Søsken

Fruen savner det å ha søsken i live. Da er det lett å glemme at krangling er en del av de fleste søskenforhold. Man blir lei og oppgitt når de søte små bjeffer på hverandre, og glemmer at dette også var en del av hverdagen i Barndommens dal. Man freser om utakknemlige unger, og appellererer til søskenkjærlighet og forståelse av fellesskap - uten særlig hell.
Men noen ganger kan man komme gjennom en dør og få slike åpenbaringer som dette;
To søte små, ivrig opptatt med sin nye sommerklubb. De lager opptaksregler, mødre er strengt forbudt og frokost skal inntas på Froskesteinen ( med værforbehold).
(Og så skjer jo det som ikke skulle skje; Queenie spretter ned fra Frosken, Woody åler seg ned på baksiden, ender opp med sår på knær og sjel og klubben er midlertididg nedlagt )

Ny bil, nye muligheter

Det er behov for oppgradering av bilpark. Våre trofaste franske venner har kjørt langt og lenger enn langt, og særlig den lille blå truer med å gå opp i skjøtene. Høvdingen surfer Finn.no og legger planer. Fruen ser mer praktisk på det hele; kjøretøyet må være lett gjenkjennelig og kort nok til at man kan lukeparkere. Andre finesser får den bilsakkyndige ta seg av ( Høvdingen har fagbrev som bilmekaniker).
For en tid tilbake var Fruen og Woody på fjelltur uten mobil, og i en særdeles uplanert oppoverbakke falt eksospotta av. Gode råd var bokstavelig talt dyre, og man tilbrakte en god halvtime i veikanten før en lokal helt kom forbi og kunne bekrefte at bilen var kjørbar, men ikke direkte lydløs. Etter retur til Barndommens dal og heftig telefonering med Høvdingen ble det besluttet å kjøre hjem uten potte. Da satte sønnen seg på bakbeina. Ikke snakk om at å sette seg inn i en potteløs bil som tiltrakk seg slik uønsket oppmerksomhet. Gode råd var atter dyre...
Fruen valgte da å legge eksospotta i baksetet ( under et pledd), investere i ny Elvis-cd og forsikre sønnen om at vi selvsagt kjørte med eksospotte. Dette gikk bra i omtrent fjorten mil. Ved kaffepause på bensinstasjon vakte vi voldsom oppsikt blant lokale burnere, og Woody kommenterte at jammen var det mye lyd i bilen, og var det nå egentlig sikkert at vi hadde eksospotte?
Fruen måtte som sagt var, si at jovisst hadde vi eksospotte, men ikke under bilen. Og han hadde jo ikke direkte spesifisert hvor den skulle befinne seg, bare at den skulle være med.
Resten av turen ble tilbakelagt i mutt taushet.

Ugang utført!

Vi er tilbake, i hjemmet og på nett. ferien har vært fin og variert, og tidvis regnfull. Fruen har overvunnet et par ørsmå hemninger de siste ukene, og er litt barnslig stolt av seg selv:
1. Man har kjørt gruvetog, 600 meter innover i svarte berget og stått ved siden av en 700 meter dyp sjakt.
2. Man har klatret ( særdeles uskjønt) ombord i en seilbåt og drukket kaffe i samme seilbåt.
3. Man har levd i nærmere to uker i usminket versjon, type ung Sissel Kyrkjebø, for å finne sminkepungen i en støvel da vi pakket ut av hytta.

I tillegg har man lest Harry Potter og fangen fra Azkaban høyt for de søte små på åtte dager, uten å miste hverken stemme eller motivasjon. Nå venter Ildbegeret...

takk for denne reisen

Fruen innrømmer det, det hender hun zapper innom diverse amerikanske såper og reality-serier ( og norske også ).
Det har derfor dukket opp et par fraser man er litt lei av.
1. Å by på seg selv.
Muligens skal dette bety å være åpen og inkluderende. Imidlertid tenker fruen mer på glade ungdommer som er nakne/ toppløse med silikon i beste sendetid og har mer eller mindre seksuelt samvær.
Lystige Laika kan tidvis by på seg selv. Da ligger hun flatt på rygg og vifter med bakbeina.
2. Takk for denne reisen.
Uttrykket inntreffer stort sett hver gang the bachelor skal sende hjem en dame. Det refereres stadig til disse reisene de foretar, og selvsagt topper det hele seg med den felles reisen de nå skal foreta sammen. Fruen får uhemmet lyst til å remje i gang Jeg vandrer med deg på livets landevei...
3. Følelsesmessig bagasje:
Hva er galt i å kalle det livserfaring? man bare spør altså...

