the not so doughmestic housewife

  

Det var kanskje den der deigspisedelen som først tiltrakk meg ved bakingen hjemme i Barndommens dal...

Jeg er ikke av de som storkoser meg med middagslaging eller står tidlig opp for å dekke innbydende frokostbord i helgene. Jeg synes det er helt greit å lage mat, men det er ikke der jeg utfolder meg på hjemmebane. ( akkurat hva jeg utfolder meg med er tidvis litt mer diffust, men det trenger vi ikke fokusere på her og nå).

Baking kanskje? Baking er morsomt, og jeg smaker fremdeles på deigen. Bortsett fra gjærdeig da, det er definitivt ikke lurt å prøvesmake.

Forrige helg bakte vi pepperkaker etterbarndommens oppskrift. Akkurat her er jeg slavisk og fantasiløst nostalgisk og nekter å forholde meg til all verdens oppskrifter som påstår å være verdens beste. For meg er dette pepperkakene over alle pepperkaker, de smaker best, har finest farge og minner på alle mulige måter om ordentlig jul.

Oppskriften får du her:

2,5 hekto margarin

5 dl sukker

2 dl sirup

dette røres sammen

Tilsett

2 dl lunkent vann

1 matskje av kanel, nellik, ingefær

0,5 matskje natron

1,5 liter hvetemel tilsettes litt etter litt ( i originaloppskriften står det 1,3 liter men jeg ender alltid opp med å putte oppi nærmere 2 dl mel underveis...) 

La deigen hvile kaldt, enten over natta eller et par timer. Stekes 8-10 minutter på 175 grader.

Jeg har vage minner om en periode i barndommen hvor konditorfarge, og særlig den blå, var vurdert som helseskadelig og ble trukket fra markedet. Hvorfor det ethvert ble godkjent for salg igjen vet jeg ikke. kanskje ble oppskriften endret? Eller innså helsemu´yndighetene at det ikke er de fire dråpene flytende blått fordelt på 120 pepperkaker som tar knekken på norsk folkehelse?
Uansett, til min store glede ble det åpnet for farget melisglasur igjen.

Som nevnt i et tidligere innlegg liker jeg å traske/trippe/lunte rundt i matbutikker når jeg er i utlandet, og i høst handlet jeg kakepynt i London. Jeg har fremdeles ikke funnet ut hva jeg skal bruke den bronsefargede til, men ser for meg en sjokoladekake med glitrende overflate. Eller noe annet. Enn så lenge oppbevares den på lurt og skjermet sted.

   

Jeg lager glasur av melis og eggehvite, et par dråper eddik eller sitron og blander inn konditorfarge. Glasuren puttes i vanlige brødposer som sikres med en forsvarlig knute i toppen og så klipper jeg hull i det ene hjørnet. Store hull da de søte små var små og utålmodige, mindre hull nå når de er større og man kan forvente et noe mer ryddig utseende på kakene. 

Og ja, jeg mener det siste. Det kan helt fint stilles krav til mindre klatting og kliss ettersom de glade bakere blir eldre og får litt bedre finmotorikk.

PS.

Tittelen på innlegget: 

Hvis du er på instagram ( eller IG ), sjekk bildene til doughmestichousewife. Hun baker kaker som får meg til å gni meg i øynene og føle behov for å bruke følgende kraftsalve lært ved flittig lesing av rosablogger  - Amazeballs!