dagens tips

Dagens tips er todelt og opplagt nok, ikke illustrert:
Hvis du har et skjørt som henger akkurat de kjedelige, lett tantete, par-tre centimeter nedenfor kåpekanten, kan du enkelt løse dette:
Trekk skjørtet oppover, la oss si omtrent til bh-kanten.
Da ser du straks mye bedre ut, ikke sant?
Og så, del to:
Når du tar av kåpa, husk for guds skyld å trekke skjørtet ned til livet igjen.


PS. Fungerer svært dårlig hvis du har skjørt & kåpe med splitt.

Lucky number seven

Noen ganger trenger man litt ekstra hell og lykke på veien, og ikke alle kan mikse flytende lykke slik som Harry og Halvblodsprinsen.
Da trenger noen et spesielt armbånd, en bestemt farge på neglelakken, høy musikk i bilen eller

- sjuern

Mormors kofte.
Fra en tid der strikkeplagg ble til i hjemmet, ikke kjøpt.
Likevel, modellen sjuern ( eller kanskje syveren? ), innkjøpt på Husfliden Hønefoss en sommerdag i 1953. Bursdagsgaven fra resten av familien.
Mormors  kofte.
Som hun brukte. Som tanta i København brukte. Som tanta i København gav meg.
Mormors kofte.
Kofta jeg brukte da jeg trengte et faglig alibi for å smile meg til jobb på Husfliden i Oslo…
Kofta jeg bruker i husflidssammenhenger hvor jeg ikke vet hva som er passende antrekk.
Kofta som fremdeles er like fin, etter seksti år.


Lucky number seven, lucky me.


Mormors kofte er fra Rauma Ullvarefabrikk og er strikket i deres tradisjonelle 3-tråds strikkegarn. Noen av fargene har forsvunnet fra fargekartet, så nøyaktig kopiering er ikke lenger mulig.
Modellen kom visstnok i en bearbeidet og litt mindre innsvingt utgave rundt 1990. Men det er ikke tvil i mitt sinn - originalen er best.

Plan for helgen

Plan for helgen:

- Bake pepperkaker og gjerne noen andre slag

- Lage marsipan

- Ha mini-juleverksted hvor vi lager fin pynt uten å sy et sting ( takk til Queenie for den utfordringen)

- Se Les Miserables

Jo, dette blir en fin helg. Jeg ønsker dere også får en fin helg fylt med hygge, moro og kreativitet! 

De elendige skal nytes på dvd, ullkulene er kjøpt i butikk og planen er å hygge så mye som mulig med så få butikkbesøk som mulig.

vaskebrett på nett

Saken er denne:
Vi har, som de fleste foreldre, forklart vår datter at man ikke legger ut bilder av seg selv i undertøyet på instagram. Når hun en gang i fremtiden oppretter konto på facebook kommer vi til å ta samtalen igjen. Og igjen. Og igjen. Og håpe at hun ikke legger ut bilder av seg selv der hun står halvnaken og vrir seg foran et speil mens hun ser ut som om hun tenker på hva hun kunne gjort med gud vet hvem.
Hvorfor ikke?
Jo, fordi fremtidige arbeidsgivere, kolleger og ( ikke minst  potensielle svigermødre ) kan google deg og se hvordan du ser ut, eller har sett ut i glansdagene. Det har ikke noe å si om du er slank og veltrent, sånn midt på treet myk og god eller kort og kompakt. Det har ikke noe å si om du soler deg i bikini på offentlig strand eller går på fjelltur i bikinitopp og shorts. Dette kan du legge ut bilder av, hvis du absolutt vil.  Men lille vennen min - ikke legg ut vrikkende selfies med pupper oppunder haka og minitruse. For din egen del. Og for dine fremtidige barns skyld.

Men nå sliter vi litt.
Vi kan være så moralske og velmenende vi bare vil. Det hjelper ikke. For for noen dager siden la en norsk blogger ut en bilde av seg selv på instagram, i undertøy, fire dager etter at hun fikk barn.
Og joda, det er et fint bilde. Fotballfrue vet hvordan hun skal posere, og hun vet hva hun skal si og ikke si. Men er det nødvendig?
Er det virkelig så viktig å formidle at alt er akkurat som før og på akkurat samme plass som før man fikk barn?
For det første - alt er ikke som før. Hun har et barn. Et barn som om noen år kommer til å google både mor og far og seg selv.
For det andre? Kan hun ikke bare være lykkelig over at alt gikk bra innen husets fire vegger? jeg synes hun er søt og pen og veltrent og det ville jeg ment om jeg ikke hadde sett henne i blonder og push up også.

