Når man skal legge an på en ambulerende bilmekaniker er det selvsagt en fordel å ha sertifikat og en minimal kjennskap til bil. For en Frue som på den tid ikke hadde sertifikat, ikke ønsket seg sertifikat og gjenkjente biler ved hjelp av farge og nummerskilt kunne løpet føles kjørt allerede før start.
Heldigvis kunne man ty til servering av kaffe, vise til gjestenes biler eller, ved hjelp av venninne fingere et aldri så lite havari...
Hun var velsignet med fingernem far og nyoppusset men gammel bil av sjelden type. For å unngå mulige biltyverier ved parkering i mer sentrale strøk hadde hun en plastslange liggende i bilen, og kunne i utrygge områder bytte ut en ledning i bilen med denne slangen. Dette ville resultere i en bil som ikke gikk, men uten at årsaken ville være synlig for andre.
Fulle av ungdommelig pågangsmot kjørte vi til nærmeste snøfonn, parkerte i veikanten, koblet om og plantet norske flagg ved bilen for oppmerksomhet og la oss nysmurte til steking og ventet på den ambulerende. Det varte og det rakk, vi snakket med opptil flere bilukyndige mannlige turister, men omsider dukket han opp. Vi forklarte saken; bilen startet ikke. Helten åpnet panser, klemte på ledning/plaststump, og spurte med et infamt flir om det ikke hadde vært en idé å bruke ledninger istedenfor tomme plaststumper.
Så om det virket? Kanskje ikke...men den som intet våger intet vinner.
Hehe, han skjønte, men skjønte likevel ikke.... ;)
SvarSlett