Om å skrive en invitasjon

I vinter fylte Fruen førti år, og det begynner virkelig, virkelig å bli på tide å sende ut pene invitasjoner til det noe forsinkede laget som skal stå i løpet av våren. Gjestelisten er klar, de fleste er muntlig invitert og Fruen vet akkurat hvordan invitasjonene skal se ut. Problemet er bare å få laget dem. Kveld etter kveld har man satt seg til med penn og pair, saks og linjal. Og så stopper det, det er rett og slett ikke mulig å komme videre. Magen knytter seg, motivasjonen synker til et lavmål og alle morsomme ideer forsvinner ut av hodet og setter seg i nakke og skuldre som en gordisk knute.
Under gårsdagens seanse hvor man atter satt og stirret på hvite papir, gikk det opp for Fruen hvor skoen trykker. En side av saken er å invitere til barnedåp, barnebursdag og andre festligheter, men dette er første gang på femten år man skal invitere til noe hvor man selv er hovedperson. Og sist man skrev pene invitasjoner på pent papir, med fyllepenn og lett hjerte, da døde Storesøster. Tanken på bunken med hvite, adresserte konvolutter med håndskrevne inviatsjoner inni, som ligger i et skap i Barndommens dal frembringer så mange vonde minner at Fruen ikke klarer å gjøre dette en gang til.
Derfor skal Høvdingen få jobben i kveld, han skal få råtekst og fritt spillerom, og Fruen skal få en bekymring mindre.

Helårsblomster

Påskeliljer? Pinseliljer? Her i huset har vi ikke det problemet lenger. Woody, som uten tvil er verdens fineste sønn, har velsignet sin mor med evighetsblomster av typen som hverken trenger vann eller annet stell. Selv har man aldri vært noen origamiens mester, men tydeligvis har andre i familien talenter her. 

Trippe, trippe

Fruen trenger et par fornuftige småsko, med rund tupp og en høvelig helhøyde på ca fem cm. Sånne sko som man kan sykle med, stå i i tre timer og forøvrig bruke en hel dag uten å bli amper og ustabil. Et av dagens mål var å finne sko som passer til nevnte behov. Jada, jada... I første skobutikk stod disse og formelig skrek til Fruen og tagg om å få bli med hjem. Og det fikk de!
Nå gjenstår å finlese kalender for å finne en anledning for innvielse.

Sikre vårtegn

Javisst er det vår, og her er noen av Fruens sikre vårtegn:
- Når man drar strømpebuksene vekk fra leggen og slipper dem tilbake, støver det ( omtrent som han med suttekluten i Knøttene)
- I deler av bygda blomstrer blåveisen, her er det inntil videre bare frostroser
- Det lukter pussemidler i hele huset, dessverre er det ikke vinduene som skal pusses men motorsykkel
- Man blir enda våknere om kvelden, men merkelig nok ikke om morgenen
-  Man kan drikke kaffe på trammen, eller spise pinneis
- Naboene begynner å dukke frem bak snøfonner
- Fruen bruker uanstendig mye tid på å se på småsko, på nett og i butikker. Målet for helgen er et nytt par!
- Avisene inneholder stadig flere annonser for loppis
- Og sist men ikke minst, på strålende vårdager som denne kan en innbitt, men stadig skjørtekledd,  Frue observeres med spade, ivrig skyflende på snø og is som skal tvangstines

Bunadens heimevern

Hva ville bunadpolitiet si om dette, er et vanlig spørsmål blant bunadbrukere, og oppfatningen om at Norge har et aktivt bunadpoliti er sterk. Fruen sitter med nok kunnskap om dette til å avkrefte alle myter, det finnes ikke noe offentlig organ av denne type, ingen hever lønn for å gå rundt og gneldre om skikk og uskikk blant bunadbrukere. 

Samtidig kan det ikke stikkes under en stol at selv den relativt optimistiske Fruen noen ganger lurer på om det ikke finnes, om ikke et politi, så i det minste et slags bunadens heimevern som jobber aktivt og utrettelig.

Gårsdagens samtale med en ansatt i et bunadutsalg i vårt langstrakte land er et godt eksempel på at man kan bli i tvil, her er avslutningen av en lengre parlamentering om hvorvidt man kan få en sømforklaring eller ikke.

Fruen: Jammen, jeg trenger dette. En aldri så liten monteringsanvisning, jeg vet dere har.

Butikkansatt: Det får du ikke. Har du sagt ja til å sy, må du kunne nok til å gjøre det også.

F: Beklager, kunden kom med materialene, jeg trenger bare litt mer informasjon.

B: Det får du ikke her.

F. Det synes jeg er utrolig dårlig service. Kan jeg kanskje få snakke med sjefen din ( det pleier å virke)

B: Over meg er lauget. Og jeg er i lauget. Lurte du på noe mer?

F: Eh, nei.

Og vips satt man her og var gretten i minst en time...

Når alt skjærer seg

Da Fruen i sin grønne ungdom gikk på grunnkurs søm og tekstilforming var vedlikehold av symaskin en viktig del av hverdagen. Vi hadde ansvar for hver vår maskin som ukentlig skulle oljes og plukkes fri for lo og støv og trådstumper. Om man ikke husker helt feil, var dette fast post på programmet fredag etter storefri. Dessverre har man ikke opprettholdt denne gode vane, noe som medfører at maskinen oljes i seneste laget og blåses fri for "isolasjon" når man føler seg ekstra inspirert.
I går angret man veldig på dette. Et sett ermer skulle syes i en jakke, noe som i utgangspunktet er lett og tar kort tid. Etter utallige forsøk hvor tråden filtret seg, det ble enten skrukk på ermet eller på selve jakken, og tidsskjemaet røk på en smell, måtte man innse at slaget var tapt. Maskinen ble oljet og stelt og godsnakket med, og mens oljen seg sakte vekk fra overflater ble ermer tråklet pent i samtidig som man halvsov foran fjernsynet.
Da alt var pent sydd sammen med for og det hele, var det ikke lenger i går, men i dag.
Dagens lærdom er derfor;
- olje symaskin regelmessig og ikke lån bort den kjekke lille flasken med egnet olje til ivrige sykkelreparatører. Du får den aldri tilbake, ihvertfall ikke full.
- hvis noe først skjærer seg, ta en pause. Ikke forsøk om igjen og om igjen.
- ikke sy med en gang maskinen har blitt oljet, vent litt og tørk bort overflødig olje fra synlige flater. Av bitter erfaring vet man at der det er olje vil det også være stoff, og etter hvert stoff med oljeflekker.

Hjerteskjærende vondt

Man er visst litt sær, så når hele verden ( føles det som) oier og akker over en bok de har lest, ja da kan man rett og slett ikke lese nevnte bok. Dermed kom Fruen sent i gang med slagere som Harry Potter og Twilight, og har gått glipp av det meste av moroa med å telle ned til neste bok og våkenetter utenfor bokhandler.
Klok av skade har man derfor satt i gang med Knausgård før det blir latterlig sent, og er nå godt inni Min kamp 2.
Innerst inne hadde man jo håpet å mislike dette så sterkt at bokverket kunne omtales i sterkt ironiske ordelag, men selv om det skjærer en i hjertet må det innrømmes at Fruen knauser med stor glede. Det er en underlig kombinasjon av gjenkjennelse og lett avsky for alt denne mannen skriver om, blandet med en fascinasjon fordi man tror alt er sant samtidig som muligheten er stor for at en del slettes ikke er sant.
Noe annet som økte lesegleden, var oppdagelsen av et par kommafeil i bind 1, noe som vakte nesten like stort engasjement som det irriterende målbåndet som ødela en sesong av The Tudors for Fru petimeter...
At dette økte lesegleden høres kanskje merkelig, men det skyldes en viss skadefryd ( og muligheten for å finne flere...)
Til slutt vil man gjerne tilføye dette: Man leser videre, men for guds skyld; vi håper dette aldri,a aldri blir filmatisert...

Mersalg og måltaking

Da man var diskenspringer i Tigerstaden og solgte bunader, garn og jærstoler med lett hjerte og variabel motivasjon, dukket til stadighet det forjettede ord mersalg opp. Ifølge ledelsen var dette alfa og omega for å få hjulene til å gå rundt, og ved salg av bunad skulle det pushes tilbehør, ved salg av garn strikkepinner og ved salg av jærstoler kunne man selge hva som helst.
Fruen kan på gode dager selge det meste, men å selge bare for å selge, det er ikke lett.
I går glimtet man imidlertid til som aldri før. Ved prøving av bunad til ungjente slang man ut sånn i forbifarten et spørsmål om ikke far i huset også skulle hatt en bunad. Og da de gikk fra systua var mannsbunaden bestilt, med levering til jul. Slikt liker vi!
Og når man snakker om mannsbunad; i diskenspringertiden hadde man et par single kollegaer, og det hendte man hadde noen mannlige bunadkunder som slettes ikke var så verst å se på. I slike situasjoner stilte gjerne Frue ledende spørsmål i kategorien Har du en kjæreste/kone/samboer som du vil stå i stil med ( ved valg av vestestoff), Er det mange bunadbrukere i familien, eller stryker du skjorta selv?
Hvis de ikke hadde noen kvinner å ta hensyn til og i tillegg strøk skjortene sine selv, kunne man lett som en sprett hente en kollega og gi en rask opplæring i måltaking, inkludert indre benlengde.
Om det ga resultat? Nei, men det var jo forsøket verdt!

