Kikler du?

Et ord jeg har vokst opp med og som jeg etterhvert har skjønt at ikke er standard i de tusen hjem er verbet å kikle.
Altså å se med kikkert.
Hjemme i Barndommens dal ble kikkerten flittig brukt av far i jobbsammenheng, og jeg var vant til at når vi kjørte til hytta kunne han på kort varsel saktne farten, svinge ut i veikanten og kikle etter rein. Kjempestas da jeg var i tenårene...



Ungene har hver sin kikkert som stort sett brukes på fjellet. Bortsett fra den ene gangen da en ganske liten Woody akkurat hadde fått kikkert og jeg fant ham bak gardinet hvor han hadde strålende utsikt til nabostua der det var fotballkamp på storskjerm...Vi ble raskt enige om at dette er ikke-ønskelig oppførsel. Nå står den  kikkerten hans i stua, i kikkertveska som far i Barndommens dal har laget.

  

Askebegeret var min morfar sitt, og har fulgt meg fra den første hybelen. Nå er det fylt med kongler som skal brukes til julepynt, jeg må bare finne ut hva og hvordan. Jaja, heldigvis er  det lenge til jul.

Fint, ikke sant? Navneskilt og gode greier.