tirsdag 8. september 2020

Sånn jeg savner

 


- Å kunne håndhilse på kunder og kursdeltagere. Det føles fremdeles helt feil å dulte borti en albu eller ende opp i en frenetisk fugledans fordi man holder på å glemme seg

- Å kunne planlegge uten å legge inn hvisomattedersomatte og hvisaltgårsomvihåperogikkesomvifrykter

- Å kunne nyse i det offentlige rom uten å måtte be om unnskyldning. Jeg nyser i albukrok men er en akuttnyser  som en gang nøys så høyt i en butikk  at hun i kassa holdt på å utløse ransalarmen ( gjett om Høvdingen synets det var morsomt)

- Å kunne gå på møter i husflidslaget og vite at alle som har lyst til å komme er tilstede

- Å holde kurs uten at spritflaska står lett tilgjengelig og vi prøver å balansere en meters avstand med franske knuter

- Å kunne ta en spontan tur et eller annet sted. Som fjorårets helt enestående husflidstur til Uppsala med x antall innlagte stopp

- Å kunne være sammen med folk uten å telle antall og måle avstand

Og mest av alt savner jeg å slippe å engste meg for at folk jeg kjenner blir syke, og å slippe å lese om økning av antall smittede, røde soner og lokale påbud. 

Det blir jo bra igjen, men innimellom blir jeg så innmari lei.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar