Hawaiian sunset

Når det regner som verst kan man alltids

-  ta på seg fine pins som ble innkjøpt på Hawaii da Fruen var i sin grønne ungdom 

- se på bilder fra samme tur (og innse at javisst var håret mørkere før).

- lese en god bok

- bake noe som lukter godt

- gå tur i skogen med Laika og lukte myr og våt hund etterpå

- rydde i klær og sko

Eller, har dere andre forslag til hva man gjør på en regnværsdag?

Det er ikke lett å pakke når man skal på helgekurs og ikke kjenner så veldig mange av de man skal kurses sammen med. Pene&praktiske klær er ikke Fruens sterkeste side, og tanken på å kanskje skulle bedrive teambuilding i regnvåt skog legger en demper på pakkingen.
Nå har man imidlertid tatt mot til seg og sjekket at kurset vil foregå innendørs, men likevel; hva skal man ha med? Hva er fornuftig å ha på? Hvor kaldt er det? Bør man ha prektige sko, eller kan det være lurt å putte et par ordentlige sko i kofferten? Tenk om man søler? Hva om alle kler seg pent til middagen?
Å spørre Høvdingen er dødfødt. Han er i stand til å reise bort en uke med bare håndbagasje, og skjønner ikke sin kones virring mellom koffert og skap.
Det eneste som er sikkert, er at strikketøyet må være med...

Det visste du ikke...

Det er godt å bli sett, både i dagliglivet og her. Man føler at det man gjør har en viss verdi og at bloggingen ikke bare er tanketomt skvalder fra en støvete systue. 

Denne awarden er fra Flinke pike, og settes stor pris på. Embla er en av de Fruen synes hun har blitt kjent med gjennom blogging, og helt klart en av de man har veldig lyst til å treffe "sånn helt på ordentlig". 

Det å få en slik award er imidlertid ikke bare fryd og glede; syv hittil ukjente fakta om en selv skal blottstilles ( skremmende, skremmende) og syv nye bloggere som sprer glede og inspirasjon skal nomineres( hyggelig).

Så, etter mye om og men og mental sensurering, her er de syv harde fakta:

1. Jeg leser stilling ledig hver dag. Noen der ute må da ha behov for en oppvakt dame med kjennskap til bunader, søm og formidling av fag?

2. Jeg kommer ladri til å oppnå et all-white hjem med glitrende flater og gjennomførte detaljer. 

3. Jeg bruker altfor mye tid på å lete etter billige flybilletter på nettet, og lage fiktive reiseplaner.

4. Jeg er alltid kjempenervøs når jeg skal snakke i forsamlinger eller starte opp et kurs. Dette skjules dårlig ved å fremstå som overlegen.

5. Jeg kan kaste lasso

6. Jeg kjøper altfor mange neglelakker som blir liggende i en skuff.

7. Jeg kan tidvis få en sterk trang til å geipe til folk, eller sparke dem hardt på skinneleggen. Heldigvis har impulskontrollen holdt meg i skinnet de siste 33 årene.

Og så; her er de syv som awarden går videre til, fine bloggere som beriker hverdagen når man er selskapssyk, trenger oppmuntring eller rett og slett bare må ha en god latter eller noe å tenke på:

Synline, underveis, alt godt, sulvis, miaimyra, mamma og mer, akeleiedamen

Passe egne barn?

 Avisene er smekkfulle av diskusjoner om hvorvidt fedrekvoten skal økes eller fjernes eller minskes. Unge kvinner og menn mener for og imot, politikere argumenterer og vi som er over småbarnsstria rister på hodet og er glade vi slipper å engasjere oss personlig.
Her hadde vi den klassiske løsningen, Fruen hadde det meste av permisjonene og Høvdingen hadde sine tilmålte uker. Når far kom hjem fra jobb jublet og siklet de søte små ( og mor, jublet altså), og når vi ser tilbake kan intet i de søte smås utvikling tyde på at skjevfordelingen i kvalitetstid med foreldrene har hatt noen ødeleggende effekt.

Samtidig haddde vi venner der han var mest hjemme, og venner som delte likt.
Men det vi alle hadde felles, er at vi var i stand til å finne løsningen som fungerte best for oss, aldeles uten hjelp fra velmenende politikere.