eksempel på hund som byr på seg selv

Slekters gang

Fruen går i oldemors fotspor i en norsk småby. Her vokste oldemor opp, med en mor fra Barndommens dal og en pietistisk far fra denne småbyen. Av fire søstre ble to tidlig gift og deretter skilt. Det er vemodig å gå rundt her med kamera og visa-kort og tenke på de som levde her for hundre år siden. Oldemor ble forlatt av en alkoholisert mann, senere gjenfunnet i USA, og skulle forsørge to små sønner på det en sydame kunne tjene.Søsteren hennes ble forlatt, men hadde en like usjarmerende mann og forlot han og sine små sønner.
Oldemor fant kjærligheten i en svensk blikkenslager, skilte seg fra amerikafareren og fikk flere barn. men da hadde de flyttet til en annen småby med færre bedehus. Kanskje var det godt å starte med blanke ark...

Pakke og stappe og tenke

På forsommeren er bladene gjerne fylt av tips for den ultimate feriegarderobe. Dette ser alltid lekende lett ut, og resulterer i nette kofferter og weekendbager. Fruen har nå pakket til Norgesferie; fjell og fjord og mulighet for byer. Legg til værforbehold og end opp med atskillig mer enn enn nett og lett koffert. Men likevel, noe blir alltid igjen hjemme. Denne gangen savner man en kamerakabel og fruens smekkfulle sminkepung. Dette innebærer at man traver usminket og blass rundt i vårt fagre land. Men kanskje har Queenie et poeng, da hun ytret følgende som antakelig var ment som trøst: Det gjør ingen ting mamma. Det er ingen som ser på deg likevel.

Kjærlighetens irrganger

Ting skjer i Barndommens dal. Forhold ryker, nye forhold oppstår og kjærligheten blomstrer. Det Fruen fascineres av her, er hvordan partnere sirkulerer som i en sesong av Melrose Place. Her er det ikke snakk om å gå over bekken etter vann eller til nabodalen for kjærlighet og begjær, Nei det virker som om jaktmarkene nå som før er den lokale puben. Man tenker som så at venninner snakker jo om kjærester og drømme-kjærester; hvis man skal fortsette denne runddansen går man jo glipp av all spenning. Tenk dere etter noen runder; alle vet alt om alle. Og alt før dere har danset den første sakte dansen vet du nøyaktig hva som skjer på trinn en, to og tre. Og dette vet du, ikke fordi du er synsk, men fordi minst to venninner har vært gjennom dette før.
Fruen har en ting å si - bytt dalføre! Det finnes kjekke menn utenfor Barndommens dal også!

Sommerprosjekt

Sola skinner, jordbærsyltetøyet er i fryseren og man er klar for en aldri så liten virkelighetsflukt. Bildene viser noe av det de nærmeste dagene skal brukes til.

Sommerlykke

Noen har ferie sent, andre tidlig. Noen sommerferier går de søte små i ukesvis uten å se venner, og kan tidvis gnage både på oss og hverandre. Lykken er da når noen kommer hjem tidligere enn planlagt og kan komme syklende på besøk og spise jordbær og kjeks, drikke kaffe og en avec mens ungene leker. Og det blir altfor sent men det gjør ingen ting for i morgen er det atter en fridag.

Lykkelige Laika

Det har tidligere blitt berettet om aktiviteter som gjør Laika lykkelig. I løpet av sommerukene har nye interesser kommet til:
- Tær til begjær
Spesielt Høvdingens tær smaker utrolig godt, og blir utsatt for nislikking. Fruen har også blitt utsatt for behandlingen, og man kan si en ting - det kiler!
- Bading
Helst i vann, men naboens minispringvann gjør også nytten. Dette vil si at hver gang hun tar seg en tur på egen hånd kan hun nå finnes nedklemt i nevnte basseng hvor hun traver rundt og rundt den lille havfrue. Om ikke annet er dette bedre enn at hun står med baken til schæferne i nabogata og byr seg fram.
- Jordbær
Skal helst serveres nyplukket. Hun har prøvd seg på selvplukk, med det blir for mye grønt.
- Småfrosker
disse kan snuses på, krafses på og gjerne slikkes litt på. Dessverre varer ikke moroa så lenge...

Truly magic!

Endelig! Gårsdagen ble i stor grad brukt til å trave rastløst rundt og se på klokka. Man var utenfor Akershus festning i sånn passe god tid, tre kvarter før portene åpnet, og hadde vel ikke mer enn 300 mennesker foran i køen. Grunnet Woodys overraskende evner som slangemenneske havnet vi pent på første rad, helt uten sniking.

Ettersom bøkene har blitt lest på norsk holder vi oss til norske navn, og styrer unna diskusjonen om hvorvidt det var riktig eller galt. Fred og Frank Wiltersen kastet glans over begivenheten, og skrev autografer så blekket sprutet. Woody stilte seg pent i mengden, med sitt eksemplar av halvblodsprinsen under armen. Dermed var han vekk, mor engstet seg for tassen men kunne ikke forlate gode plasser. Plutselig var han tilbake, med autografer. Luringen hadde flyttet seg fra der "alle" stod, og opp mot pressen.Det resulterte i bildene med gutta, intervju og første mottager av autografer! Lurt!

Og så startet filmen. Om den kan det leses i aviser og på nett, så dyptgående analyse skal unngås. Vi likte den veldig godt!
Og gjett om vi skal på neste premiere også! Dette var moro, og stor stas å ha så stor sønn at selv om man er hjemme kl 3 om natten trenger man ikke stå opp fire timer senere. Han sov til 12.

Den evige passasjer

Med en Høvding som har kjørt bil siden svært tidlig i tenårene sier det seg selv at Fruen ofte får jobben som kartleser når familien skal på tur. Ettersom man gjerne følger vante ruter er kartlesingen minimal. Man må derfor finne andre aktiviteter som holder hodet klart og pulsen lav. Dette skyldes på ingen måte uvettig kjøring men rastløs aktivitet i baksetet. Strikking er perfekt i slike situasjoner. Helgens bilkjøring og hytteopphold har resultert i at toppen man begynte på i mai er ferdig. Det må derfor tenkes ut et nytt prosjekt. ideelle prosjekt tar tid, mønsteret gjentar seg, og det er et minimum av nøster å holde styr på. kanskje man burde legge opp til et nytt snippsjal? Hmmm. Det henger to hvite på systua, kanskje de svarte er lettere å selge?

Eller, kanskje noen vi kjenner skal formere seg? Små babyluer med perler tar kort tid og er supre gaver. Men nei, de tar for kort tid. orker ikke emr enn et prosjekt.

Huff, får lete gjennom lageret med strikkebøker og søke inspirasjon...

Opp på de høye hæler

Det er dager hvor speilbildet ikke er din bestevenn, og knapt nok spiller på samme lag. Det er dager hvor man må gjøre ting man slettes ikke har lyst til, og dager hvor man trenger litt ekstra futt og fart for å komme gjennom løypa. På slike dager kan det hjelpe med et par slangeskinnsko fra tiden før dyrevernet inntok tollvesenet.

Eller, man kan ta på seg en fargerik liten nål fra Hawaii, og se like superseriøs ut som ellers...Og mens man pusser litt på nåla som ble kjøpt på Hawaii for herrens mange år siden kan man irritere seg grønn over at man lot second hand-butikkens rekke på rekke med autentiske Hawaii-skjorter og andre hule-hula-effekter henge.

Kniver og telefoner

De gamle i Barndommens dal har investert i nummerviser. Dermed ser de om noen har ringt når de var ute, og de ser hvem som ringer. Det er ikke alltid de svarer - det er blant annet et par gallupbedrifter de ikke snakker med. Forrige uke hadde de uant spenning i hverdagen - flere oppringninger fra et ukjent nummer. Og ikke bare et ukjent nummer, men et de klarte å spore til et tidligere østblokk-land. Gode råd var dyre:
- Hvis man ikke svarer kan en eventuell tyvebande tro at det er tomt hus og fritt leide.
- Hvis man svarer kan man bli lurt inn i lumske og uøkonomiske avtaler.
Etter noe om og men valgte de å møte eventuelle ranere i døra...
Så kom far hjem fra butikken, og hadde truffet diverse kjentfolk, blant annet en som var interessert i å kjøpe kniv av far. Det må her tilføyes at det lages vakre kniver i Barndommens dal, kniver som far legger ned mange arbeidstimer i.
Men altså, denne mannen hadde ringt og ringt men ikke fått svar. Han hadde derfor antatt at de gamle var på hytta, eller hos Fruen med familie.
Far var helt blank, de eneste oppringningene de hadde fått var jo tross alt fra et tidligere østblokk-land. Heldigvis kom han ikke med teorien om tyvebander og annet pakk, for det viste seg at denne mannen er ambassadør i dette landet...

Tørrsjampoo, ja takk!

Man vet at ferien nærmer seg slutten når behovet for tørrshampoo øker fra time til time.
Tre sikre tegn på at hårvask er påkrevd er følgende.
1. Hestehalen beholder fasongen selv om man tar ut strikken.
2. Man våkner av at noe på puta lukter harskt. Etter å ha endevendt senga på jakt etter elendigheten skjønner man at det er ens eget hår som forårsaker lukt.
3. Man får besøk av hyttenabo, som blir aldeles ekstatisk over undertegnedes vikinggen som tilsier at man har badet selv om det er vind og småregn. Man kan da enten nikke samtykkende, eller skjemme seg ut ved å forklare at stripete lugg skyldes manglende hårvask.
Tips om tørrshampoo mottas med takk!

Krypende morsomheter

Barndommens dal er fri for huggorm og andre krypdyr. Fruen har derfor aldri sett den slags saker i live. Vel har man holdt en pyton i Singapore i den fjerne ungdomstid, men huggormer har man bare sett lagret på sprit. Når man derfor befinner seg i områder av Norge hvor huggorm er en del av hverdagen sier det seg selv at Fruen er ekstremt villig til å lufte lystige Laika, og derfor tilbringer deler av dagene med bikkje i bånd og blikket i veikanten.
Her forleden hadde vi stor tro på suksess, og Fruen berettet hesblesende om denne observasjonen. Høvdingen var mer avbalansert. Vi har nå lært at de små grå ormene er buorm samme hvor mye mønster de har på ryggen. Man jakter videre...

Gifteklar

ja ikke Fruen altså. Hun er gift. Men en annen Høvding og hans kvinne kan om kort tid iføre seg klær inspirert av norsk middelalder og tre inn i den hellige ektestand.

Hans drakt er omtrent knelang, og har samme bånd nede.

Hun har to kjoler, underkjole og overkjole med snøring i sidene. Bånd rundt overkjole og på ermene.

Fruen har blitt så inspirert at deler av helgen må brukes til å lese Kristin Lavransdatter.

Speil, speil på veggen der

Fruen var i festlig lag forleden; mange mødre samlet rundt vinflasker og ostefat. Jentemammaene var bekymret for kroppsfiksering, hvordan det forventes at småfrøkner skal kle seg og te seg og hvor opptatt de selv i en alder av ti år er av fregner og fasong.
Fruen kom da til å fortelle om et av sine prosjekt for å gi Queenie et godt selvbilde. Dette gikk ut på at hun hver dag skulle stå foran speilet på badet, smile bredt og si med høy stemme: jeg er verdens fineste jente!
Dette syntes et par av mødrene var i overkant av hva man får et barn til å gjøre, ettersom det kunne gi henne et helt galt inntrykk av egen verdi. Fruen ble selvsagt, kvinne som hun er, usikker på hele prosjektet og har i ettertid lurt på om hun er i ferd med å oppfostre en egoistisk slamp. Funderingene har ført til følgende konklusjoner:
- Alle jenter bør klare å si noe pent til eget speilbilde. Og selvsagt gutter, men det virker som om de har en noe mer grunnleggende trygghet hva eget utseende og viktighet/uviktighet av det angår.
- Det hadde vært verre om barnet skulle stått der og listet opp hvem hun er finere enn.
Prosjektet forsvant av seg selv da Queenie ble fire år, og på full fart inn i sin pre-pubertale fase. Man kan derfor anta at de fleste mennesker vokser av seg slike ideer som at de er verdens fineste.
Fruen selv nøyer seg med et smil på gode dager, og et forsiktig og lett spørrende Du er ikke så verst du?

