tiden det tar

Jeg stod en gang ved en grav og så en trehvit kiste senkes i jorden. Etterpå kom menneskemengden mot oss, for å klappe og trøste. Vi ble holdt oppe av kjærlighet og omtanke.
Og så blir det stille, etterhvert. Folk gjenopptar sine daglige liv, de sørgende sitter igjen og skal lappe sammen egne liv, dekke hull i hverdagen og finne ut av skjemaer og forordninger.
Man kan ha en glad dag der det å gå på butikken og snakke med folk er hyggelig. Og man kan ha svarte dager der bare tanken på å hente posten frembringer kvalme og gråtetokter. Det går i bølgedaler, lenge, og det finnes ikke noe system eller noen fasit. Å sørge tar tid, å komme over sjokket over et plutselig dødsfall tar tid og å gå videre og glede seg over livet kan i perioder føles meningsløst.

Sorg er ikke overstått selv om man ler høyt en gang, det man smiler av en dag kan forårsake salte tårer samme kveld. Det er ikke lett, hverken for den som sørger eller de som er nær, å forstå hvorfor det fungerer på denne måten. Men sorg tar tid, og det skal ta tid.

Og nå, når man ser disse unge, de som overlevde Utøya, så er det dette man tenker på;

viktigheten av å gi dem tid.

De bæres av kjærlighet og omtanke, og dette gir dem styrke. Men ikke forvent at dette skal holde seg dag etter dag, og ikke uttrykk glede over hvor godt de takler sorgen. Ved det kan vi fort skape et forventningspress om at de skal være flinke og sterke og stå som klipper til minne om sine døde venner.

Det er lett, i en sårbar situasjon, å tro man må strekke til og være til stede for alle andre, fylle andres forventninger og stille opp når man blir bedt om det.

La disse unge få være unge, la de være "egoistiske" og hegne om sin egen sorg. Gi dem tid - de har resten av livet på å fordøye inntrykk og bearbeide følelser.