De vanskelige ordene

Det var en gang en veslevoksen jente som begynte i første klasse. Hun kunne lese, hun kunne skrive og alt lå an til at skolegangen skulle være en lystseilas. Men så viste det seg at selv om mye var på plass, så var det noe jenta ikke kunne. Hun kunne ikke si R, noe alle andre gjorde med den største selvfølge.
Det ble lagt ned mye tid hos logoped, og jenta øvde på fløyteblåsing, tungerulling og intens lesing av Andre Bjerkes morovers. Men det hjalp ikke, jenta klarte ikke å si R.
Og andre syntes det var morsomt. Det var morsomt at en som hadde lest bibelen fra første til siste side før hun begynte i fjerde klasse, som var snusfornuftig og skoleflink og som skrev særoppgave om Selma Lagerløf i femte klasse måtte ut av klassen hver uke for å prøve å lære å si R.
Etterhvert skjønte jenta at det lureste hun kunne gjøre var å si minst mulig, bli stillere og stillere og snakke lavt og mumlende. For hvis ingen skjønte hva hun sa var det vel ingen vits i å forsøke heller.
Å ta telefonen og presentere seg ble et mareritt, visse ord ble unngått med flid. Hun silte alle setninger for å luke ut potensielle lattervekkende ord, som rabarbra, trær, spark og ja, den lista kan fort bli lang.
Hun valgte bort alle drømmer om å søke journalisthøyskolen, for hvem ville ansatt en journalist som ikke kan snakke. Hun valgte bort deltakelse i aktiviteter som krevde at man snakket foran flere enn de nærmeste vennene og hun brukte enormt mye energi på å late som om alt var greit...
Det var aldri mobbing, men det var små stikk som festet seg i et barnesinn. Og det var en voldsom skamfølelse fordi hun ikke mestret noe så tilsynelatende enkelt.
På videregående løsnet det litt, ikke det å si R, men det ble i det minste litt mindre farlig å snakke i timene. Telefoner og å snakke foran folk ble fremdeles unngått med flid og setninger ble silt og sortert slik at vanskelige ord kunne byttes ut med enklere.
For eksempel kan man si sliten og ikke trøtt eller man kan si stillongs og ikke strømpebukse.
Så ble jenta voksen og flyttet på hybel, hun begynte som lærling og det å unngå telefoner ble stadig vanskeligere.
Så gjorde hun et valg. Dette gikk ikke, man kan ikke leve et liv der det å ringe et sted og presentere seg med fullt navn er uaktuelt. Så, hun begynte som telefonselger...
Og det virket, den verste telefonskrekken forsvant. Men fremdeles var det uaktuelt å stå foran en forsamling og snakke, si noe mer enn ja og nei eller kanskje.
Men, det er dette livet da. Det blir ikke alltid slik vi tror eller frykter.

Nå er jenta voksen, hun kan holde foredrag om faget sitt, hun kan holde kurs og snakke foran mennesker. Hun tør til og med å si navnet sitt foran en forsamling. Og selv om det alltid ligger en liten skrekk i bakhodet, en skrekk for at noen skal begynne å le og kommentere at jammen sier du romeriksdrakt på en veeeldig merkelig måte, så fortsetter hun å utfordre seg selv.
Det er ikke så mange andre måter å leve på.
Og om noen stusser på alternativ uttale av ord som drakt, broderi eller franske knuter, så smiler man lett og skylder på gjenklang av dialekten fra Barndommens dal... Eller forkjølelse...
Men rabarbra, det sier Fruen ugjerne.

Og i bakhodet ligger en tanke; tenk om noen hadde sagt til jenta da hun var ni- ti år at dette går helt fint, rett deg opp og snakk slik du snakker. Det er godt nok, vi forstår deg. Hvor hadde hun vært hen i dag da?