highlights or downlights?

Det var en gang...
- Da det å legge øyenskygge i globelinjen var enkelt og ikke krevde at man fysisk dytter øyebrynet oppover.
- Da det å ha et glødende ansikt ikke var ensbetydende med klam svette.
- Da det å legge rød lebestift ikke inkluderte irritasjon over de små nålebiterynkene rundt munnen.
- Da det å legge pudder fremhevet ungdommelig dun på kinnene og ikke markerte en  ( riktignok uanselig, men likefullt synlig i dagslys ) bart.

I det hele tatt, ansiktet har endret seg. Og det skal det jo. Det skal synes at man har levd og ledd, grått og gått.
Men samtidig som man erkjenner at tidens tann har tatt sine små glefs av ungdommelig spenst og ynde tenker man på disse unge bloggerne, de med suksess og sponsoravtaler. Og litt smått svartsyk kan man tenke - trenger de det?
Kunne det ikke vært like spennende med en mer voksen prøvekanin med  pigmentflekker, sinnarynke i pannen og arbeidshender? For ærlig talt, hvor interessant er det å lese om småjenter i begynnelsen av tyveårene som mer stor flid utsetter hudens aldringstegn, som bekymrer seg for frie radikaler og diskutere nødvendigheten av å bruke oppstrammende øyekrem?

Diskusjonen om sponsede innlegg på blogger dukker opp en gang iblant, for noen dager siden hadde fine FruFly en tankevekkende innlegg om dette temaet. Hvis du ikke har lest det, gjør det! Og les kommentarene også, der er det mye å tenke på.
Selv er man i utkantstrøkene av Blogglandia, eller som Queenie ville sagt Distrikt 12 ( hun er dypt inne i trilogien om Dødslekene) og har ikke trengt å ta særlig stilling til dette med reklame på blogg.
Dette skal ikke leses som at Fruen er ute og fisker etter lukrative sponsoravtaler som gir glatt hud, jevn strøm av klær, puter eller andre godbiter. Det er mer det at man innimellom, i bloggeverdenen som i glansede magasin, savner reklame rettet mot de som trenger det, de som har en hud som trenger et løft, en stue som trenger en oppfriskning, en klesstil som kan friskes opp.

Hva tror du som leser? Ville det være mer interessant å lese om hvordan det er for en lettere middelaldrende dame å teste hudpleie enn en i tyveårene som er ute av den verste kvisefasen men ennå ikke har kommet i den seriøse aldringsfasen?

Selvsagt er det lettere å ta pene og salgsvennlige bilder av glatt hud og kropper som smetter inn i str xs enn en som ligger på det jevne snitt av størrelser og vedlikehold, det er vi alle klar over. Men de som kjøper varene, de som ser reklameinnlegg fra kjede etter kjede, er de små og snertne alle sammen? Eller er det en og annen annen der ute som også er mer komfortabel med skjørtelengder omtrent til kneet, som trenger bh for å vise seg offentlig og dermed ikke kan ha kjoler åpne til korsrygg, som synes sko med hælhøyde under ti cm er gode til hverdag og fest og som trenger lett dekkende sminke som det tar kort tid å legge?