tirsdag 9. september 2014

hvordan kan vi bevare norsk bunadproduksjon?

Da jeg var ung og blivende konfirmant i en bygd med rike bunadtradisjoner visste alle hvem de skulle få sydd bunad hos. Min arvebunad ble sydd om hos en av fars tanter, mens de fleste som fikk ny råndastakk fikk  ( såvidt jeg husker) vevd og sydd hos en annen dame. Skjorter ble sydd lokalt, de få som hadde broderte bunader fikk også utført dette lokalt. Om noe i det hele tatt skulle kjøpes hos forhandler så var det materialene, resten ble sydd av slekt, venner og bekjente.
Jeg vil anta at dette ikke bare skjedde i min hjembygd, men at dette er et fenomen som har preget norsk bunadtilvirkning gjennom tidene.

Et tiår senere stod jeg bak en disk som blant annet solgte bunad, både ferdigsydd og som materialpakker. På den tiden kom postmannen innom jobben min med bunadskjorter sydd i diverse dalfører, det ble brodert skjorter i og rundt Oslo og barnebunadene ble sydd av tre søstre. Dette var mulig fordi skattesystemet var annerledes og husflid som biinntekt var regulert med en egen inntektsgrense før skatt og fordi det var flere hjemmeværende kvinner som kunne sy ( og som ikke var vant til å  forhandle lønn). Jeg kan huske at det på denne tiden ble vurdert som ikke lønnsomt å etablere systue i forbindelse med disken og det som ble sydd i forretningens bakrom var enkle tilpasninger og andre småjobber. Monteringer ble også utført hjemme hos ansatte eller eksterne syersker, og disken fungerte som en formidlingssentral. Angående dette så er det uklart for meg om kundene var klar over hvor plaggdelene deres ble produsert, men så lenge vi bedrev intens lufting av det som kom fra de mest kjederøykende produsentene var det ingen som spurte om noe som helst.

Som dere ser er begge eksemplene basert på at følgende er tilgjengelig:
materialer og sømkyndige mennesker.

Hvis vi hopper ti år lenger frem i tid finner dere meg atter bak en disk. Jeg er i  samme etablissement men i nye lokaler, ny ledelse og med en klar ideologi om norsk produksjon av norske bunader.
På denne tiden gikk ganske mange av syerskene av med pensjon og vi klarte ikke, til tross for iherdige vervekampanjer, å erstatte disse. Det viste seg at det å sitte hjemme og sy et visst antall bunadskjorter med og uten nupereller ikke var noen veldig mange drømmer om. Siden skattemyndighetene samtidig hadde et og annet på hjertet om husflid som biinntekt ble det enda vanskeligere å skaffe hjemmeprodusenter.
På denne tiden begynte også noen forhandlere å produsere deler av bunadene i utlandet og kunne dermed bidra til å holde prisene nede.
Salget av materialpakker var stabilt, men vi opplevde en stadig økende etterspørsel etter gode monteringsanvisninger. Vi merket av der vi før hadde noen lokale systuer vi sendte en del materialpakker til kom nå kundene i økende grad selv. Det var tydelig at de også sleit med å finne lokale produsenter og at antallet sømkyndige bestemødre og gammeltanter var synkende.

Og så hopper vi frem til idag. Jeg er fremdeles i bunadbransjen, men nå er det jeg som står klar med målbånd og knappenåler og syr til konfirmanter og andre som skal ha ny bunad eller få sydd om sin gamle.

Av de kundene jeg har hatt opp gjennom årene kan jeg ikke huske en eneste en som synes det er interessant å betale tre ganger så mye for en norskbrodert bunad som en bunad fra Bangladesh. Kundene ser primært på pris og hvis de ikke kan utføre jobben selv eller får noen de kjenner til å brodere så er de fleste ikke spesielt interessert i hvem som gjør hva hvor.
Det jeg derimot opplever er  kunder, og mennesker jeg møter i andre sammenhenger, som uttrykker et sterkt ønske om å sy bunad selv. Felles for disse er at de har opplevd å få bunad brodert av bestemor eller gammeltante, stoff vevd i nabobygda eller bunad montert hos en venninne av familien.  Gjennom disse opplevelsene har de selv fått en tilhørighet til bunaden som de ønsker å bringe videre til nye generasjoner.
Derfor holder jeg kurs og snakker høyt og gjerne om gleden og viktigheten i å oppleve gleden i et håndarbeid og tilfredsstillelsen i å se en egenprodusert bunad.

