At the end of the day

Mandagene går som en vind med kurs i generell bunadsøm fra 10 - 14 og 18 - 21.

Innimellom der kan man legge inn en utviklingssamtale, innkjøp av mat, middagslaging og  ditto spising, hyggelig samtale om verdien av å gjøre lekser og selvsagt - reise til og fra kurslokale.

Og lufting av hund.

Så, når man kommer hjem litt utpå kvelden er det lett å kollapse på sofaen. 

Da kan man våkne av at det plinger i telefonen, at noen snakker til deg eller som i dag - av at du er tungpustet og har et merkelig trykk over bringa. Før du i det hele tatt får åpnet øynene tenker du at mobilen er utenfor rekkevidde, at ungene sover sin søteste søvn og at Høvdingen ikke kommer hjem før om et par dager.  Og gjennom hodet raser tankene om at du burde begynne å trene mer, legge deg tidligere, spise sunnere - og ja, i det hele tatt.

Og så åpner du øynene og innser at smertene ikke skyldes et galopperende hjerte, men en særdeles selskapssyk hund.

Bildet er fra en tidligere anledning ettersom mobilen fremdeles var utenfor rekkevidde.