Kinesisk bunad & norsk kimono?

Bunader kan syes i Norge, i Kina, i Ghana eller i et hvilket som helst land. Noen syens det er rett og rimelig og fornuftig at bunadsøm flagges ut, mens andre er skeptiske og synes dette er en uting. 

Fruen har nevnt det før, men nevner det gjerne igjen:

Selvsagt er det en viss egeninteresse ute og går her, men ikke bare det, og derfor har man satt opp en liten liste over hvorfor bunader skal og bør syes i Norge:

Norske bunader syes i Norge. Basta bom og punktum finale.

1. Mange som produserer i Kina gjør dette på uærlig vis, ved å kopiere materialpakker de har kjøpt hos forhandler i Norge. Her nytter det ikke å skylde på at bunaden er allemannseie og at ingen kan påberope seg opphavsrett. Faktisk kan endel bunadnemnder, forhandlere og i særtilfeller familier gjøre akkurat det.
Nordlandsbunaden f.eks, er ikke en kopi av hvordan alle nordlendinger gikk kledd for 150 år siden. Den er utarbeidet av en lokal nemnd, med utgangspunkt i lokale draktfunn. Selvsagt burde nemnder og forhandlere tatt copyright på sine designprodukt, men det ble ikke gjort. Hvorfor det ikke ble gjort kan det være flere årsaker til. En årsak er økonomi, copyright koster og må fornyes med jevne mellomrom. En annen, og viktig årsak, er det som kalles folkeskikk. Det er faktisk ikke lov å stjele.

2. Kvalitet. Her er det selvsagt også forskjeller ute og går. Det finnes norskbroderte og - monterte bunader som definitivt kunne vært penere sydd, men stort sett er nivået høyt. En bunad er ment å vare, kanskje i flere generasjoner og da må det være mulighet for å sy ut og inn. Derfor kan ikke foret være limt, og sømmonnet kan ikke være fullt av hakk.

3. Historie. Å investere i en bunad er en investering i fortid og fremtid, du viser din lokale tilhørighet og vet du kan ha glede av den resten av livet. Er det ikke da mer stas å ha en bunad som er sydd i hjembygda og ikke på den kinesiske landsbygda?

4. Arbeidsplasser. En del av de som syr bunad i Norge i dag er utlendinger, noe enkelte bruker som argument for å flytte produksjonen utenlands. Fruen har selv hatt utenlandske produsenter, og kan med hånden på hjertet si at de ville jobbe mens etniske nordmenn stort sett ikke ville brodere skjortelinninger eller fingre hosebånd. Og om de skulle gjøre det, så solgte de heller privat enn gjennom en leverandør.
Men saken er at hvis vi fortsetter med å flagge ut bunadproduksjon vil stadig færre sy bunader her til lands, og da vil enda flere arbeidsplasser forsvinne.

5. Kunnskap. Muligens er det ikke verdens mest prestisjefylte jobb, verdens best betalte jobb eller verdens viktigste jobb, men det å sy bunad er en jobb og vi som utfører denne jobben liker den. Vi liker den faktisk så godt at vi fra tid til annen sier ja til rene tapsprosjekt bare for å utvide våre faglige horisonter, vi broderer kanskje en skjorte eller et sjal og holder fokus på sluttsummen uten å bryte oss selv ned ved å tenke på hva vi egentlig får i timelønn. Hvis vi forsvinner, eller når vi forsvinner, kan det koste alle Kinabunad-entusiastene dyrt å sende vestene sine jorden rundt for å få justert livvidde.

6. Økonomi. Bunad er en kostbar investering, men om du behandler bunaden din pent er det en engangs-investering. Hvis du betaler tyve tusen for en komplett bunad og bruker den to ganger årlig i tredve år, da blir det kanskje ikke så ille likevel? Det må også tilføyes at enkelte av sesongens it-vesker koster omtrent like mye som en bunad...

