Han døde før Fruen ble født.
Hun døde da Fruen var tre år og gammel nok til å huske;
- hendene hennes når hun føyset en våt gjeterhund ut i gangen
- å sitte på kjøkkenbenken og spise ferske krumkaker ( eller sesk som man trodde det het)
- å sitte på fanget hennes og se på fjernsyn ( det fjernsynet vi overtok da hun døde)
- å egentlig skulle sove i gjestesenga, men bli fersket mens man spionerer på diskusjon i nabohuset
- den negerdukka med ødelagt nese som lå i bunnen av klesskapet hennes
- lukten av den grønne og sølvfargede pudderdåsen hun hadde og som man senere gravde ned i sandkassa for å passe ekstra godt på
- at hun lå på sofaen hjemme i Barndommens dal mens vi fire barnebarna satt på gulvet og så på henne og at alle var veldig stille
Og fremdeles kan man tegne en detaljert plan over planløsningen og hvordan mormorhuset var innredet.
Tenk at jeg fikk beholde min mormor til jeg var 45. En glede så stor.
SvarSlettBesteforeldre, er det fineste som fins:)
SvarSlettMmmm, besteforeldre er gull. Så flotte minner.
SvarSlett