Det å få barn er for de aller fleste et bevisst valg som planlegges. Da bør vi vel tiltros at man kan vurdere hvordan permisjonen skal fordeles. Så vidt Fruen har skjønt er det vel ikke slik at menn som ikke tar ut sine uker gjør det fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan?

Som man roper i skogen

Fru Storlien lever sitt liv, både her og i det virkelige liv. Med barn, bikkje, høvding, bunader og diverse andre livsviktigheter. Noe av det som skjer "på ordentlig" gjenfortelles her, annet forbigås i mutt taushet.
Noe av det man beretter om vekker engasjement, annet kunne man likegodt latt være å skrive om...

Et kjapt blikk på søkeord viser at mange kommer hit fordi de har spørsmål om bunadskjorter; hvordan de skal vaskes og stelles, strykes og rulles. Det er hyggelig, og Fruen håper de som søker den slags visom har forlatt åstedet med fornyet visdom og visshet om at bunadskjorter er til for å brukes og vedlikeholdes.

Men man lurer på, du som ankom Fru Storlien etter å ha søkt på følgende Å ha Esben Ester Pirelli Benestad som fastlege, fikk du bedre hjelp et annet sted? Vi håper det! Og om du ikke fant det du skulle på det store nettet synes Fruen absolutt du skal forsøke nevnte person som fastlege. Det går nok bra!

Om skjørtekledde hunder og kjærlighet

Man vet aldri hva livet byr på. Noen ganger griper skjebnen inn og sender en skjørtekledd hund ut foran en syklende ungpike. Å møte en skjørtekledd hund vil selvsagt være såpass oppsiktsvekkende at ungpiken kommer i snakk med eieren, som ikke bare er guddommelig kjekk men også i stand til å sy et dongeriskjørt til sin hund. Og så tar det ene det andre, og vips har ungpiken og skjørtesyeren vært gift i 44 år.
Hunden er forlengst borte og sykkelen er kassert, men kjærligheten er der.


Det er godt å vokse opp med foreldre som er glade i hverandre.

Snakke om sorg

Det å oppleve dødsfall i nær familie er aldri lett. Spesielt vanskelig er det når man har barn som skal ivaretas. På lørdag var det vår oppgave å sette oss ned med de søte små og fortelle at farfar hadde dødd om natten, etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose i sommer.
I dagene som har gått siden lørdag har livet på mange måter gått sin gang. De leker med venner, de har vært på de aktivitetene de pleier å gå på. men, det har vært perioder med vondt i magen, og kvelder med mange spørsmål. Og det viktige for oss voksne, det er å være til stede når de trenger å snakke. De gangene Fruen har tenkt at nå, nå setter vi oss ned og snakker sammen, da passer det sjelden for de søte små.
Så gjelder det bare å huske at dette er ikke fordi de ikke sørger, for sorgen er der, de må bare få styre det selv.
I går var vi i begravelse. Det var en trist dag, og en fin dag. For midt i sorgen er det godt å være samlet, hele familien og venner av farmor og farfar. Vi snakket om det i går kveld, dette med at man først er i kirken hvor alt er trist, at man følger kisten til graven og alt fremdeles er trist og så drar man til et minnesamvær hvor det er mat, vi synger og snakker og har det hyggelig.
Synes de søte små at det er rart, skulle man vært trist lenger, eller hva gjør man? Men som Queenie sa; det er jo slik farfar var. Han likte at det var masse folk.
Og det er godt å være del av en stor familie, det er godt å være samlet og snakke om gamledager, om farfar som ikke bare har vært farfar, men far, ektemann, bror, kollega og onkel.
Og så snakker vi om andre vi har mistet, og som vi savner. Vi snakker om at sorgen aldri blir helt borte, men at minnene har vi med oss, bestandig. De døde trenger ikke bli borte for oss, og som foreldre har vi en viktig jobb i å avmystifisere døden, for den vil på et eller annet tidspunkt berøre enhver familie. Ved å snakke med barna om hva som skjer, hva som skjer etter døden, og å vise at man sørger, gjør man det lettere for dem å stille egne spørsmål.
I vårt samfunn, hvor døden har blitt fremmedgjort, oppfatter mange barn døden som skremmende og farlig. Det krever tid, tålmodighet og en viss porsjon kaldt blod å snakke med barn om død, for midt i en lang og hva man selv tror er en fin samtale kan spørsmålet om barne-tv dukke opp, eller det uunngåelige spørsmålet om hva som skjer med kroppen etter begravelsen ( og ikke minst hvor kort tid det tar). Da gjelder det å bevare fatningen, eller om man må, be om tid til å finne ut av det de lurer på. Eller rett og slett innse at nå har de fått nok informasjon, nå må det fordøyes. Så får man heller beregne litt ekstra tid på sengekanten, forberede seg på hva vi oppfatter som morbide spørsmål, og svare som best man kan.
Samtidig er det faktisk helt ok å si at man synes det er vanskelig å forestille seg Storesøster som en knokkelhaug, og at det derfor er vanskelig å snakke om akkurat det.

