onsdag 2. desember 2009

Bjeff, bjeff

Det skulle være sånn en fin ettermiddag. Woody skulle komme tidlig hjem, vi skulle gjøre lekser og så skulle Queenie hentes slik at middag kunne fortæres i god tid før Woody dro av sted i discobursdag. Vi skulle tenne lys, se ut på den knitrende snøen og snakke om jul og advent.
Så gikk det jo ikke akkurat slik. Woody kom hjem, slang sekken i gangen og erklærte leksene for gjort og at han skulle til en kompis borti veien. Ok, ok sier milde mor, ta med mobil og ikke bli lenge. Husk at du skal i bursdag.

Den alltid like sultne Queenie ble hentet, middagen ble klar og tiden gikk uten at Woody innfant seg. Han ankom hjemmet tre minutter før bursdagen startet, i harniks fordi
- han ikke hadde blitt hentet
- klærne var ikke lagt fram
- han måtte skrive på kortene til jentene selv

Dette synes Fruen er vanskelig. Vi øver og terper på punktlighet og klokkeslett og hvis sønnen venner seg til at mor kommer trippende for å hente vil han aldri lære det. I høst innførte Fruen nulltolerense på forsentkomming og ekstravarsling. Hittil har den håpefulle gått glipp av en spilletime, tre middager og altså, kommet for sent i en bursdag. Med litt flaks begynner han å ta med mobil, og slutter å ha den på lydløs...Hva ville dere gjort? Trippet avsted for å hente eller la sønnen ta ansvar?

6 kommentarer:

  1. Nå har jeg forstått det sånn at Woody iallfall har rundet 10 år.
    Hvor gammel han er helt nøyaktig vet jeg ikke om jeg har fått med meg.
    Jeg synes at både jenter og gutter som har rundet 10 burde ta litt ansvar selv og innse at det er konsekvenser for å ikke passe klokka, la mobilen bli hjemme osv.
    Mao. jeg synes du gjorde helt riktig i å innføre null toleranse og helt riktig at du ikke henet ham.
    På toppen av dt hele kan jeg fortelle deg at dersom min sønn hadde hatt mage til å si at det var min feil at han kom for sent,når det var HAN som glemte tid og sted, hadde det kommet en ganske saftig tirade med edder og galle fra Mamma`n hans!
    Jeg mener du sa jo i fra før han gikk??

    SvarSlett
  2. Jeg ville ha valgt din løsning, jeg også! Men av og til sliter jeg med å få det til i praksis. Og mitt surrehue er akkurat fylt 17..

    SvarSlett
  3. Hei, søte Fru Storlien! :) Nå har jeg ikke gleden av egne barn, men om jeg hadde, skulle jeg nok forsøke motstå hønemortendensene jeg aner kunne vise seg, og latt barnet få lære ansvar, og konsekvens av handlinger ... :) Ikke lett, det forstår jeg - men det gjelder å "stå i det", som det heter. Og huske at det går over, og noe fint kommer .. Syns du takler det fint, sålangt! Klem på deg :)

    SvarSlett
  4. Fortsett! Du gjør både Woody og deg selv en bjørnetjeneste ved å skulle redde han hver gang. Det kommer en hverdag senere - allerede på ungdomsskolen! - når du ikke har oversikt og han må selv ordne opp. Da er det greit å ha øvd seg på forhånd.

    SvarSlett
  5. HKH: Jeg droppet tiraden. Stille frustrasjon har vist seg å fungere bedre på sønnen.
    HH: jeg svikter også innimellom, men nå må han snart lære å følge med på klokke og forpliktelser
    Hagenpåhytta: Takk, og svar kommer!
    Embla: takk for gode ord! Jeg duller nok litt mye, men litt må de klare å styre selv og helst før de flytter hjemmefra.
    Tone:Det tenker jeg også.Ansvarsfølelse er en fin ting, og etter hvert blir det vel flaut å ha mamma i følgebil gjennom livet.

    SvarSlett