Å smøyge eller å smyge?

Noen broderiteknikker brukes i dag nesten bare på bunader.
Det er forsåvidt synd; det er en mengde spennende sting som fint kan brukes på mye, mye mer enn skjorter og forkleborder.
På den andre siden; mange teknikker som i dag stort sett bare brukes på bunader ville vel vært enda mindre utbredt om de ikke ble brukt på bunadene...

Men det må jo ikke være slik. Til helgen skal Fruen holde helgekurs i smøyg, og kursdeltakerne skal varme opp med et særdeles lite bunadaktig motiv før vi fordyper oss i et skjortebroderi fra Telemark.

the new chic?

Jeg kikker meg i speilet...

omtrent slik begynte vel en sang en gang i tiden?
For tiden  alternerer man mellom å kikke seg i speilet og å klikke seg inn på nettsteder som omtaler vårens trender. Og vi har hatt heroin chic, vi har hatt shabby chic, vi har hatt boho chic og ved nærmere ettertanke har vi hatt mange stilretninger som man med variabelt hell har prøvd seg på ( eller bare ristet oppgitt på hodet av).

Det Fruen skulle ønske, av hele sitt hjerte, er at vi snart kunne få en sesong med chubby chic.

Ikke bare for egen del, skjønt gudene skal vite at det ville gjort livet enklere. Men mest fordi det i nær omgangskrets finnes jenter som i en alder av 8 -10 år bekymrer seg over sine tjukke lår.
Rettelse, de bekymrer seg ikke for om lårene er tjukke eller ikke. De bekymrer seg for hvor mye for tjukke lårene er og om andre tenker over hvordan nevnte lår flyter utover når de setter seg.

De er barn!
De skal ikke være i nærheten av å tenke på dette en gang. De skal løpe og hoppe og spise og drikke og være barn. De skal ikke være små donnaer som tripper rundt og er usikre på om de har for mye fett eller for store muskler.
Som mor og som mor til venninner er det lett å le litt av disse ( fullstendig horrible) påstandene ettersom det på ingen som helst måte har rot i virkeligheten. Men det er ikke morsomt. Det er trist og skremmende og det er nærliggende å tenke på hva som skjer den dagen de slutter å betro seg til oss voksne om potensielle fettansamlinger.
Vil de fortsette å beundre Adele som ser ut som et ordentlig menneske ( sitat Queenie )
eller vil de
saumfare nettet etter bekreftelse på at tynn=vellykket.
Og hva gjør vi? Kniper vi oss i dansehåndtak eller okker og akker over ekstra kiloer mens barna hører på?
Kommenterer vi vekt på mennesker vi ser avbildet eller rister på hodet over de som deltar i The biggest loser på tv?
Ler vi av barna som betror oss at de har feite lår eller bevarer vi fatningen og forklarer dem det mest grunnleggende om helse, vekst og tyngdekraft?

Når man tenker tilbake på egen oppvekst; lenge før internett og sosiale medier var oppfunnet, med en fjernsynskanal og et minimum av innspill fra den kulørte ukepresse,  er det lett å savne dette litt, den uskylden vi hadde er definitivt borte.
Og noe av det vanskeligste nå, som mor, er å innse at dagens tiåringer ikke er barn slik vi var og at vi, de voksne, må ta dette på alvor. Det har ikke så mye å si hvordan vi synes barneskoleelever bør tenke, vårt tog har kjørt for lenge siden ( og ifølge enkelte eplekjekke sjeler kan vi knapt nok stues inn i krøttervogna i togsettet som står på stasjonen nå). Vi kan ikke føyse problemene unna med at de er for små til å tenke,mene,føle,vurdere. VI må ta inn over oss at vi har barn som navigerer rundt på nett, som leser om kjendiser som ser ut som fyrstikkmennesker, som ser amerikanske ungdoms-serier på fjernsyn og som hele tiden oppdateres på hva som er in og hva som er ut.
Og nei, vi kan ikke slå av nettet, fjerne fjernsynet og slutte å ha aviser og blader i hus. De har nemlig venner og ferdes ute blant folk... Og vi kan ikke fotfølge dem rundt, kontrollere alt de ser og tilegner seg, vi må la dem finne ut litt på egen hånd og i samarbeid med ungene snakke om den kroppsfasongen de  får markedsført som den ideelle.

Men de har ikke tjukke lår. 

Det er like sikkert som at vi aldri kommer til å se et ukeblad med den fengende forsiden 

embrace chubby chic

skjønt, ville det vært så mye verre enn nittitallets dystre heroin chic?

bak mål

Javisst tar det tid å være mamma ( og selvsagt også pappa). Det tar tid å få aktive barn og det tar tid å få barn som ikke er fullt så aktive og dermed må lokkes og lures ut av huset.
Avkommet skal kjøres hit og dit, noen ganger bør du som foreldre sitte pal og overvære øvelse/trening, mens du andre ganger kan legge inn ukens storinnkjøp av mat og lignende til den tiden de er aktivisert.
Noen ganger velger de aktiviteter du selv aldri ville kommet på å foreslå, og andre ganger slår de seg gledesstrålende med på akkurat det du synes de burde gjøre.
Noen er grunnleggende opptatt av de riktige aktivitetene, mens andre tar det mer piano og lar ungene utfolde seg uten tanker på fremtidige cv-er.

Noen fridager utgår alle fabuleringer om utekaffe i vårsol på café til fordel for å stille på skirenn medbringende nysmurte ski, opplagt unge og halvannen liter vaffelrøre.
Og selv om man med et innvendig sukk tenker smektende på det å sitte i vårsol, med solbriller, lipgloss og finveske så er det noe så usigelig deilig i det at mens du sakte men sikkert bli mer og mer vaffelduftende blir du bedre kjent med de andre foreldrene som bidrar til at ungene skal synes at sport, musikk, speider eller hva nå enn de har valgt for aktivitet faktisk er innmari morsom.

Og plutselig er ungen ferdig med sin greie og står og tripper og vil hjem, mens mor som vanlig har snakket seg fullstendig bort med en av de andre som utgjør den viktige jobben bak mål i et lokalt barneskirenn...

Når ordene forsvinner

Intet nytt under solen, 

 Fruen er like godt plassert i stolen

Kanskje burde man hatt noe forrykende festlig å berette om, etter to ukers pause fra blogging?

Men nei, det ble bare tomt. helt tomt.

Eller nei, ikke helt tomt. Men det ble litt av hvert annet å bruke ordene på. Det skjer det, når man har to søte ikke-fullt-så-små i hus, som trenger oppfølging og kjøring og henting og det skal handles bursdagsgaver og heies på skirenn og hentes på fotballtrening og bakes brød ( for første gang på mange år) og mor skal trene litt ( for første gang på mange år) og mannen i huset reiser litt hit og dit og vi planlegger sommerferie og flytter søppelkasser og venter på at snøen skal smelte og noen har vinterferie og andre har omgangssyke.

Ja, og så må man jo sløse bort deler av livet sitt på å forsøke å finne ut hvorfor det såkalte golden couple ikke er like gullforgylte lenger. Og så tenker man i sitt stille sinn at det er faktisk ikke så dumt å bruke litt tid på å være sammen, ikke bare lene seg tilbake og tenke at dette stilner om noen år og da vet du, da kan vi være kjærester.

For sorry. Det fungerer ikke slik. Det er ikke det at det er en jobb, men det krever litt innsats hele tiden.

Men noen tar det jo helt med ro...

My heart

Noe gammelt , som en tinnskål gitt i dåpsgave.

Noe nytt, noe man gjør for første gang. Som å servere hjemmetørket reinsdyrhjerte.

Skåret opp med finkniven fra far .

Jo , livet er fylt av hjerter og kjærlighet .

alle hjerters dag

Vi er ikke så gode på sånne dager vi...Morsdag, farsdag, Valentine´s day og alt dette andre som dukker opp og som skal minne oss på at nå må vi kjøpe noe for å vise vår kjærlighet.
Det har ingen sammenheng med at vi ikke liker å få gaver, blomster og kaker. Gaver, blomster og kaker er stor stas og veldig hyggelig. Og enda hyggeligere blir det jo om dette er gitt med et åpent sinn og et reelt ønske om å skape hygge. Da trenger vi ikke åtte&fjørti heldekkende annonser i hver avis vi åpner  som påminner oss vårt ansvar som gode familiemedlemmer og gode forbrukere .

Ære være alle de som gjør noe ekstra utav disse merkedagene, det er ikke noe galt i det. Vi er bare ikke der  i det hele tatt.  Kanskje er vi sånne særinger som burde bodd midt uti skogen og gått rundt og kakket og sparket og vært indignerte over at verden er i endring?

Men altså, i år ligger vi faktisk an til en heidundrende markering av alle hjerters dag. Fruen har nemlig hatt to reinsdyrhjerter hengende til tørk. Og denne delikatessen skal vi smake på i kveld.
Selv om Queenie synes dette er hjerterått.

Se der ja. Ved hjelp av arkivet fikk vi med bilder av hjerter, roser og solnedgang. Men ikke av mitt lille, innskrumpede hjerte. Det får da være måte på.

den verdslige mor

Vi vandret gjennom det lokale sentrum i går bevæpnet med fiolinkasse, håndveske og bibliotekbøker. Mette på kaffe og fornøyde med livet sveipet vi innom de viktige temaer her i livet; vinterferie, ansiktsmasker, hva man skal bli og hvorfor gutter oppfører seg som de gjør.

Små og store detaljer fra skoledagen ble referert og (antakelig ) utbrodert og mor merket at tankene skled litt hit og dit og ikke alltid holdt seg stramt til livets urettferdighet, hvorfor noen alltid må låne passer og linjal og hvorfor noen bruker mobilen heeeeele tiden mens andre ( les: fortelleren) oppfører seg ordentlig og etter forskriftene...

Tankene vandret over til middagsplaner, logistikk og hvem som skal gjøre hva til enhver tid. Men da Queenie fortalte at hun skulle holde foredrag for førsteklassingene fikk man flettet inn et spørsmål om tema ( man må jo vise at man følger med).

Svaret var overraskende nok Gucci.

Nå er ikke vi helt hekta på merketøy og designervesker, men et og annet har nok frøkna snappet opp. Likevel syntes mor at det å fortelle en gjeng seksåringer om italiensk luksus var i overkant ambisiøst så man fulgte opp med spørsmål om hvem som hadde funnet på dette glitrende temaet.

Det var læreren, som mente at dette var midt i blinken for de yngste på skolen.

Javel, tenkte mor, og fulgte opp med hva de andre skulle fortelle om. Og de skulle snakke om emner relatert til naturfag og samfunnsfag. 

Da fant man det betimelig å spørre hvorfor i all verden hun skulle snakke om Gucci?

Hvorpå barnet så storøyd på sin mor. 

For hun skulle overhodet ikke snakke om italiensk luksusdesign. Hun skulle snakke om luftskip.

Og hva hun mener om mors ekstremt verdslige vinkling...? jotakk. Hun var ikke imponert ettersom livet handler om mer enn bare vesker og sko vet du, mamma.

PS: det er veldig, veldig plagsomt det ekkoet/ den gjenklangen i vårt lokale parkeringshus altså...særlig midtvinters og med biler overalt. Alle antydninger om redusert hørsel blir møtt med minimalt engasjement. 

lyden av rød og grønn allværsjakke

Det kan komme et lite vift av Neutrogena håndkrem, man kan fornemme en gnissende allværsjakke litt for nær. Man kan bla gjennom papirer og plutselig finne et kort med en håndskrift som aldri mer vil dukke opp i postkassa.
Man kan være særdeles lite overbærende ovenfor den akk-så-vanlige søskenkranglingen som er en del av det å vokse opp og glemme at dette var vi gjennom vi også.
Og så kan man hente frem hårspenna som ble kjøpt en av de siste dyrebare søsterdagene i New York, for snart atten år siden, og være litt blank i øynene og tenke at
nei, det er ikke rart jeg slapp unna den der berømmelige førti-årskrisen. Det var verre, mye verre, å bli 28 år og være eldre enn sin egen Storesøster.

Og disse dagene kommer og går. Noen ganger er de tette, andre ganger går det lenger i mellom. Men de blir aldri borte.

femten timer

Hva kan man gjøre på femten timer?  Ja, man kan for eksempel tegne mønster av en favoritt-overdel, sy en kjole med glidelås eller et skjørt med splitt. Man kan lære å legge snitt forskjellig vei på for- og livstoff, man kan drikke kaffe eller te, man kan klippe mønsterdeler og lage huskeliste for det som må syes ferdig når de tilmålte femten timene er vel overstått.

Man kan bli kjent med nye mennesker, diskutere kvalitetsforskjell på knappenåler og hvorvidt sandvasket silke er håpløst å sy på eller ikke. Man kan sprette opp sømmer, rette opp feilklipp, prøve skjørtelengder og diskutere snitt, farger og fasonger.

Man kan snakke om håndarbeidslærinnner man har møtt, prosjekt som har ligget gjemt og glemt innerst i et skap i årevis . Man kan snakke om det man har inderlig lyst til å sy en gang, og det man ikke kan forstå at det var nødvendig å sy på skolen.

Kort sagt; tre timer fredag kveld, seks timer lørdag og seks timer søndag kan gi et veldig fint kurs, nye vennskap og ikke minst - nye plagg  ( og en ganske matt kurslærer...)

nett(s)vett?

Alt du skriver i sosiale medier skal du kunne si til meg, på norsk, mens du ser meg inn i øynene.

Dette har vært mantraet etterhvert som de søte små beveger seg ut i internettets vidunderlige nye verden. For, det finnes ikke noe slikt som en fullstendig anonym kommentar, eller en ikke-sporbar melding. Bilder kan lagres, spydigheter likeså. Ord som skrives på engelsk får en annen betydning, en annen styrke på norsk. Det er lett å glemme, men viktig å huske.

Det ene barnet er på facebook, det andre på instagram. Facebooksønnen har motvillig godtatt mors febrilske venneforespørsler men man mistenker at et og annet blir filtrert bort. I tillegg er det lukkede grupper for klasse, fotballag og diverse annet. Den kjappeste veien å miste et i utgangspunktet skjørt vennskap ( i sosiale medier altså) ville være å kommentere eller på andre måter legge igjen spor på sønnens side, for den slags gjør man tydeligvis ikke.
Instagramdatteren er opptatt av å ha følgere og likes. Der får mor lov å følge og like i vilden sky, enn så lenge. Selvsagt er det mindre populært når mor går gjennom intens bruk av # og andre metoder for å sanke inn følgere og ikke alle kommentarer er like populære.

Det er ikke alltid så lett å følge med eller følge opp. For selv om facebook og instagram er store og relativt etablerte, finnes det et hav av andre små og store samfunn som vi knapt nok har hørt om før minst et barn er lykkelig etablert med konto og passord. Og vi, dinosaurene i huset, er avhengige av tillit, nettvett og gode dialoger.
Siden far er lykkelig fraværende fra alle sosiale medier, og dermed totalt avhengig av sin kone for oppdateringer på sladder, slarv og nye blomsterbuketter i de tusen hjem, faller mye av snakket om nettvett på mor. Og mor stuper ut i det, med blogg, twitter, facebook både for seg selv og bloggen og instagram.
Og ærlig talt, det er da morsomt? Det er stor stas å smelle sammen en liten tekst, klikke inn et bilde og vente på responsen. For det er ikke bare ungdommen som synes det er moro med litt bekreftelse på at man henger med i svingene og kan ordlegge seg med snert eller la seg avbilde i ikke-fullt-så-ukledelig positur som den man vanligvis opptrer i på butikken eller når man lufter bikkja. Det er hyggelig å fortelle at man for en gangs skyld har vært ute og hoiet, vært på fest, gått på bar ( gått i baret)

Men så snakker vi med de søte små om hvor viktig det er at disse søte små ikke legger ut bilder de kommer til å angre på, eller skriver noe ufordelaktig om dagens fiende. Og de søte små ruller med øynene og akker og oier og synes vi er fryyyyyktelig gamle for det der sluttet de jo med for lenge siden.
I motsetning til et par av venninnene dine , mamma...
Og hey, ja. Det stemmer kanskje det ja. Og da tenker man at joda, det kan være fristende å legge ut et bilde av de tre-fire vinflaskene vi skal hygge oss med på hytta i sommer, eller blogge litt om den gangen vi tok med litt for mye vin fra søta bror og svettet oss forbi tollen. Det er skremmende lett å legge igjen en ugrei kommentar på en artikkel på nett, eller uttale seg med fryd om den nye lover-boyen ( dette gjelder absolutt ikke meg altså, bare så det er sagt. Her har det ikke vært utskiftninger siden 1991).