Nå er ikke dette noe enkeltstående tilfelle, det er mange mødre som legger ut bilder av mage med og uten løst skinn etter fødsel. Det er absolutt mange som legger ut lignende bilder uten å ha en fødsel bak seg også. Unge jenter. Jenter ned i 11-års alderen legger ut bikinibilde rpå instagram og tagger med #yummi og det hagler inn med kommentarer som søta, fining, hjerte, fiiiiin og hot.
Men altså. Nå er det slik at dette ene bildet førte til en voldsom diskusjon om rett og galt og hvem skal vise hva. Og ballen ruller og den nybakte mor blir intervjuet på amerikansk tv og får bred omtale både nasjonalt og internasjonalt.
Jeg er fremdeles ikke misunnelig, jeg er fremdeles ikke fristet til å legge ut noe selfie av min post baby kropp elleve år etter…Men jeg er frustrert over at det fremdeles er slik at vi er så avsindig opptatt av kropp og at kvinners vellykkethet i stor grad måles i hvor pene vi er. Er det så viktig?
Skal vi bare droppe å oppmuntre jentene til å ta utdannelse og heller dytte de diskre mot nærmeste sminkedisk?

Er det så langt kvinnesaken har kommet? Skal vi hele tiden oppildne til konkurranser om å være mest vellykket?
Men ærlig talt, trenger vi dette? Trenger vi andres mager, melkesprengte pupper, strekkmerker og muskler? Kan vi ikke bare forholde oss til vårt eget speilbilde?

Og jada. Jeg er fullstendig klar over at dette er et bilde, ikke en hel bok. Og det er tatt av en lykkelig nybakt mor som mener hun ikke har noe særlig påvirkningskraft på oss lesere. Og kanskje er det galt, eller det er galt, å gå så fullstendig i strupen på den ene som gjør dette når det kryr av selvportrett på nettet.
Men om hun ikke har noen påvirkningskraft å snakke om, hvorfor ville hun ikke si hva hun stemmer på ved valg fordi hun var redd for å påvirke leserne…

dagens illustrasjon er tegnet av hun på elleve, lenge før hun begynte å lese avisa hver morgen, sjekke instagram hver kveld og stille spørsmål ved hva vi egentlig driver med. Og det holder i massevis til å få en klar oppfatning om at hvis kroppen er fin nok så er det helt topp å flashe den på nett.


PS. Jeg spurte han på snart femten også, hva han synes om mammaselfies på nett. Det syntes han, for å si det mildt, svært lite om. Direkte sitert? Ærlig talt, dere maser på oss om nettvett. Men har du sett hva noen legger ut av drikkebilder og i bare bh. Æsj. Google er for alle ikke sant.

Er du i tvil, smil

Vi jobbet på fjellstuer og kafeer i påskeferier, sommerferier og helger i sesongen. Vi håpet å få være i spisesalen, for der var det større muligheter for tips enn på rommene. Og vi håpet på faste bord og snille gjester.
I påskene var det mange som kom tilbake år etter år. Noen av de mest faste gjestene hadde også fast servitør, noe annet var uaktuelt. Noen gjester ville alle servere og  andre var det ikke like stor rift om ( de delte vi på. Å gi dem til de nyansatte ville være illojalt).

Særlig et eldre ektepar. De klaget ikke direkte, de bare etterspurte saker og ting og tjenester hele tiden.
Unnskyld, kunne De glede oss med en karaffel isvann? Unnskyld, litt mer av det deilige tyttebærsyltetøyet? Himmel, dette flatbrødet må da være hjemmebakt? Unnskyld, benytter dere ikke varme tallerkener? Unnskyld , her De sett min serviett? Unnskyld, vi har gått så langt på ski kunne vi få desserten litt raskt? Unnskyld, kaffen? Unnskyld, har De ekstra fløte?

Du vet…Vi hadde ikke fagbrev som servitør noen av oss, men godt humør, det hadde vi. Så da vi midtveis i den andre  påsken synets at det ble litt for mye av det gode la vi en plan.
Den fungerte aldeles strålende, ekteparet oppførte seg pent resten av påsken og også året etter.
Hva vi gjorde?

Vi var så blide! To servitører fikk de, en hel middag til ende. Gikk de tom for smør, vips der stod den nye asjetten på bordet, metallmuggene med vann fra springen fløy ut og inn ( vi hadde ikke karafler), fatene ble konstant fylt på, alle kvitret og var blide og middagen gikk som en lek. De fikk til og med hver sin fløtemugge! Og ekstra dessert!