 For disse menneskene som syr til seg selv, ektefelle, barn og barnebarn - det er de som er med på å opprettholde tradisjonen med norskproduserte bunader. Vi trenger selvsagt systuer og profesjonelle som syr bunad, men jeg tror det lureste vi gjør i kampen mot Kinabunader er å legge til rette for kurs ved å satse på å utdanne gode kurslærere, lage gode materialpakker med utfyllende forklaringer og å generelt være hyggelige og behjelpelige når noen ønsker å sy selv. Ved å legge til rette for at de som synes bunader er kostbart heller kan gjøre hele eller deler av jobben selv demmer vi opp for  utenlandske aktører som tilbyr livstidgaranti uten å reflektere over at vitsen med en bunad er at den kan tilpasses en kropp i endring.

På høstens kurs har jeg deltakere som syr:
Mannsbunad fra Gudbrandsdalen, Grafferbunad, Malobunad, Raudtrøyebunad fra Telemark, beltestakk og bringeklutbunad fra Telemark, kvinnebunad fra Vest-Telemark, Sigdal, Nordland, Romerike, Senja, Oslo og Rogaland. Jeg har femten elever fordelt på to kurs. Tredve elever i året - det blir en god del norskproduserte bunader av det.
 I år har alle fått gode materialpakker med gode forklaringer. Det er ingen selvfølge. Et år sleit lærer og elev så med å få fatt i sømforklaring at eleven til slutt gav opp og bestilte ferdig bunad. Problemet er at når du over tid har følt deg dårlig behandlet og mistenkeliggjort av en forhandler så har du ikke alltid lyst til å støtte den bedriften med mer penger og denne eleven valgte derfor å kjøpe en bunad produsert i utlandet. Selv jeg, som er prinsipielt motstander av Kinabunader, hadde en viss forståelse for det valget i denne spesielle situasjonen.





8 kommentarer:

  1. Både trist og informativ lesning.
    Jeg ønsket meg ikke nordlandsbunaden da jeg stod konfirmant på 80 tallet.
    I voksen alder kom ønsket sterkt tilbake. Hver 17 mai stod jeg med tårer i øyan og så på alt det fine.
    Da jeg som 39 år gifta meg for 2. gang ble jeg eier av Kystdrakten, brodert av min mamma og pappa. Kjæresten kjøpte veske og cape til meg. Sølvet fikk jeg i bryllupsgave.
    Ingen var vel stoltere enn meg da jeg gikk opp kirkegulvet med MIN drakt,
    med mine to små i "bunader" gående forran meg.
    Hjertet svulma og fruen hadde store problemer med å holde tårene tilbake
    av synet av de to små utenfor kirka da jeg kom dit.
    Gleden av å kunne pynte seg på 17 mai og de store festdagene
    med MIN drakt kan ikke beskrives.

    Jeg ELSKER den!
    Ha en flott kveld videre.

    SvarSlett
    Svar
    1. For en hyggelig historie! Tusen takk for at du delte den:-)

      Og det er som i ditt tilfelle, ikke alle som vil ha bunad når de er unge. Da er det superstas å få senere, når man helt og fullt setter pris på stasen.

      Slett
  2. Så mye bra du skriver.
    Jeg er en av dem som sitter hjemme å syr bunader på fritiden. Jeg har ingen utdannelse innen søm, men er ganske fingernem hvis jeg går inn for det. Problemet som du også tar opp er manglende sømbeskrivelser, dels for selve broderiene på de ulike bunadene jeg har vært borti og helt for montering.
    Har på de ulike bunadene der jeg har kjøpt ferdige sømpakker med boderigarn osv. så vidt fått med et foto av slik det skal se ut. Hadde det ikke vært en ide å legge ved en liten anvisning om det skal benyttes plattsøm, hele eller halv korssting, osv. Da kan hver enkelt slå opp i en bok eller på nett for å se sikkert hvordan akkurat disse stingene bør utføres. Standardsvaret er "meld deg på kurs".
    Jeg er ikke en kurstype.... Kommer aldri til å sette av en kveld i uken et halvt år for å montere en bunad. Tenk om de ulike husfliden kunne laget skikkelig monteringsbeskrivelser til de bunadene de fører, hatt en fast timepris for "monteringshjelp" på sin prisliste osv. Som oftest er det små triks og kunnskaper som skal til på den enkelte bunad. (Noen få er veldig kompliserte- de ser jeg bort ifra.)

    Hva med å selge matrialpakke inkludert 30 minutters innføring i "hvordan komme i gang med broderingen, stingtyper, spesielle ting å tenke på osv". Så en times "komme i gang med monteringen, rekkefølge, hvordan ta riktige mål, viktige tips osv" når du er klar for det, så en times "fullføre montering/ finish".

