søndag 23. april 2017

Pinnedyr på fjerde rad

Som noen av dere kanskje husker, skrev jeg en gang et innlegg om å være en moskus. I dag skal jeg skrive litt om mitt liv som pinnedyr. Jeg har nemlig vært på konsert i kveld. Fin musikk. sangglede og ren og skjær idyll. Helt til en entusiast dro i gang rytmisk klapping og hele salen fulgte opp. Utenom meg, for jeg satt som paralysert og hadde både lyst til å være med på moroa og å krype under stolen. Dette skjer hver gang noen skaper litt liv i rekkene, litt glede i publikummet. Med et stivt smil sitter jeg der, i en sjø av bølgende glede og føler meg som et ideelt google billedsøk på bundet og forknytt nordmann.
Det hender jeg prøver meg, men jeg bommer på takten, jeg faller ut og inn av rytmen og avslører meg selv med et helt umotivert og særdeles lite livlig klapp på fullstendig feil tidspunkt. Samtidig er det noe med det å bare sitte der, helt passiv og ikke ta del i det som skjer. Jeg føler meg tung og sur og treeeeeig.
Og så skulle jeg jo ønske at jeg også var en sånn livlig sprette som stod og rocket i seteraden ( ikke i kveld altså men ved andre anledninger) med hendene over hodet i taktfaste klapp. Det ser jo så morsomt ut, spontant og fritt. Morsomme mennesker har rytme og kan klappe og knipse...det tenker ihvertfall jeg, når jeg sitter som et pinnedyr helt nederst i setet mitt.
I dag fant jeg forresten en på raden foran som heller ikke klappet. Det trøstet meg, helt til vi gikk ut og jeg så at han hadde armen i fatle. Samtidig vet jeg jo at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste ikke-klapperen på vår jord, men når skrekken overmanner meg har jeg ikke lyst til å se meg rundt.

Så i dag spør jeg:
Er du en klapper? Og hva synes du i såfall om saltstøtter som meg? Og , og dette har jeg egentlig ikke lyst til å vite, men hvordan oppleves dette fra scenen?


6 kommentarer:

  1. Eg drøymer om å kaste meg ut i rytmisk og fin dans, det vil aldri skje! Eg klappar, men stadig i utakt, eller enno verre jamfør min musikkarson, på feil taktslag. Trur det er for seint å lære noko nytt no, eg høyrer ikkje feilen sjøl.
    Du er ikkje åleine!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er definitivt tøffere enn meg:)

      Slett
  2. Så interessant å lese om! Min erfaring som utøvende musiker er at jeg søker dem i publikum som bekrefter meg mest, ser jeg en på rad to som ikke klapper leter jeg videre i rekkene og innsuper gleden de andre gir uttrykk for.

    Jeg vil også slå et slag for den lydløse diggingen. Hvis en ikke klapper og danser i benken sin men nyter musikken stillesittende vil det vises at man likevel "er med" og det er nokså verdifullt. Alle har sin måte å nyte musikken på, og vi som er kunstnerer (og andre også selvfølgelig) skjønner det. Så jeg ville ikke hatt dårlig samvittighet for musikkene sin del, de er glade fordi du er i salen, og vil at du skal nyte kunsten demmers!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig og oppbyggelig innspill:)
      For ja, jeg liker jo å gå på konsert og jeg liker musikk. Og det er greit om andre er "mer med" så lenge jeg slipper å gremmes over egen ekstremt stive kroppsspråk.

      Slett
  3. Åh, så godt å se det er noen som er verre rammet enn meg! Jeg kan klappe uten problemer, men ikke vent å se meg dansende eller hoppende. Jeg synger i kor, og på mye av vårt repetoar er det forventet at kormedlemmene er med og rocker litt, og der sliter jeg big time! Når vi synger "Happy" av Will Pharell har jeg mer enn nok med å konse om å treffe riktig note, og slett ikke hjernekapasitet til å klappe takten! Til nød kan jeg bevege meg -litt- rytmisk, svinge lett med hoftene og nikke med hodet, men jeg sliter veldig med rytmiske bevegelser - og jeg føler meg som en saltstøtte når jeg ser de andre i koret som er helt med i musikken. Jeg er dønn misunnelig. Godt å vite at jeg ikke er alene!

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, nei vi er nok mange. En fattig trøst, men likevel en trøst. Du er forresten heldig som synger i kor - jeg skulle ønske jeg hadde sangstemme ( og en indre rytmeboks).

      Slett