Og moralen i dette , tenker kanskje du? Forteller hun dette bare for å formidle, i denne julebordsesongen, at de som skjenker kaffe og fyller sausenebbet ditt faktisk har en hel del makt? Og at det ikke lønner seg å be om ekstra tannpirkere mer enn to ganger før servitøren blir gretten?

Jeg bruker denne episoden som motivasjon noen ganger. Det å huske at alle mennesker kan la seg snu er en god forutsetning for å omgås noen du i utgangspunktet ikke føler deg komfortabel sammen med.

Ekteparet gikk på et tidspunkt den kvelden fra å være de litt masete, de vi aldri helt visste om var ironiske eller ikke. De ble de litt sære men likevel hyggelige ved det runde bordet ved svingdørene. Og et prosjekt som vi  for å være helt ærlig delvis satte i gang for å være jævlige viste seg å gi jevnere humør både i sal og på kjøkken.
Dessuten  bruker jeg denne episoden for å minne meg selv på at noen ganger, når du har mest lyst til å være spydig og fæl, kan komme atskillig lenger med et smil. Og samme hvor påklistret smilet er i starten så vil det mest sannsynlig bli noe mer avslappet, om enn ikke superduper hjertelig, etter hvert.


PS.
Selv om ekteparet ble noe blidere og atskillig tausere stod de fremdeles ikke høyt på lista over favorittgjester. De var nemlig ikke spesielt rause med tipsen...
Og innerst inne tror jeg vi ved å være så ekstremt imøtekommende ødela litt av opplevelsen deres.

enkle gleder

Det fine med å sitte alene på systua er at man kan velge underholdning selv. 

Lydbok, radio, munter mumling for meg selv... 

Og så kan man erkjenne at i dag er vitterlig ikke dagen for engelsk litteratur likevel. Da kan man, i sin selvvalgte ensomhet, bytte fra The picture of Dorian Gray til albumet som aldri blir feil ; Bankrupt av Dr Hook. 

Og så kan man sende noen tanker til norsklæreren vi ble velsignet med det andre året på sømlinja. Han  mente vi var på et åndelig nivå hvor lesing av Sagaen om isfolket var maksimalt av hva vi kunne prestere av litterær forståelse. Et par uker etter, da det var opp og avgjort at vi IKKE skulle lese om Tengil og de grønnøyde ( eller , hvordan var dette ? ) innførte han ord for dagen.

Dette var mitt første bidrag:

There is only one thing in the world worse than being talked about, and that is not being talked about

Resten av året ble gullkornene fordelt mellom Oscar Wilde og Owen Meany. Ærlig talt. Isfolket. Jeg tror han hadde noen fordommer mot jenter som går på sømlinjer. Og hvis jeg ikke tar helt feil så underviste han ikke på sømlinja året etter. 

Hvem er du?

Hvordan vil du at andre skal huske deg?

Du lurer kanskje på hva som ligger bak et tilsynelatende trist fokus?
For det første har jeg overhodet ikke tenkt å dø, det er ingen sykdommer å melde om og ingen årsak til bekymring.
For det andre har jeg overhodet ikke siktet meg inn på gravferd på statens bekostning og fagre minneord fra samfunnets gullrekke, ambisjonene ligger overhodet ikke i offentlig heder og ære.
Det er enkelt å spørre, men atskillig vanskeligere å svare. Spørsmålet fikk jeg på et kurs forrige uke. I plenum, sammen med en hel del vilt fremmede. Og ikke nok med det...vi måtte tenke ut et motto også. Ouch. Ikke lett når man helst tyr til tafatt humor i slike pressede situasjoner.

Men likevel, hvem er jeg. Hva står jeg for, hva vil jeg forbindes med?
Jeg tenker på dette for tiden; hvordan andre oppfatter meg, hva de forbinder med meg og hva som ville blitt mitt ettermæle.

Jeg vil gjerne huskes som et godt menneske, men hvem skal definere meg som det?
Ungene?
Mannen?
Kunder?
Bikkja?
Foreldre mine?
Mennesker jeg møter på gata og hilser på med navn selv om de gikk på kurs for fire år siden?
Lærerne fra videregående?
Mennesker jeg jobber med?

Dessuten vil jeg gjerne huskes som snill, men hva er snill og når skal jeg være snill?
Er jeg snill når jeg sier ja til å skifte en glidelås for å være hyggelig? Er jeg snill når jeg gir en tier til en tigger? Er jeg snill når jeg gjør noe jeg egentlig ikke vil for at andre skal se meg som snill?
Og hvis jeg hele tiden går på akkord med meg selv, for å fremstå som snill…da mister jeg muligens muligheten til å fremstå som blid, og det vil jeg også gjerne være. Jeg vil være rolig og blid, omtenksom og hyggelig.

