med barneøyne

Hva man husker fra barndommen er individuelt. Noen husker hver detalj, andre lever tilsynelatende i lykkelig uvitenhet om at de hadde et liv før de fylte fjorten år. Noen husker en jammerdal, mens andre rosemaler Barndommens dal og stortrives med det.
Så spørs det da, om den ene eller den andre lurer seg selv?
Om det er riktig å fokusere på det som var grått og trått? Eller om man skal tenke tilbake på det godt og flott?
Det hender det kommer kommentarer her om at oppveksten fremstilles i overkant idyllisk, og at sååå bonderomantisk, trygt og henrivende kan det umulig ha vært. Og ikke minst, hvis det var så fantastisk flott - hvorfor flyttet man derfra?
Det finnes selvsagt ikke noe enkelte svar. Eller, kanskje finnes det flere enkle svar.

Storesøster var en viktig del av oppveksten, og da hun døde forsvant en del av grunnmuren som holdt livet oppe. Og selv om frasen fokuser på de gode minnene fremdeles gir meg grøsninger så har det noe for seg. Det ligger i underbevisstheten, dette at en gang vil man være den eneste som bærer disse minnene med seg, minner om myggfylte fjellturer, netter i klamme telt, hundelukt i gangen og fire boller i hver pose hvorav en var rosinfri og forbeholdt det vrange minstebarnet. Det vil komme en dag når man ikke lenger kan ta en telefon hjem til Barndommens dal og stille viktige spørsmål om hvem som egentlig er i slekt med hvem, hvordan akkurat det skapet kom inn i huset og hvordan tallerkenene som forsvant under bybrannen i Ålesund kunne dukke opp igjen, flere år etter, i riktig hus i Flekkefjord. Og man kan velge å se det i et rosenrødt skjær, nettopp for å holde ut, for å dempe bitterheten om at man ikke lenger er to som kan dele, to som kan pusle sammen lappeteppet av informasjon og halvglemt kunnskap.

Og så er det det andre, det enkle faktum at dette er minner fra barndommen. Og barn ser verden med andre øyne enn en voksen og har andre referanser og holdepunkt. Selv om barn ser og fornemmer, vil det likevel forholde seg annerledes til verden enn voksne som gjerne legger andre antydninger i ord og bevegelser. Barndommens lyder og lukter ligger sterkere i minnet enn de fra sommeren i fjor, smaken av halvmodne jordbær fortært under et grønt fuglenett kan dukke opp på de mest usannsynlige tidspunkt, og nynorske salmevers hever seg glatt over VG-lista.

For vi hadde en god og trygg barndom, livet var oversiktlig og alle kjente alle. Og det er viktig å huske at akkurat det siste opplever barn som en trygghet, mens en ungdom eller en voksen kanskje oppfatter det som en stygghet.
Så blir det kanskje sånn som på bildet over, at de sterke fargene overmanner skyggesidene og at lyset visker ut detaljene? Det kan vel skje verre ting...