Men så kan man spørre seg selv;
Hvis vi gjør det, hvorfor kan ikke ungene gjøre det samme?
Og tenk deg følgende; om noen år drar en av de søte ( ikke små lenger) på hyttetur med gjengen og fem timer senere ser du på facebook et bilde av en stabel ølkasser, og en helflaske blankt brennevin ved siden av. Synes du det er riktig? Vil du at sønnen, eller datter, skal legge ut noe slikt? Eller sette til livs noe slikt? Og kan du egentlig si noe, hvis du har gjort det samme selv?


Er våre voksne spor automatisk bedre og  mer gjennomtenkte enn de sporene våre barn legger igjen?
Og er det alt vi legger ut som de trenger vite, eller vennene deres?

Og til slutt; se på det øverste bildet. Det instagrammet jeg for et par dager siden, uten tanke på at det lå et sykt barn innrullet i dyner, tepper, puter og pledd på sofaen. Like før hadde vi hatt en diskusjon om dette med å skrive #yummi på bilder, noe hun hadde gjort uten helt å vite hva det betyr.
Da mor kom opp igjen på systua var det imidlertid klart og tydelig at frøkna hadde skjønt hva yummi betyr, og når det kan passe å bruke dette ordet.

ikke helt på høyden?

Queenie har vært hjemme i noen dager med et eller annet vondt av den typen som ikke er alvorlig nok for legebesøk men litt for alvorlig til at barnet sendes i skole.
Mor, som er lettpåvirkelig begynte å kjenne på elendigheten i går...Er det alle influensaers mor som flytter inn, tre dager før helgekurs i søm ( Ekstremt dårlig planlegging) ? Eller det viruset som visstnok flakker hvileløst rundt i bygda, i en evig jakt etter nye steder å slå seg til ro?
Hvis det er det første alternativet bør man unngå alkohol. Hvis det er det andre kan en gintonic redde helse og helgekurs.
Og dette har vært hovedbekymringen de siste dagene. Helt til en liten jypling nevnte noe om mulig overgangsalder. Det var rene mirakelkuren gitt. Fruen er fullstendig frisk. Det finnes ikke antydning til stive ledd, murrende nakke og hodevondt i det hele tatt.
Men det er nok lurt med en bitteliten skarp en i kveld, for sikkerhets skyld?

dreiundviertzig etwas

Alder er selvsagt ingen hindring,hver alder sin sjarm og joda, alternativet er jo tross alt verre.

 Likevel...det var mye morsommere å fylle atten, eller fjorten, eller toogtjue.

Men når man nå først skal fylle 43 år så kan man da like gjerne gjøre det i Berlin? Sammen med en av de venninnene som alltid har vært der, og som alltid kommer til å være der. En av de man har så mye å snakke med at vi muligens like gjerne kunne vært i Karlstad. Ikke for det, Karlstad er absolutt en hyggelig by altså . Men det er kanskje litt færre skobutikker der, litt lavere tetthet av hyggelige vinsteder og færre muligheter til å glimte til med skoletysk av typen muss ich in die Schlange stehen? Ich bin dreiundviertzig Jahre alt, heute og ikke minst Wie viel kostet et?

Men neste gang vi skal på tur, da dropper vi bursdager og sånn og reiser når det er hakket mildere. Det var nemlig ikke fullt så temperert i Berlin som Fruen i sin villfarelse trodde en ukes tid før avreise. 

Forøvrig en villfarelse man beskjemmet kom ut av ved å stille om telefonen fra fahrenheit til celsius. Og jada, selvsagt burde jeg ha skjønt at det ikke er 25 varme celsius i Berlin i slutten av januar. Jeg ville bare så veldig gjerne tro det.