7. Man kan være stolt av å være norsk uten å stille seg selv over andre folkeslag. Det er faktisk helt ok å foretrekke norske bunader fordi de er norske. Det er ikke rasisme i dette, det er realisme. Selv om vi deler  mye av kulturarven med andre folkeslag er den likefullt vår. Om åttebladsrosa dukker opp i Sør-Amerika, Iran eller i hjemlige Selbu, er den ikke míndre norsk? Mønster og inspirasjon forflytter seg, nå som før. Men noe kan vi vel holde tett til brystet og kalle vårt?

En kollega stilte en gang følgende spørsmål til en veldig Kinabunad-positiv kunde: Hvis du var på ferie i Japan, ville du kjøpt en kimono som var sydd i Norge?

Ville du?

dette innlegget er gjenbruk fra 16.mai 2010. Ettersom det er av de innleggene man får flest treff på var det fristende å sende det ut i verden på nytt.

puh

Den siste helgen før store deadline...
FruStorlien lever sitt eget liv aldeles uten at Fruen selv skriver så mye som en apostrof og innerst inne synes man litt synd på de som midt på natten sitter og søker på hvordan fjerne flekker på bunadskjorte, bunadsko som ganger, eller sy ut bunad...
Gode oppslag både i ukeblad og lokalavis har ført til telefoner og henvendelser om nye jobber, og hyggelige ord om fine bilder. Sistnevnte er overbrakt mor i Barndommens dal; med en fotografutdannet mor ble det uvilkårlig en del terping på slike detaljer som skakk på hodet, dytt opp brillene, se inn i kamera og så videre og så videre. Godt da å se at noe sitter...
Det har vært folk ut og inn av huset, bikkja har ikke stukket av en enste gang og Høvdingen og de søte små har vært på fisketur.
Selv har man brukt tid og energi på håndsøm og småplukk, og mumlet ilsk over sytøyet.
For av ting FruStorlien ikke liker er dette høyt oppe på listen:
- håndsydde knapphull
- passepoilerte lommer i silkestoff som rakner bare du nyser
 og ikke minst
- å innse at det ene ermet på den nesten ferdige er sydd på med vrangen ut.
Da bør man puste dypt inn, frese stygge ord og lese stilling ledig...

I tillegg har man brukt noe tid på stemmefisking i lokalavisens kåring av årets beste blogger, og selv om løpet nok er kjørt for å komme blant topp5 så er det med en viss barnslig spenning Fruen sjekker stemmer...Hvis du har lyst til å stemme, kan du gjøre det her.

by på seg selv?

Det er ikke i Fruens natur å by altfor mye på seg selv, men noen ganger må man tøye smertegrensene.

For tiden pågår det en konkurranse i lokalavisa, en avstemning om å bli årets beste blogger.

Hvis du synes dette er noe som kunne passe FruStorlien, og du er på facebook; klikk deg inn her og stem! Da blir hun så blid så blid så blid!

Og for å berolige dere som bekymrer dere for billedvalg - mer enn dette kommer ikke Fru Storlien til å by på...

en gledens dag?

Det er tunge uker. Daglig oppdateres vi på ondskapen som utspilte seg den 22.juli og selv vi som ikke ble direkte berørt er berørt.
Det er vanskelig å motivere til tradisjonstro bruk av bunad, for noe av det dette mennesket tok fra meg er litt av gleden ved å henge om det norske. Når vi hele tiden blir minnet på hans syn på et Norge for nordmenn og hans ondsinnede gjerninger for å forsvare sitt syn, er det vanskelig å komme opp med gode argumenter for bunadbruk som er noe av det norskeste av det norske. Og ja, Fruen er fullstendig klar over at mange andre land også bruker nasjonaldraktene sine, noen til hverdags og andre til fest. men likevel, i manges bevissthet er bilder av bunadkledde og flaggviftende barn noe av det som kjennetegner vår nasjonaldag.

I det siste har Fruen tenkt mye på en sak som verserte i media i tiden etter 17. mai i fjor, da to søte småjenter med norsk bunad og hodeplagg av unorsk opprinnelse ble intervjuet på slottsplassen. Og man kan godt være ærlig og si at dette kanskje ikke var det fineste man har sett. Og man kan være ærlig og si at det finnes faktisk norske bunader med hodeplagg som dekker håret ganske grundig og at dette kanskje hadde vært et like godt alternativ.