Jeg vil huskes for egenskaper som sier noe om det som er inni meg. Ikke det som du ser når du går forbi meg på gata.
Men det er meg.

Andre vil kanskje huskes for at de var polerte, at ungenes klesskap kunne holdt liv i en jordskjelvrammet provins et par tre måneder, eller at hverdagsmaten ville fått Martha Stewart til å henfalle til lovsang.
Og da må jeg tenke litt mer på dette med hvordan jeg vil bli husket, hvem jeg vil være. For hvis jeg skal surmule og nebbe fordi andre gjør saker og ting jeg ikke liker, da blir jeg ikke det mennesket jeg vil bli husket som.
Og det jeg vil at andre skal oppfatte meg som, det er jo slik jeg er . Her og nå, ikke neste uke. Hvis jeg vil være blid og snill, ja da får jeg være blid og snill da.
Jeg tenker ikke bare på hvordan jeg er på gata, i telefonen, på jobb eller sammen med familien. Jeg prøver også å være bevisst på hvordan jeg er dette mennesket på nett. Når jeg leser om andres opp- og nedturer, andres kropper, shoppingvaner og verdisyn. Det hender jeg har lyst til å skrike høyt i avsky, legge inn stygge kommentarer eller vrenge sjelen min utover sosiale medier for å markedsføre mitt syn på saken. Men da er jeg jo hverken snill, blid, god eller omtenksom. Da er jeg ekkel…

Og da hjelper det strengt tatt ikke om folk som møter meg og synes jeg er en sympatisk dame googler meg og finner et lass av drittslenging og sure oppgulp rundt omkring i kommentarfeltene?

Hva tenker du? Er det viktig å bli oppfattet som snill? Blid? Veltrent? Og tenker du på hvem du helst vil bli sett av? De nærmest deg, eller de på den andre siden av en skjerm?

PS. Og hva gjør bildet av pakkekalenderen her? Åjoda. Mest av alt vil jeg bli husket som en god mor. Men jeg vil selvsagt også bli oppfattet som det her og nå. Ikke fordi jeg kjøper ting, men fordi jeg bruker tid på og med ungene. Og om det å lage pakkekalender ikke er definert som spesielt viktig i den store sammenheng så er det definitivt viktig her og nå.

julestemning

Stikker bare innom en snartur for å ønske dere alle en riktig fredelig førjulstid!

Loooove, Laika

dagens karamell

Dette innlegget ble publisert i 2010…Årene går, bloggen består og noen ganger resirkulerer man blogginnlegg som får mange treff…Og siden man har observert at endel flittige sjeler begynner juleforberedelsene tidlig er det strengt tatt ingen vits i å vente til oppunder jul med dette stalltipset:

Det er noen år siden de artistiske pepperkakene vek plassen for kaker pyntet med stor åpning i glasurposene, rike mengder nonstop og glorete farger i friske kombinasjoner. Kort sagt, de søte små overtok ansvar for pynting.
Samtidig oppstod behovet, eller ønsket, om pepperkakehus. Helst flere pepperkakehus, et til hver og kanskje et felles. Nå burde man selvsagt fortalt om de sinnrike kreasjonene vi lager, men man kan vel likegodt krype til korset og vedgå at her kjøpes byggesett.

Dere har vel allerede nå skjønt at dette ikke vil handle om de mest avanserte tipsene, men som Fruen jevnt og trutt gjentar på kurs og i andre sammenhenger; jeg er litt lat så her går vi for enkle og tidsbesparende løsninger.
Derfor, dagens tips kommer fra en middelmådig, men stadig optimistisk, husmor:

1. Om du, som vi, kjøper byggesett: Kjøp et ekstra sett, det hører med til sjeldenhetene at alle deler i et slikt sett er hele. Om du har et ekstra sett i hus går jobben lettere( du slipper å kjøre bygda rundt i jakten på et ekstrasett)
2. Pynt delene før montering, da renner ikke all pynten av og ligger som klumpedumper langs hushjørnene.
3. Smelt karameller! Den meget observante gullsmedonkelen ringte i fjor, etter å ha hørt følgende tips på radioen: Sett sammen huset med halvsmeltede smørbukk-karameller. Mye , mye enklere enn smeltet sukker og gjør overhodet ikke vondt å få på fingre, armer og andre ekstremiteter.
Vi monterte med karameller i fjor, og gjett om vi gjør det i år også! Resten av karamellene kan selvsagt spares, eller fortæres i nattens mulm og mørke av den som steller til jul.

