lille nyttårsaften

Vi hadde en gang en russisk kollega. Av henne lærte man at en ordentlig håndveske skulle ha plass til en flaske champagne og at man aldri forlater huset uten sminke.
Vi lærte også hvordan man sikrer seg for et godt nytt år.
 Det essensielle her er å gå inn i det nye året med;

mat i skapet, nyvasket hus, hele, rene og pene klær, penger i lommene og å være sammen med mennesker man er glad i.

For slik man har det når klokka tipper midnatt, slik skal det nye året bli. Kanskje er det tull og tøys og overtro. Men hva er galt med litt overtro i ny og ne, tenker Fruen, og bruker med glede denne kvelden før kvelden på å vaske og rydde, få unna endel skittentøy, stryke skjorter, skrive handleliste for morgendagens festligheter, sende en takknemlig tanke eller to til skjebnen som i år har passet på at ikke noe henger nesten ferdig eller på overtid på systua, lese ut en bok og ellers bare pusle rundt i sedat romjulstempo.

PS.
Det er visstnok ikke tilstrekkelig å putte alskens saker og ting vilkårlig inn i skuffer og skap.

verdens beste gave?

Lykken er å ha en storebror som helt på egenhånd skaffer gave til husets yngste.

Laika har ikke veket fra Tigergutts side siden gaven ble flerret åpen på julaften. Hun bærer han hengivent med seg til og fra buret, lemper ham opp i sofaen, vasker og slikker og masserer trofast. Lykken er fullkommen når bestevennen avgir et piiiiip eller to.
Imidlertid har resten av familien bestemt følgende; små tigergutter blir ikke med på skitur, eller andre turer for den saks skyld. Ingen av oss føler at det å vandre rundt med et stk seigt kosedyr i hånda hever imaget nevneverdig.

Julehelg

Vi ønsker dere alle en velsignet julehelg

julaften

I Barndommens dal fikk vi ofte, d vi var små, velge hver vår gave om morgenen for å dempe forventningssuget noe. Selve valget var lett styrt; valgte den ene gave fra en tante så burde den andre også velge fra samme tante ettersom det ikke var helt uvanlig at gaver fra en giver kunne være sånn passe like. Ofte endte vi opp med hver vår bok. kanskje ble vi ledet, eller kanskje var vi såpass drevne i å klemme på pakker at vi lett skjønte hvor bøkene befant seg.

De søte små er ikke så samkjørt og samarbeidsvillige, og får derfor hver sin julestrømpe om morgenen, med diverse smått som er velegnet tidsfordriv.
Laika fikk egen strømpe ifjor, med en hundekjeks oppi. Da strømpene ble hengt opp for et par kvelder siden var skuffelsen stor da hun trippet bort og stakk snuten nedi - den var jo tom.

lille julaften

Dagen startet, sånn ordentlig, halv åtte i dag tidlig. Queenie og mor under hvert sitt teppe i sofaen, en med kaffe og en med varm saft, Astrid Lindgrens jul danket ut alle hylende Hollywood/Disneyinfiserte tv-produksjoner og fra kjøkkenet kom duften av kokt reinstunge sigende.
Når det i tillegg begynner å snø litt utpå dagen og vi ikke trenger kjøre særlig langt av sted, blir dagen før dagen lutter idyll ( eller så idyllisk en dag kan bli med to søte små i hus ).

Vi er heldige, vi har noen å feire med, noen å glede oss til jul med, noen å være sammen med.
Og vi har noen å savne, noen vi har vært inderlig glade i som ikke er her lenger.
På den ene siden skulle man ønske de var her. På den annen side; kanskje lærer savnet oss å glede oss enda mer over det vi har?

Bittelille julaften

Det er en dag hvor tråder skal festes ( og trådstumper fjernes ).
Det er en dag med innkjøp av vått og tørt, stabling inn i skap, trippelkontroll i forhold til handlelister og påfølgende skriving av nye handlelister.
Det er en dag med utveksling av julegaver, gløgg med gode venner, lettelse over at vi for en gangs skyld har ordentlige julekort.
Det er en dag med intens rydding og rensing av hus.
Det er en dag med lett pynting av hus og oppsetting av juletre.
Det er en dag som på en måte aldri blir lang nok for alt man burde gjort.
Og det er en dag hvor huset ser verre ut enn noensinne, der det flyter av innpakningspapir, vaskefiller, vaskemidler og rene klær som skal ryddes bort.
Det er en sånn dag hvor vi, hvert år, lurer på om vi kommer i mål...

