om å grue seg til jul

 

Jeg er sikkert ikke den eneste som har et fast morgenrituale med kaffe og kjapp gjennomgang av sosiale medier. På min instagram er det en salig blanding av husflid, brodering, turbilder og den nyeste kontoen jeg følger - ønskelister. Der legges det ut ønskelister fra mennesker som har lite å rutte med og som ber om hjelp til å feire jul. Det er en blanding av enslige forsørgere, barnefamilier og enslige. Ønskelistene er hentet fra Finn.no, og finnkoden ligger ved slik at man kan søke opp og hjelpe i nærområdet. 

Etter en slik morgenstund starter arbeidsdagen, med selskap av radio eller lydbok. Da hører jeg gjerne ganske lett underholdning, slikt som flagrer lett gjennom hodet mens man egentlig jobber med noe annet. Men her en formiddag krasjet all underholdning brått og brutalt. Radioprogrammet har en fast spalte hvor lytterne kan få hjelp, og dagens henvendelse kom fra en fyr som skulle feire jul hos svigerfamilien for første gang. Alt vel så langt, men så var det den julemiddagen da. For hvordan skulle det bli jul når det ble servert pinnekjøtt? Kunne han forlange ribbe? Kunne det bli jul uten ribbe?

Problemstillingen ble livlig debattert. En programleder mente det gikk fint med pinnekjøtt og at ribba kunne inntas en annen dag, den andre mente det måtte gå an å be om en ørliten ribbebit ved siden av for å redde jula. Jeg gremmet meg grenseløst.

Aviser, tv og sosiale medier forteller om økende fattigdom i Norge. Stadig flere strever med å få endene til å møtes. Mange av oss gråt da dette var tema på Debatten tidligere i høst. De fleste matbutikkene har handlevogner man kan legge varer i og dermed hjelpe familier som trenger hjelp. Hjelpeorganisasjoner forteller om rekordmange henvendelser om hjelp til jul og utlevering av matkasser. 

Renta stiger, strømmen er dyr, årets norske nyord er krympflasjon og mange gruer seg til jul. 

Det å i det hele tatt skape et problem rundt ribbe eller ikke ribbe er helt unødvendig og respektløst for alle de som sliter økonomisk. På julaften kommer noen til å måtte velge mellom julegaver og julemiddag,. Noen må forklare barna at nissen av ulike årsaker ikke rakk innom i år heller. Noen kommer til å grue seg til første skoledag eller arbeidsdag etter jul og til å høre om andres flotte gaver og festligheter. 

Hvis jeg hadde vært programleder, noe radiokanalen kan være glad for at jeg ikke er, ville jeg sitert en nær venninne og bedt fyren få huet ut av sin egen rompe. Jeg ville oppfordret ham og andre sytepaver av begge kjønn om å glede seg over å ha familie og svigerfamilie, over å ha en sterk tradisjon for julemiddag og få oppleve en annen og like sterk tradisjon for julemiddag. Og hvis han synes det er så gudsjammerlig trist å ikke få den ekte julestemningen man bare får av lukten av stekt gris så går det sikkert an å unngå det hele og jobbe frivillig på julaften. Det er sikkert et arrangement i nærheten som trenger et par hjelpende hender. 

Og til slutt. Hjelp der du kan. Legg noe hyggelig i handlekurvene i butikkene, sjekk om det finnes innsamlingsaksjoner der du bor eller noen som trenger hjelp. Smil til mennesker du møter og vær glad for det du har.