En verden på mine skuldre?

Det hender den søte minste kommer hjem fra skolen, fylt av indignasjon over urett andre har blitt utsatt for eller bare opptatt av å videreformidle informasjon.
Og det hender, ikke sjelden, at mor må sette seg rolig ned og ta en aldri så liten gjennomgang av typen; hva har du igjen for ved å bruke tid på dette? Eller; er du helt sikker på dette?

Og nå igjen, som ved andre debatter om hvordan vi kvinner skal og bør leve våre liv så blir jeg grepet av noe av den samme oppgittheten som når en syvåring kommer hjem og forteller om uuuuuurettferdigheten som omgir oss ( eller henne ).

For  selv om vi er kvinner og mødre er vi forskjellige.
Noen har utdannelse som gjør det mulig å jobbe hjemmefra eller deltid, andre ikke.Noen ønsker å jobbe deltid, andre ikke. Noen må jobbe fulltid enten de vil eller ikke.
Noen har unger som blir lett forkjølt, andre har kronisk syke barn og atter andre igjen har ikke barn.
Noen er lettrente og tynne  og andre er bedre isolert og noe tyngre i sessen.
Selv har jeg valgt å etablere egen arbeidsplass, og store deler av arbeidet utføres hjemmefra. Jeg er glad for det og ser at hverdagen glir lettere nå enn da begge voksne skulle ut av huset om morgenen. Men det er ikke ensbetydende med at jeg anser dette for den ultimate løsningen for alle.
Jeg blir ikke en bedre mor av å være mer hjemme, men jeg blir en bedre mor av å ikke være konstant stresset.
Og så jobber jeg med å bli et bedre menneske ved å ikke engasjere meg mer enn måtelig i hvordan andre mennesker lever sine liv.
Da får jeg heller være kjipingen som dreper en og annen beretning med det grimme spørsmål;
dette angår strengt tatt ikke deg, gjør det vel?

For, som de søte små får forklart ved behov - de trenger ikke mene noe om alt hele tiden. Helt sant.