Kort sagt, alt er som det alltid har vært. Og i morgen er det lille julaften og da har vi overhodet ingen planer, enn så lenge.

om bakgrunn

I ferden rundt i bloggverdenen har man observert at det finnes en del blogger med atskillig mer spenstig design enn ens eget. Og dere vet, da kan man kjenne misunnelsen rive og slite...
For det andre har, det vil man gjerne ha selv også.
Men hvordan få en kul bakgrunn?
Omsider skjønte Fruen at første steg på veien ikke er å sitte her og gro grønske av misunnelse, men å  å spørre husets tenåring. Ikke fordi han blogger, men fordi han har en mer avslappet holdning til muligheten for at hele bloggen skal forsvinne ved første forsøk på å endre design.
Vi fant ganske riktig uante mengder bakgrunnsbilder. Vi fant også uante mengder bakgrunnsbilder som æh, de ække helt deg mamma.
Så vi endte med et fagert bilde av syntetiske bånd på rull. Det fikk holde, mente den førstefødte.
Fruen er ikke helt sikker. Burde man valgt en mer bunadaktig vinkling? En ensfarget bakgrunn? Små blomster?
Eller skal man stupe tilbake til den trauste og trygge?

Hva synes du? Ville du følt at Fru Storlien var mer lesverdig med en flottesen bakgrunn? Eller er det ikke så viktig?

tid for pynt?

Inntil videre lever vi godt i et ikke-julepyntet hus.
Men når Fruen kikker ut av vinduet og ser utelysene stråle fra husvegger og trær i nabolaget hender det man lurer på om absolutt alle andre begynner julepyntingen omtrent på den tiden vi bakstreverske grinebitere henger opp adventskalenderen.

Vi gleder oss til å pynte til jul. Fruen gleder seg antakelig aller mest, ettersom julepyntingen kommer etter julevaskingen. Dette er overhodet ikke ensbetydende med at man ser frem til selve vaskeseansen, så husmoderlig er man ikke. Men rent hus og ryddig systue er hyggelig.

Kjære nissen

Kjære nissen.

Jeg har vært snill i år.
Jeg har bare bjeffet på hunder, katter, fugler, edderkopper, rådyr, lemen, mus, en hareunge og chihuahuaene til naboen.
Ja, og så naboene, postbilen, søppelbilen, syklister, bilister, mopedister, motorsyklister, kunder og gjester. Og naboens gjester.
Men ikke en eneste baby som sover i vogn. Jeg er faktisk ganske omtenksom.

Jeg har spist alt jeg har fått servert, og mer til. Dessuten setter jeg villig livet på spill og prøvesmaker andres mat. Jeg spiser alt. Unntatt løk og brokkoli. Hvem spiser forresten brokkoli frivillig?

Jeg har vendt jord i alle matmors blomsterbed ( altså begge to).
Jeg har lekt med alle Queenies gamle kosebamser, gitt dem oppmerksomhet og klam kjærlighet.
Jeg har gått på besøk til naboer og til hunder som vi kanskje kan bli kjent med. Altså, hallo? Når de andre bare sitter og drikker kaffe så må noen pleie det sosiale nettverket. Noen må ta kontakt.
Jeg har varmet senger og sofaer, fasongligget puter og bunker med nyvaskede klær. Jeg har rusket opp i ryddige pledd..

Kjære nissen.
Jeg har stått på i hele år. Jeg er en vennlig sjel, en glad hund. Jeg ber ikke om så mye.
Men om du skulle huske på meg med en liten gave;
Vær så snill. Ikke oksemuskel. Kjære, snille nissen, ikke oksemuskel. Vet du hva det egentlig er  eller?

Hilsen Laika

PS. Nå vil jeg ikke virke bortskjemt, for det er jeg slettes ikke altså. Men det der med at jeg blir glad for alt, unntatt oksemuskler, det stemmer ikke helt. For kjære, snille nissen; jeg ønsker meg ikke klær heller, eller sokker eller luer. Hvis det skulle bli så kaldt at noen vurderer å putte på meg klær kan jeg like godt være inne og passe ovnen.

julejammer

Leger liker sikkert ikke pasienter som stiller diagnosen selv.
Så da kan man likegodt vente noen uker med å få bekreftet at det er en aldri så liten og ikke spesielt kjærkommen senebetennelse på gang i høyre underarm.
Ikke det at den er så merkbar hele tiden, bare når man skal sy knapphull, fjerne tråkletråder og bære tunge poser.
Og det er jo overhodet ikke slikt man driver med nå for tiden. Neida.
Heldigvis er julekortene ferdige beskrevet. Det tok omtrent like lang tid som å se to episoder av Farmen, med reklamepauser.