Men i dag, en uke før nasjonaldagen, tenker Fruen at i år kan vi være åpne for slike innslag. Vi kan vise at vi er et inkluderende samfunn og på en dag der vi feirer at vi bor i et fritt og godt land kan vi være rause nok til å bifalle andre nasjoners flagg i barnetogene. Vi kan glede oss over andre lands nasjonaldrakter og vi kan la være å hisse oss opp over hodeplagg som ikke nødvendigvis passer til våre egne bunader.

Vi kan være medmennesker og være stolte over å bo i et land der vi har plass og omtanke for de som trenger det. Vi skal få lov å være stolte over å bo i Norge, og vi skal få lov til å si det uten å kjenne redselen for å fremstå som nasjonalister gnage i bakhodet.
For når alt kommer til alt; ja visst bor vi i Norge. Men vi bor også i verden.

livsgnist?

 Her en dag var vi damene på biltur, med radioen innstilt på en av disse kanalene som spiller musikk fra Fruens ungdomstid.

Og det er sånn, og antakelig vil det alltid være sånn, at når kizz remjer i eteren, da skrur Fruen opp volumet, Queenie skrur det ned og sånn har vi det gående til 

a. vi kommer til snirklete rundkjøring 

b. barnet blir truet med å gå hjem

eller

c. sangen er ferdig

Men ikke i dag. Mor skrudde opp volumet, barnet skrudde ned og sa med tynn stemme Duuuh mamma, den sangen der altså. Den suger livsgnisten ut av meg.

Noen ganger lurer Fruen på hvor dette barnet plukker opp argumentene sine. Og med like jevn frekvens lurer man på hvordan livet blir når dette frøet på nesten ti år ankommer puberteten.

etter kveldsskiftet

Fruen har aldri påberopt seg å være av de best organiserte...Derfor blir det lett sene kvelder bøyd over sytøyet. Det er egentlig ganske så greit. Etter et visst klokkeslett er det ingen som ringer, huset har falt til ro og den lystige har innsett at dagen er over og at hun like godt kan korte ventetiden til neste etegilde med noen timers søvn ( vi snakker altså om bikkja ).
Fruen tråkler og syr og trives i eget selskap. Vagt hører man drønnet fra russebusser i det fjerne, man registrerer at naboen med fett musikkanlegg i bilen kommer sent hjem og i det hele tatt får man tenkt og fundert ganske mye.
Men, i går eller i natt, da dagens økt var vel overstått og nesten alle knappenåler var plukket opp fra gulvet, gjorde Fruen en trist erfaring:

Når du sitter sent oppe og jobber, og den man bor sammen med står tidlig, tidlig opp for å dra på jobb og derfor ikke er veldig glad for å bli vekket midt på natten;
Unngå den fine femtitallskjolen som er behagelig bittelitt for vid i livet og med masse stoff i skjørtet og med glidelås i ryggen.
Den typen metallglidelås som går som en klokke helt til den plutselig blir sittende bom fast akkurat der det er nesten helt umulig å nå den.
Dn typen metallglidelås som det er bortimot umulig å sove på, for når man legger seg i en kjole med slik glidelås blir man av mystiske årsake ralltid liggende oppå den.
Den typen metallglidelås som skal sprettes ut av en viss kjole og kastes, i midten av juni en gang.

skal man si ja?

Man kan lett kjenne igjen en ekte døl ved det at vedkommende må nødes. Å takke ja til en kopp kaffe eller en matbit ved første forespørsel er direkte uhøflig, og om man venter helt til tredje forsøk med å si pent ja takk så er dette vel og vakkert og god folkeskikk.
Da mormor som var innflytter i Barndommens dal og dermed ukjent med enkelte lokale tradisjoner skulle døpe den førstefødte gikk det galt. Dåpsfølgene skulle nemlig også bes flere ganger, og av opplagte årsaker ( på den tiden) skulle guttene døpes først. Nå var mormor av de mer handlekraftige og da presten for andre gang bad dåpsfolkene komme frem syntes hun det fikk holde og gikk frem med datteren i armene.