Pretty in pink

Gode dager i heimen. Woody og Queenie er opptatt med å tømme fiskevann og -elver i Høvdingens barndomsparadis. Fruen kan med god samvittighet plante seg i sofaen omgitt av blått stoff som skal bli Ørskogbunad. Det er så stas å brodere! Og når det i tillegg er med et assortert utvalg rosanyanser, blir fruen myk om hjertet. Sunnmørsbunadene er høyt opp på favorittlistene her i huset. Kanskje man burde hatt en sånn...Holder det med en utvandret oldemor? (stemmen i bakhodet hvisker ja,ja,ja )

Gode tradisjoner

Oldemors slekt kom fra Barndommens dal, men oldemor vokste opp i en hvitmalt sørlandsby. En sommer ble hun sendt til Barndommens dal for å hvile ut før hun skulle begynne på Tilskjærerakademiet i Stockholm. Hun kom aldri til Stockholm. I barndommens dal møtte hun den ny innflyttede disponenten på Saga, og giftet seg med ham. De ble boende i Barndommens dal til de tre døtrene hadde blitt født og Norge var i krig. Da flyttet de, men oldefar lovet sin kone hytte i disse traktene. Hytta ble bygd senere enn planlagt, og innen den tid hadde de ikke lenger tre småtuller men tre tenåringer som travet rundt og nøt livet på fjellet. En dag traff de en reingjeter med hund iført dongeriskjørt. Vel var gjeteren kjekk, men det var nok hunden som i første omgang trigget mormors fantasi. Forklaringen var enkel; dyret hadde løpetid, prevensjon fantes ikke og bikkja måtte jobbe. Ergo komponerte gjeteren et skjørt som slapp avfall ut, mens intet ondt kom inn. Da disse to giftet seg ble de boende i Barndommens dal og fikk etter hvert Storesøster og Fruen.
Da Fruen var i sin grønne ungdom og hadde sommerjobb på en lokal fjellstue, møtte hun en NAF-sjåfør. Den første sommeren prøvde hun å få storesøster interessert, men neste sommer gjorde hun som kokkene sa og satset selv. Vi bosatte oss ikke i Barndommens dal, men er lykkelige likevel. Og hvorvidt vi skal la Queenie sommerjobbe i disse fjellstrøkene er vi litt usikre på. Nå har tre generasjoner med yngstejenter fulgt samme spor, kanskje det er på tide med nye jaktmarker?

Dagens tanke

Noen ganger savner man å jobbe i Tigerstaden, ha kundekontakt og kolleger og komme seg litt ut med lebestift og ørepynt. Noen ganger savner man å ha andre som klipper og syr, mens man selv gjør papirarbeid, ringer kunder, teller kasse og sorterer strømpebånd.
Men så, midt i savnet dukker denne lille vesken opp, og da blir det på en måte helt ok å sitte på et varmt loft og sy. Vesken var sommergave fra en av de vietnamesiske sydamene man hadde tett omgang med, en frisk liten dame med metallisk stemme, baseball-caps og et avslappet forhold til tid og kundeavtaler.
Fruen kjenner at det er bra å være selvstendig...

Klippeskjelven

Fruen klipper brun mannsbunad fra Sunnmøre, og dette er matematikk og logisk tenkning. Ikke overraskende har dette resultert i et par kaffepauser, en tenkepause og en klø-Laika-bak-øret-pause. Nå er alle delene der de skal, forstykkene er klippet speilvendt etter en del snuing og vrenging, og Fruen gruer seg til å sette saksa i stoffet. Ja, hun er rammet av den store klippeskjelven!

Det er så enkelt og greit med ferdige materialpakker. Fruen blir hakket mer anspent når hun må regne og plassere og omplassere på egen hånd. Derfor enda en pause mens stoffet hviler jomfruelig på kjøkkenbordet og ingen feilskjær er begått.