Spørsmål og svar, del 1

1. 
   
2. Værsågod, her er svarene på del en av spørretimen:
3. Etter at jeg omsider skjønte hvordan jeg enkelt klipper og limer inn teksten uten å få med diverse profilbilder gikk det hele som en lek ( blindebukk? ). 
4. 
   
   Anonym26. november 2013 kl. 14:26
   Veldig koselig blogg!
   Hva stemmer du?
   Hvordan ser du for deg livet ditt om ti år?
   Hva har det å blogge gitt deg?
   - Jeg stemmer. Ikke helt på midten, og heller ikke så veldig langt ut på siden. Enkelte bloggere vil ikke oppgi hva de stemmer fordi de har så stor påvirkningskraft…jeg sier ikke hva jeg stemmer fordi jeg stemte på et parti hvor jeg e renig i det aller meste, og så er det en sak jeg  er dypt uenig i. Og den har jeg ikke lyst til å forsvare…
   Livet mitt om ti år? Nja, jeg er ganske dårlig på langtidsplanlegging altså. Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke sitter hjemme og syr lenger . Jeg trenger en mer stabil jobb og behovet for at mamma er såpass mye hjemme som jeg har vært blir gradvis mindre.
   Hva jeg har fått av å blogge…En bok… Jeg har ikke fått noe særlig i målbar verdi, men jeg har fått noen nye venner, jeg har fått både mindre og større respekt for sosiale medier og jeg har fått en del kunder. 
   
   
   underveis22. november 2013 kl. 10:19
   Skal vi ta en kaffe en dag :-)?
   Ja, jeg vil veldig gjerne drikke kaffe en dag! 
   
   
   Ann Judith22. november 2013 kl. 22:43
   Hehe;) Ler du ofte?
   Skulle gjerne tatt en kaffe med deg, ja… Men du bor jo litt lang vekk! Uff.
    - Vet du, et av målene mine er å le mer, være gladere. ikke bare sånn lun og god på godværsdager, men rett og slett glad. Og begeistret. Jeg jobber med saken, jeg er ikke en utpreget sprudlende person så jeg har litt å jobbe med.
   Og ja, gjerne kaffe! 
   
   
   Livet, døden, kjærligheten og bamsemums22. november 2013 kl. 20:24
   Er du glad i sko?
   - JA. jeg er veldig glad i sko. Men jeg var flinkere til å bruke skoene mine før, nå er jeg blitt mer opptatt av bekvemme sko. Huff. 
   
   
   Anonym22. november 2013 kl. 19:41
   Hei!
   Jeg lurer på hvordan/om ditt forhold til håndarbeid har forandret seg etter at det ble ditt levebrød. Sitter du med strikketøy i sofakroken om kvelden etter en dag på systua?
   Takk for fantastisk koselig blogg!
   /Carin
   - Jeg lager altfor lite! Ofte er jeg drittlei når jeg er ferdig på jobb, eller jeg tenker at om jeg først skal lage noe så kan jeg lage noe jeg får betalt for ( nå høres jeg  selvsagt utrolig kjip ). jeg savner håndarbeid som hobby, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sneket det inn i ivet mitt igjen. Antakelig må jeg bytte jobb:-)
   
   
   
   
   Og dere andre, dere får også svar! Og takk til dere som takker for en hyggelig blogg! Takk, takk, takk! 

Lørdag

En uke er over. En kalender henger på veggen. En skål er fylt med kalenderoverskudd. 

Livet er ganske så bra.

hespetre i huset

Hadde jeg enda kunnet skake og bråke, klippe og karde, spinne og veve…Da hadde ikke dette redskapet stått til pynt.

Meeen. Ikke har jeg linåker, eller sauer, eller noe som helst av utstyr egnet for foredling av naturfiber.
Bortsett fra hespetreet da, som jeg fikk av vevtanten i går.

I den anledning kom man til å tenke på den tiden man var ung og blid og stod og blomstret i en forretning som blant annet solgte alskens utstyr til vev og strikk. En dag kom en ung mann styrtende inn  med ønske om å kjøpe et hespetre.
Mest sansynlig var han ute etter en garnvinde, men siden
a. vi var utsolgt for hespetrær
b. fruen følte seg spøkefull
og
 c. fruen var lei av folk som ikke vet forskjell på hespetrær og garnvinder

sa man følgende:

du kan få meg

Tenk, det ville han ikke nei…Garnvinde derimot, det kjøpte han. Til svigermor.

Vet du hva som er hva?
Og, vet du hvor min garnvinde er? Det er nemlig jeg litt usikker på….