Kanskje slekter Fruen på mormor, eller på andre geskjeftige aner. Hadde hun vært av de som må trues til kaffedrikking ville hun sikkert ikke sagt ja, selvsagt, da en journalist for noe tid tilbake tok kontakt og bad om bunadintervju. Og om noen av dere der ute skulle ha lyst til å lese om hvordan det gikk, og se hvordan enkelte i husstanden ser ut sånn på ordentlig kan dere jo alltids kjøpe det nummeret av Familien som er i salg nå.

Til tross for at man ikke har fulgt rådene fra en stylist man en gang gjorde en jobb sammen med og påførte lebestift, så har det ringt et par-tre potensielle kunder i løpet av helgen.
Så, det lønner seg å være grei og ikke alltid si nei, selv om det ligger i ryggmargen at det er det riktige og at frykten for å bli oppfattet som litt vel frempå er tilstede...

Båndtvangstakk?

Her en dag så matmor et innslag på tv om hunder med bunad. Hmmm, sa hun og kikket bort på meg der jeg lå og veltet meg i solstripa.
Men nei, sa hun, du egner deg ikke for den slags. Du er for vill.

Hæh, tenkte jeg? Jeg er da ikke vill. Jeg er bare fri sjel som synes man skal hilse på alt og alle. Inkluderende er jeg. Men vill? Nehei.

Jeg kunne godt tenke meg en liten bunad jeg, med sløyfer og bånd og stas. Ikke fordi jeg trives så ypperlig iført klær, men fordi jeg benytter meg av enhver tenkelig og utenkelig situasjon til å få litt kos og oppmerksomhet.
Så viste det seg, da matmor skulle raljere litt over dette temaet at enkelte andre i huset synes jeg burde få en liten bunad. Der står saken. Noen er for, andre i mot.
Selv er jeg usikker.
Hva tror dere? Burde jeg få en snerten liten båndtvangstakk?
Kan man bade i bunad? Kan man rulle på rygg i bunad?

På mandag kommer det et ukeblad i salg hvor matmor friskt forteller at jovisst kan man feste i bunad. Så om dere har lyst til å se hvordan hun egentlig ser ut, uten lebestift, stikk og kjøp Familien da vel!
Og når vi likevel er inne på emnet, jeg synes de kunne tatt med et bilde eller fjorten av meg også.

Nødvendig tilbehør til bunad?

Nå er det snart helg og noen av dere skal kanskje bruke deler av lørdagen til å anskaffe bunadtilbehør.

I den anledning har Fruen en oppfordring, nemlig å tenke seg om. Tenk på hva du trenger for å få en komplett bunad, sjekk gjerne på internett eller i bunadbøker hva som er nødvendig tilbehør til nettopp din bunad. Ikke fordi du ikke får god hjelp hos forhandlere av sølv, sko og skjorter, men fordi det i mange forretninger er en godt innarbeidet filosofi om det forjettede ord mersalg. Og mersalg innebærer at du tidvis kan bli anbefalt et og annet som er kjekt å ha, men ikke nødvendigvis helt nødvendig.
For, når mange synes det er dyrt å anskaffe bunad til seg selv eller til konfirmant, kommer ofte Fruen med små tips om hvordan man kan holde noen av utgiftspostene nede:

1. Hvor mange søljer trenger du?
Det er staselig med brystet fullt av sølv. Men hvis vi for eksempel tar utgangspunkt i en beltestakk fra Telemark så er det stor forskjell på en spelemmet konfirmant og en velvoksen dame med valkyriefasong. Det er rett og slett plass til flere søljer på en valkyrie.
Kanskje holder det med en liten halsknapp/ halssølje og en litt nedpå bringa? Og så kan hun få den tredje ved en senere anledning?