Og forresten, det gjør litt vondt å kjøre bil også. Og å skrive.
Men rent bortsett fra det så er livet slettes ikke verst.  Kakeboksene er fremdeles ganske fulle.
Det er snart jul. Og hvis man klager bittelitt hver dag, ikke så mye av Høvdingen går fra konseptene men akkurat passe masse, så kan det jo hende at noe av det man skrev på den ublu ønskelista dukker opp.
For det ble først skrevet en ønskeliste, for å vise de søte små hvordan mors ultimate ønskeliste ser ut. Og så ble det skrevet en som absolutt er mer realistisk. De skjønte tegninga!

om hår og hud

Woody skal konfirmeres neste år og i den anledning frekventeres kirken noe oftere enn hva vi er vant til. Det tar vi absolutt ikke skade av. Kirken er pen, budskapet godt og gdustjenestene varer knapt en time.
I går var vi på lysmesse hvor pen ungdom tente lys, leste tekster og sang. Og nå skal man selvsagt ikke sitte i Guds hus og tenke all verdens verdslige tanker. Men det gjør man jo. Eller, noen da. Deriblant Fruen.

For det første:
Hvorfor har alle jenter langt hår? Man husker fra egen oppvekst at noen var guttekorte på håret, noen hadde særdeles gradert bob og et fåtall hadde langt hår. Og siden dette var i tiden hvor man enten vasket håret i Timotei shampoo eller med en usannsynlig grønn og syntetisk epleduftende shampoo ble heller ikke håret fyldig og blankt slik som hos dagens ungdom.
For når man sitter der, på lysmessa, og ser disse hårmankene; Ingen har tynt hår.
Ingen har slikt hår der ørene stikker ut.

Hvilken leder over til neste spørsmål:
Er det over og ut med tynt hår? Og hvordan har dette skjedd? Finnes det remedier man kan klappe, smøre eller på andre måter tilføre englefjonene slik at de blir fyldige? Med en tiåring i huset kjenner Fruen prestasjonsangsten bryte frem...For hvordan skal man tilegne seg all denne kunnskapen? Skal det komme fra mor? Fra venninner? Fra frisøren? Når skal man begynne regimet med øredekkende hår?

Og dette leder til neste spørsmål:
Hvor ble alle pizzaene av? Og med det menes ikke de frossen-pizzaene som fantes før grandisen overtok. Nei, det er de begredelige guttefjesene der kvisene kjempet seg frem som kappgangere mot en mållinje man tenker på. Dette er også borte. Har guttene også begynt å stelle, vaske, tone og smøre?

Nå savner man egentlig ikke noe av dette, hverken tynt tjafsehår eller kjempekviser. Men det som var en trist del av vår oppvekst er visst helt borte.
Vi var ikke sånn. Vi visste rett og slett ikke at det fantes hjelpemidler som kunne gi oss glatt og fyldig hår og kjærester med kvisefrie kinn.
Vi var kanskje mer uskyldige, vi var mer barn. Men om vi var så voldsomt mye lykkeligere, det er en annen sak.

det var en fredag aften

Du vet, når man har søkt gjennom alle kanaler opptil flere ganger, gått gjennom dvd-samlingen uten suksess, foreslått å spille noe og blitt nedstemt, foreslått skumringstime med hyggelig snakk og blitt nedstemt...Og det finnes rett og slett ingen ting igjen å foreslå, ingen ting som faller i smak.
Og så sier den desperate mor; kan vi ikke bare finne hver vår bok og lese.

Og så går forslaget igjennom og vi har verdens beste kveld og ingen andre lyder enn sider som blas om, små fnis her og der ( og bittelitt rasling i karamellpapir) og det blir altfor sent og vi er hjertens enige om at dette må vi gjøre oftere.

PS. Og vi i går var husets damer...den mannlige del av befolkningen leser helst ikke bøker. Uvisst av hvilken årsak. Dessuten var de opptatt på annet hold.