Livet og døden, del to

Forrige innlegg handlet om hvordan vi, sammen med våre barn har møtt døden. Fruen har aldri vært så heldig å ha bestefedre i live, de var begge døde før hun ble født. Mormor døde da Fruen var en frøken på tre år, så minnene er vage. Da Bestemor døde var man etter hvert blitt hele nitten år, og hennes begravelse sitter godt i minnet. Vi valgte, etter noe frem og tilbake å se henne i kisten. Fruens far ville først ikke. Hans eldste søster døde av tuberkulose, småsøsknene så henne og det var sol og sommer og varmt. Han skulle ha sluppet det.
Fruen var den som ville se, ville ta avskjed. Noe av tanken, bevisst eller ubevisst, var at den første avdøde man så skulle ha dødd en naturlig død. Bestemor lå i kisten, liten og nett og så ut som bestemor. Ikke farlig, ikke skremmende bare trist. Seks år senere døde storesøster. Vi ble anbefalt å ikke se henne, grunnet skadene men vi gjorde det likevel.
Om det kan en ting sies; det var riktig. Fruen har hatt utallige drømmer om da hun fikk dødsbudskapet, og om hvordan det må ha vært da ulykken skjedde. Hun kan kjenne lukten av storesøster, høre stemmen hennes og fornemme raslingen av allværsjakka bak seg. Men aldri har hun drømt om storesøster som lå i kisten den dagen. Hvis vi ikke hadde sett henne, ville nok mye fantasi og energi blitt brukt på å tenke ut hvor ille det var. Og Fruen ville sikkert kokt opp noen optimistiske teorier om at det egentlig var en feil, en forbytting og reist USA rundt for å lete etter storesøster, utstyrt med god såpeoperaoptimsime.
Det Fruen skjønte den dagen, var at det å få dødsbudskapet var det verste, å se storesøster var en endelig bekreftelse på elendigheten.
Da Høvdingens søster døde, ville vi derfor at de søte små skulle få ta avskjed. Dette ble presentert som en naturlig del av dagen, og ikke som et valg for eller mot. De så henne og klappet henne og de gav henne hver sin rose. Og de skjønte som oss, at dette er ikke skremmende. Vanskelig å forstå, men ikke skremmende.

Livet og døden

I anledning Michael Jacksons død, har man snakket en del om døden rundt omkring i diverse sammenhenger. Det har ikke vært noe stort tema her i huset, Fruen tror den godeste Jackson er et litt for perifert bekjentskap til at det gjør varig inntrykk på barnesinnet. Og som Woody sa, det er jo så mange andre som dør hele tiden, hvorfor snakkes og skrives det bare om M.J?
De søte små har hele livet hatt en tante i himmelen, som en spesialfadder å regne, og har vært med på kirkegården siden de var bittesmå. De kjenner tremenningen som skar ut steinen som står der, og vet det er plass til mormor og morfar der også når den tid kommer.
For to år siden døde en av Høvdingens yngre søstre etter lang tids sykdom. Vi hadde åpen kiste og minnestund for familien et par dager før begravelsen. De søte små var da fire og åtte år gamle, og vi valgte å ta dem med. Det skapte ingen frykt for døden, ingen søvnløse netter. Vi har hele tiden klart å samle overskudd til å snakke med dem, forklare hva de ser og hvorfor ting er om de er. Det er ikke lett for småbarn å forstå hvordan en hånd kan bli så stiv og kald, og selvsagt dukker det opp spørsmål av den sorten man egentlig ikke makter å forholde seg til som tetthet av hodeskaller på en kirkegård, forråtnelse og andre deler av naturens gang. Det er ikke lett å svare på dette, for man vil jo gjerne bare lukke øynene og ikke tenke på det selv.
Men, det Fruen vet, er at barn har et mye mer avslappet forhold til døden enn mange voksne. De aksepterer livet som det er, de spør om det de lurer på uten tanke på empati og morbide detaljer og de fordøyer dette. Vi har fokusert på at døden er naturlig, om enn ikke alltid rettferdig, og at det er verre for oss som er igjen. Ettersom ingen vet hvordan det er etter døden, har vi valgt å fokusere på dette som en hyggelig opplevelse, ikke slik at man skal oppsøke det selv, men det er en overgang til noe annet.