2. Må jeg ha sølvbelte?
Nei det MÅ du antakelig ikke. I noen draktområder er beltet en del av bunaden, i andre områder har dette sakte men sikkert spist seg inn på lokale bunader og hjemlige budsjett. Hvis vi ser på for eksempel Gudbrandsdalen så var sølvbeltet forbeholdt brudepynting. Dermed sier det seg selv at ikke alle konfirmanter trenger sølvbelte. Og for oss som en gang i blant vokser ut av bunaden og kanskje burde hatt en støl eller to eller tre til, om du går uten sølvbelte et år kan du spare endel penger.
På samme måte, kvinnebunaden fra Øst-telemark har belte som enten surres om livet eller er fastsydd under linningen på stakken. Den beltespenna som sitter midt foran på beltet har ingen annen misjon enn å pynte opp. Du trenger den strengt tatt ikke.

3. Kan du ønske deg noe?
Bunadsølv er ypperlige gaver. Hvis du ønsker å gi bunadsølv i dåpsgave kan det lønne seg å sjekke med de lykkelige foreldre om hvilken bunad de ønsker barnet etterhvert skal bruke. Til jenter kan man noen ganger styre unna de mest generelle søljene og heller gi en med stedlig tilhørighet. Det som er fint som bringesølje på et barn kan bli en ypperlig halssølje på en voksen.
Gutter kan få knapper, det går en del knapper til en komplett bunad og det er helt ok å få litt etter litt.
( men siden dette kan fortone seg som en meningsløs gave for et barn kan det lønne seg å også gi en bamse, litt lego eller noe annet h*n får glede av her og nå)
Også voksne kan ønske seg sølv. Det er ikke frekt eller griskt å hinte høflig om hva man ønsker seg / trenger for å komplettere bunaden.

4. Diverse tilbehør
Det finnes bunadparaplyer og egne festeanordninger som går fra løslomma til beltet eller bunadlivet.Bunadparaplyer synes Fruen er en styggedom. Skaff deg en pen svart paraply og bruk den.
Og løslommefestet? I alle år har store sikkerhetsnåler forsvarlig festet gjennom baksiden av løslomma og inn i stakken gjort susen. Det fungerer helt fint til en brøkdel av prisen.

5. Kan du låne?
Særlig til barn kan det lønne seg å sjekke med familien om noen tilfeldigvis har noe hengende. Bunadene som Woody og Queenie har hatt glede av er nå på vandring, de er lånt bort til gode venner som behandler klærne pent. Og du selv, om du ikke har bunad men blir invitert til en tilstelning der det forventes bunad... Kanskje kan du låne av en slektning eller en venn, eller leie av en lokal forhandler.
Ta en hyggelig telefon eller to.

6. Hvor skal man handle?
Husflidenutsalg, sølvsmeder og skoforretninger er opplagte valg. Men hva med å se gjennom skoavdelingen på ditt lokale loppemarked eller i bruktbutikker nær deg? Spesielt bunadsko til barn blir sjelden slitt, så det er mulig å gjøre gode kjøp.
Enkelte antikvitetsforretninger selger bunadsølv. Ta turen innom og se om de har det du trenger.
Også på Finn.no kan man gjøre gode kjøp, men etter et oppslag i aviser for en tid tilbake om en familie som fant igjen sine stjålne bunader der oppmunter Fruen til å utvise varsomhet. Det skal imidlertid sies at de fleste som selger på dette nettstedet er vanlige reale mennesker.

7. Følg med!
Det er høysesong. Heldigvis har handelstanden tatt dette innover seg og har tidvis kampanjer. Noen tilbyr skjorte-på-kjøpet, andre har rabatter på sko og bunadsølv. Hvis dette er noe du trenger bør du slå til. Hvis dette er noe du egentlig ikke trenger men har bittelitt lyst på fordi du har sett så mange andre som har det, tenk deg om.