Finfint

Kan vi ikke bo her? Sa Queenie i sommer

Nei fyttirakkern. Sa den grumme moder

Jeg synes du er litt lite fleksibel i tankegangen. Sa det lille barnet

En bunadtilvirker på tur

Vi klarte å gjennomføre fjorten dager under Spaniens sol uten at Queenie erhvervet seg en eneste polyesterglitrende Senoritakjole. Men mens vi vandret gatelangs i oksefrie Pamplona kom vi over denne gruppen innfødte som hadde en oppvisning i lokal dans. Fruen plantet seg sporenstreks i fremste rekke og observerte følgende;

1. det finnes visse likheter mellom mange europeiske folkedrakter.
2. hodeplagg har en tendens til å skli av også i andre land
3. gjennomsnittsalderen på folkedansere er høy.

Det viste seg etterhvert at disse klærne var såpass bunadaktige, som frøkna kaller det, at hun ikke hadde noe som helst ønske om å fylle kofferten med den slags ullete klær. Og kanskje er det like bra, de spanske aner fra 1600-tallet holder nok ikke til at man ifører seg fullt spansk utstyr. Men spennende er det uansett å se andre lands nasjonaldrakter. Det vil alltid være noen likheter, for som en venninne sier - det er vel ikke så mange måter å sy sammen firkanter på. Og så er det ulikheter, for selv om utgangspunktet er omtrent det samme så vil temperaturer, lokal tilgjengelighet på stoff og andre faktorer spille inn.

Svart på hvitt

Noen ganger lærer de søte små det vi vil de skal lære, andre ganger lærer de det de selv vil lære. Og innimellom dukker det visst lærdom opp fra det store intet, for hvem i all verden kan vel ha bidratt til at det yndige minstebarnet skal ta den slags uttrykk i bruk? Og så med stavskrift da...

Og apropos den slags ord; som flere var inne på - det var kommentaren om den usymmetriske som førte til dyster stemning her forleden...Et og annet som ikke synes ved bruk av "vanlige klær" kan fort bli veldig synlig ved måling og innprøving, og i slike situasjoner kan det helt klart være lettere å sy til vilt fremmede enn til mennesker man kjenner ganske, men ikke veldig, godt...

Huff da

Noen ganger er det bare å innse at kjeften ligger lenger fremme enn hjernen, og at utsagn blir deretter. Dette kan tidvis skape leie situasjoner og laber steming. Eksempler på hvordan man ikke innleder en samtale er:

1. Oj, hunden din ser ut som en vrengt polvott.
2. Har du sluttet å farge håret? Eh, du ser så blass ut, nei jeg mener, du hadde mer hårfarge før.
3. Attpåklatt på gang?
4. Jeg har aldri tenkt over hvor usymmetrisk du er
5. Hva, er du ikke eldre!
6. Er det mannen din, han er jo såå kjekk!

Og så kan dere kanskje tenke dere hvilken av disse som skapte anspent stemning på systua....

i dag

Du skulle vært her i dag Storesøster. Du skulle fylt 43 år. Du skulle fått bursdagskort med skakke bokstaver fra tantebarn. Vi skulle drukket kaffe, eller du skulle vel drukket te, og snakket om hvor godt vi har det. Du skulle vært her.