Fri, fri og lykkelig

Høvdingen og de søte små er på tur, Fruen og lystige Laika nyter friheten, stillheten og makten over fjernkontrollen. I mangel av inspirasjon trår man til med et bilde fra en lignende situasjon, men vinterstid ( se fottøy). Forøvrig takker man gud ( og varmepumpemannen ) for air condition, nå skal det syes i tykk vadmel og det gjør vondt i varmen.

Jakt og slakt

Fruen var et stykke opp i årene før hun smakte annet kjøtt enn reinskjøtt. Det blir kanskje slik når man vokser opp med en reinsgjetende far. Mor har aldri vært spesielt sterk ved synet av blod, så slaktinger holdt vi oss langt unna. Det var på det nivået at når naboen i Barndommens dal slaktet gris, lå mor og storsøster i hver sin seng med hodet under hver sin pute mens Fruen satt klistret til kjøkkenvinduet for å få med seg mulige detaljer.

Nå ber Fruen de søte små fri fra skole for å overvære den kombinerte merkingen/slaktingen som går av stabelen hver høst. Vi henger på gjerdet, eller (o lykke) får slippe inn i det aller helligste hvor dyrene sorteres.

Vi er heldige som får være med på dette, og heldige som har lærere til barna som ser at dette ikke er orgier i blodige innvoller,men en del av barnas oppvekst og Fruens bakgrunn.

Da Woody var rundt tre år hadde han skjønt at mennesker brukte våpen for å drepe, og han sa da følgende: Hvis de absolutt skal skyte noe, kan de ikke gå ut i skogen og skyte et dyr?

Engleteppet

Det måtte jo komme! Woody fikk hjerteteppe, strikket under angst og beven. Da Queenie var underveis måtte det produseres nytt teppe. Problemene stod i kø; det var uaktuelt å repetere Mrs McHughs , og dessverre har man til dags dato ikke funnet et mer fantastisk teppe. Men på en tur til barndommens dal åpenbarte muligheten seg. På slutten av åttitallet ble det abonnert på et fransk håndarbeidsblad, 100 Idees, som man leste med iver og ordbok. Årgangene ligger lagret på loftet i tilfelle behov for inspirasjon, og mens Fruen jaktet på babytøy dukket det opp en brodert engel. Den ble øyeblikkelig kopiert og tegnet over på stoff. Fruen brukte vanlig hvit lakenlerret, og engelen ble brodert med et assortert utvalg av restegarn og sølvgarn i ulik kvalitet i vingene.

Tips: Hvis du broderer med metallgarn vil du kanskje, som Fruen, irritere deg over at trådene knekker og brekker. I så fall kan den vokses ved å dra tråden gjennom bivoks. Og hvis du tror det er umulig å få tak i - spør på apoteket. De selger det til rulling av lys!

Hjerteteppet

Fruen synes selv hun har et ganske lyst sinn, men noen ganger formørkes det kraftig. Da Woody var ventende var en slik tid. Fruen var slettes ikke overbevist om at dette kom til å gå bra, og engstet seg i snitt for en mulig sykdom pr. uke. Dette fungerte slik at man måtte tenke lenge og vel på mulige sykdom, og således eliminere elendigheten. En tilbakevendende mulighet var at vi ville få en hermafroditt. Dette resulterte i skjelveleppe hver gang man fikk det velmenende spørsmål Blir det gutt eller pike? Standardsvaret ( med skjelveleppe) var Vi håper det blir en av delene. Det sier seg selv at produksjonen av hjemmestrikk var minimal, men et teppe klarte fruen å produsere ( syk tanke var at det i det minste kunne brukes i liten kiste).
Teppet heter Mrs McHugh's blanket ogt er fra et av garnprodusenten Rowans beste hefter gjennom tidene, Tadpoles and tiddlers, som har oppskrifter til barn og baby. Fantastiske oppskrifter, fantastiske modeller. Det består av firkanter med hjerter som syes sammen. Rundt stasen syes det på en kant med hjertemotiv. Originalen er i et Rowangarn,men grunnet fruens motvilje mot superwashbehandlingen ble det strikket i Nøstebarns merinoull.
Og forresten, en uke på overtid kom fruen på at hun ikke hadde eliminert muligheten for å få et albinobarn og ringte hulkende til Høvdingen for trøst og moralsk oppbygning. Men det gikk bra, både med fruen, Høvdingen og Woody.