    Tror Husfliden og mange av dere lokale sydamer kunne reklamert med hva en slik pakke koster. Jeg har selv mange venninner som gjerne vil komme i gang, men vil ikke binde seg opp med kurs osv.

    Stå på! Du som profesjonell og vi andre som produserer til eget bruk. Vi skal nok klare å la tradisjonene leve videre!

    Christin




    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Christin.
      Takk for fin og tankevekkende kommentar! Du nevner mye av det som er utfordringer for de som lager materialpakker. Og noe av det som er utfordrende for meg som kurslærer og sydame.

      Aller først; mange forhandlere selger konsulenttimer. De er sjelden med i materialpakka, men noen har det også. Jeg, og flere andre, har også konsulenttimer. Da går vi gjennom f.eks. broderi, og kunden drar hjem og jobber og så tar vi neste time ved behov.

      Jeg tror det er viktig å møte kunden. Det holder ikke om jeg bare vil ha kurs på kveldstid hvis deltakerne vil ha helgekurs. Nå i høst settes det på ulike steder opp kickstart-kurs; kom i gang med bunaden din. Der går vi gjennom materialpakka, ser hva man skal begynne med og lager en plan. Dette tror jeg kan være et godt tilbud til de som ikke er av kurstypen ( jeg ville også slitt med å skulle ut av huset tolv torsdager i halvåret for å gå på kurs).

      Slett
  3. Eg skulle gjerne gått kurs for å sy Sognabunaden, men det måtte vere lokalt for i det heile tatt å vere gjennomførbart. Slik som det er no syr eg bunad ved å sjå etter dei vi har frå før og med råd frå eldre i familien og andre rundt som har sydd til eigne konfirmantar. Om det blir bra nok gjenstår å sjå. Synd å ikkje kunne få kvalitetssikre det gjennom eit kurs!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er enig! Det er en fordel å kunne gå på kurs, men du er heldig som får råd fra andre som har sydd og som har bunader å se på.
      Mange damer kvier seg for å holde kurs, fordi de tror de ikke kan nok. Jeg vet jo ikke om det er tilfelle hos deg, men det er synd. Damer kan jevnt over mye mer enn de tror selv.

      Lykke til med bunaden forresten:-)

      Slett
  4. Veldig godt innlegg! Da jeg måtte sy ny skjorte og vest til min trønderbunad, var det aldri spørsmål om å få det gjort i utlandet. jeg gikk innom Husfliden de sjeldne gangene jeg var i min barndoms by, og fikk bestilt, prøvd igjen, og så hentet mine foreldre bunaden og fikk den endelig ned norskekysten med Hurtigruta til Bergen.

    Når det gjelder hodelinet, som jeg så gjerne ville sy, for det så så spennende ut, ble jeg skikkelig forskrekket da jeg fikk materialpakken i bursdagsgave av min mor. Mønsteret var tydelig kopi av kopi fra 60-tallet, og brukte uttrykk som slettes ikke var forståelig for meg, som har brodert, strikket, heklet og styrt i 25+ år. Firbinding? Dobbel uttrekksøm? Hvafornoevardet? Jeg gravde i magasinet på hovedbiblioteket, jeg kjøpte bøker via amazon.co.uk, jeg leide bildene (sort-hvitt, fra 50-tallet) Husfliden hadde montert på papp og fotograferte dem selv i minste detalj. Ærlig talt så virket det som om Husfliden ikke ville at vi vanlige dødelige skulle finne på å sy hodelinet til bunaden vår selv.

    Hvordan i all verden kan Husfliden vente seg at bunadskunsten skal overleve når de forventer at folk skal bli opplært av bestemødre og grandtanter som ikke lenger kan denne sykunsten? Min mor er bestemor nå, og hun driver med quilting på symaskin. I høst skal jeg fortsette med å lære å sy Bergensbunaden til mitt fadderbarn, og der er det mulig å få kjøpt prøvepakke med et fald fra stakken med påtegnet mønster og garn til, med grundige forklaringer på sting, søm og teknikk. Du verden for en forskjell!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er akkurat sånne historier som irriterer meg. Det burde ikke være så vanskelig å ta nye bilder, sende med noen gode kopier, lage en lettfattelig sømforklaring og ønske folk lykke til!
      Og hodelinet som er så fint, og som nesten ingen går med ( jeg vet om en eller to her i Asker) - det burde de virkelig heie på av all makt.

      Vi må kempe for å bevare kunnskapen, men vi bør få slippe å kjempe med nebb og klør for å få tilegnet oss kunnskapen.

      Lykke til med Bergensbunaden!

      Slett