Hyttestemning

For tiden lever vi i den rene hytteidyll. Gårsdagens leveranse av takstein til nabogarasje endte med ukjent antall nedrevne kabler, inkludert fibernett. Mens en mengde cable guys ruller ledninger og tenker over livet, gjør vi alt annet enn å se på tv, bruke internett og snakke i fasttelefon. Med en viss porsjon flaks har vi nett i løpet av de nærmeste dagene, og Fruen slipper å være usosial gjest som drikker kaffe og "jobber på internett" ( sitat tante) hos diverse venner i nærmiljøet.

Lykken stod oss bi, kl 21.30 så kabelguttene lyset og ikke lenge etter så vi Frustrerte fruer, som man etter hvert begynner å bli lei av. Si meg, hvorfor bedriver de denne heftige resirkuleringen av kjærester i disse såpeseriene? Er det for å bevare oversikten over antall aktører, eller tror gjengen bak virkelig at det er slik livet er?

Samle sytråder og legge planer

Mens to barn spiller wii i stuen og to andre barn sitter på pc-en på systua skal Fruen samle sytrådene og planlegge en travel april. Vanligvis er syttende mai den totale deadline her, men i år har visst siste helg i april seilt opp som den store helgen. Dette burde man jo visst når arbeid ble tatt i mot, men like fullt kom dette noe overraskende på Fruen som nå kan skue utover en anselig mengde arbeid som skal fordeles på et timeantall som muligens er i minste laget.
Planen i dag er derfor å lage end etaljert timeplan for de nærmeste ukene, a la 
08 - 09: brodere forkle
09 -11.30: montere rogaland kvinnebunad
11.30-12. lunsj
12. - 15.30: sy ferdig sunnmørscape og løslomme
15.30 - 20.30: være mamma
20.30 - uendelig: brodere forkle/ bukseseler, legge opp stakk

Når man i tillegg blir velsignet med to korpsjakker som trenger innsying, føler man at det skal bli så uendelig godt å vinke de søte små avsted til skole i morgen kl 08.00...

Og, apropos korpsjakker og annen målsøm; om du skal ta mål og det står spesifisert kroppsnære mål på skjemaet, da er det kroppsnære mål! Det er ikke meningen at man skal legge til litt her eller der, det gjør de som syr... Dette gjøres nemlig automatisk og kalles bevegelsesvidde, og om man da har lagt til litt på egenhånd blir det sjelden helt vellykket. 

Dette har Fruen erfart gjennom mange år, og nekter derfor travle kunder å måle selv. Hvis de vil ha jobben gjort, må de komme hit.

Drømmen om Marius

Som mor ønsker man å videreføre det som var godt i egen oppvekst, og unngå å gå i samme feller som ens egen mor gikk i. 

Dette temaet kan det skrives mangt og meget om, i knausgårdsk tradisjon kan man jo endevende hver stein, men her og nå handler det om Fruens gråtkvalte lyst på mønsterstrikket genser da hun var et lite barneskolebarn i Barndommens dal. 

I perioder virket det som om halve klassen hadde Mariusgenser, og de som ikke hadde det hadde Fanagenser. Utallige bønner ble fremført, men mor holdt knallhardt på at dette var helt unødvendig; å ha det alle andre hadde var kjedelig og fantasiløst. 
Dermed tilbrakte manbarndommens kuldeperioder i diverse relieffstrikkede plagg, ensfargede sådan.
Selv var ikke Fruen noen racer med strikkepinner, men på gymnaset ble første egenproduserte genser med mønster strikket, svart setesdøl med mønster i rødt, gult,grønt og blått. Skakk og skjev ligger den i et skap. Den kunne sikkert blitt finfine sitteunderlag i tovet utgave, men noe må man bare beholde.
De søte små har blitt kledd i ull siden de var bittesmå,i ensfarget, med mønster og  i relieffstrikk. De senere år har Woody sverget til fleece, men lykken var stor da han her forleden ytret ønske om en helt egen Mariusgenser. Garn ble anskaffet onsdag, og omsider er man oppe på mønsterdelen ( ensfarget er utrolig kjedelig å strikke).
Man konstaterer at en genser tok noe kortere tid da de gikk glatt inn i str to år, men at engasjementet er noe større nå. Og, man konstaterer at mors motvilje mot å strikke mønsterstrikk til sitt yngste barn skyldes visse problem med å strikke med to farger...

Brutte tradisjoner

Man må ikke alltid gjøre det man alltid har gjort, sa Woody for noen uker siden.
Derfor ble hytta i Barndommens dal stående tom i år, mens vi satte kursen mot det store utland og verdensmetropolen Gøteborg. Vi har hilst på La bella principessa, sett Full City, fikat og kost oss mens lystige Laika kamperte på kennel, fikk nye venner og slet seg aldeles ut.
Nå jakter de søte små på påskeegg, Fruen er spent på hvor lang tid det tar før de løfter på veden i vedkassa!