Vi glemmer fort og etter to varme somre på fjellet regnet jeg med at suksessen skulle gjentas i år. Det viste seg jo snart at værgudene ikke var helt med på den tankegangen og det viste seg også snart at jeg måtte en liten tur hjem for å pakke med litt mer ulltøy. Og ja, det var et par episoder hvor jeg drømte ganske konkret om solfylte strender i Liguria.
Jaja. Jeg ble i hvert fall ikke solbrent i år.
Derimot ble jeg gledelig overraska over en helt enestående blomsterprakt. Jeg kan ikke huske sist det var så mye blomster i fjellet. Og med fare for å høres ut som en Pollyanna wannabe ( det anbefales å google pollyanna hvis du ikke kjenner bøkene) så var det veldig fint å skifte fokus fra sutring over dårlig vær og våte tær til synet av fjellfiol, fjelldronning, snøsøte og alle de andre kjente og kjære blomstene som jeg en gang i forrige årtusen klistra inn i et herbarium. Fjellet er spektakulære fjellturer, tindebestigninger og 2000-metere, men det er så mye mer. Ta deg en tur i stikk motsatt retning av der alle går, gå en mer ukjent sti eller se deg ut et fjell som trenger besøk. Det er hyggelig å møte folk og slå av en prat, men jammen er det godt å traske av sted i ditt eget selskap også. Det er fint å kunne sette seg ned midt i bakken uten å ødelegge tempoetappen for de som driver med slikt eller kunne ligge langflat i lyngen uten at noen tror du har fått et illebefinnende.
Nå er ferien over for i år, men jeg håper å få et par fjellturer i løpet av høsten ( og sol mottas med takk).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar