En av de årlige tradisjonene i Barndommens dal var førjulsturen til Lillehammer, med lykkelige opphold i bokhandel, nistespising i bilen og veiing på det offentlige toalettet under torget. Et av turens høydepunkt var returen, når det begynte å skumre og vi passerte tettsted etter tettsted mens Storesøster og Fruen halvsov i baksetet. I en av disse bygdene var det sterke tradisjoner for kulørt julebelysning, på hus og i hager. Mor i forsetet var relativt lunken til dette fenomenet. Vi syntes heller ikke det var direkte vakkert, men uvant som vi var med den slags ble vi hensatt til julestemning og lykkerus.
Nå trenger vi ikke reise mot Barndommens dal for å se kulørte lys. Naboene har plassert et tre meter høyt juletre godt synlig ved huset, dekorert med julelys så blå at det gir Fruen følelsen av å være på en strandbar i det fjerne utland.
Og mens vi nyter skinnet gjennom gardinene telles det ned, tyvendedag jul er vel absolutt siste frist for nedpakking av julepynt, er det ikke?
hehe, blåere blir det ikke!
SvarSlettVel, det kulørte har kommet for å bli, ser det ut som. Vi bor (heldigvis) i enden av rekka og slipper slikt utsyn. Kan det ha vært Kvam dere passerte på veien tilbake? :-)
SvarSlettAnonym: Du må være lokal?
SvarSlettHH: Imponerende treff der! Hvordan skjønte du det?
Fru Storlien: det er like gildt på Kvam ennå! Sommer som vinter, i grunn! Vi passerer der noen ganger i året på vei til og fra Ålesund!
SvarSlettHH: Kvam er noe for seg selv, selv om det dessverre har spredd seg både oppover og nedover dalen...
SvarSlett