8. Spør og grav
Spør den du handler hos. Ikke bare om kvalitet og nytte. Still de spørsmålene du har inni hodet ditt om hvorfor selgerne mener du bør ha dette, om det er stilhistorisk begrunnet, om det øker bunadens bruksverdi eller om det egentlig bare er noe en fiffig oppfinner har laget for å få økt salg. Så lenge man stiller høflige spørsmål skal man få høflige svar.

PS.
Alle som har stått i butikk sammen med Fru Storlien vet at hun aldri var den råeste på å dytte på kundene alskens finurlig tilbehør. En "bedre" selger ville mest sannsynlig ha en helt annen vinkling på hva man skal og bør ha. Men dette er et spørsmål om følgende?
- hva har du råd til?
og ikke minst
- kan en bunad bli overkomplett?

Bøkenes makt

Bøker og forfattere... Hvor mye kan de påvirke et liv og hvordan kan de inspirere?

 Amerikanske Anne Tyler er en av Fruens desiderte favorittforfattere og når hun kommer med ny bok er Fruen kjapt inne på Amazon eller Barnes&Noble for å sikre seg nytt lesestoff. Den første boken man leste var Middag på restaurant Hjemlengsel. Deretter kom Den tilfeldige turist på norsk. Etter hvert gikk man over til å lese bøkene på originalspråket og blir jevnt fristet til å emigrere til Baltimore og oppleve sjarmen i dette med at det tilsynelatende ikke skjer noe som helst men likevel skjer det mye, mellom mennesker og innenfor hjemmets fire vegger.

 Anne Tylers hovedpersoner lever liv vi kunne levd. Det skjer ikke så mye, de er ikke særlig glamorøse og det er tidvis ganske kjipe middager og samtaler der det meste forblir uuttalt. I vinter leste Fruen Den tilfeldige turist på nytt og selv om det er nærmere tretti år siden sist ble man like fascinert av Muriel som balanserer et hav av småjobber for å få hjulene til å gå rundt. Og selv om man ikke er avhengig av å påta seg hundelufting eller ha avanserte bytteordninger av typen barnevakt mot utlån av bil så var det tankevekkende å lese. For, plutselig er man fjorten- femten år igjen og drømmer om å kle seg i loppeklær og dra til Paris for å handle second-hand. Og man husker drømmer om å jobbe litt her og litt der. Ikke alltid med det mest spennende her på jord, men et puslespill for å få hverdagen til å gå ihop.
 Siden jul har Fruen drevet systue, hun har holdt kurs og jobbet som vikar. Altså, omtrent som før. Bortsett fra at vikardelen har vokst seg noe større enn planlagt og spist seg innover systue og fritid. Spennende, utfordrende og slitsomt. Og forhåpentligvis resulterer det i en noe fastere avtale etter hvert.For selv om det er spennende og alt sånn, dette med å sjonglere forskjellige jobber og få kabalen til å gå opp, så er det dager hvor man vil være litt mindre Muriel og litt mer baktung og vite hva man gjør hvilke dager neste uke. Men ikke helt ennå, for snart er det konfirmasjoner og 17.mai og man er ennå noen hekter og knapphull unna mål. Og dessuten, det ligger en forhåndsbestilling på Fru Tylers siste hos Amazon...

 Kanskje er det ikke alle forunt å bli en Scarlett O´Hara, en Gulltopp eller Becky Bloomwood. Noen, eller de fleste, er sin egen lykkes smed og tjener mest på jevn innsats.

orange lykke

Noen ganger trenger man sjokolade for å holde motivasjonen oppe, andre ganger gode ord. Og noen ganger er det nok å kikke på salighetstingen fra Nice for å innse at det lønner seg å fortsette å jobbe.

Lang helg, lange dager

Det blir sånn noen ganger at den som har primærarbeidsplassen i hjemmet får gleden av de fleste dager med syke barn. Når dette skjer for eksempel tre ganger i løpet av høysesongen hender det man må erstatte langhelg med lange arbeidsdager. Da hender også at den som har primærarbeidsplassen i hjemmet blir noe gretten og ikke makter å glede seg over friheten i å kunne styre egen arbeidstid...