Hvis man skal være aldeles ærlig og fullstendig oppriktig så var man ikke sånn spesielt opptatt av solnedganger og fantatsiske fjellformasjoner da man var elleve år. Ei heller da man var fjorten. Man var heller ikke spesielt oppsatt på å dele alle følelser og opplevelser med foreldre ( spesielt ikke som fjortenåring).
Så alt-i-alt er det ingen grunn til overdreven oppgitthet når ens egne barn bare utviser sånn måtelig med engasjement for flammende himmelhvelvinger, vekselsvis røde, grønne og svarte steinlag som utgjør fjell eller highwayer som snirkler seg fram midt mellom Stillehavet og himmelen.
Vi får bare minne dem på å se ut av vinduet en gang i blant, høflig spørre hva de synes om det vi passerer, ta bilder selv for fremtidig visning og være fornøyd de gangene de faktisk ser noe på egen hånd - helt uten vår inngripen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar