Anders eller Alessi?

For noen år siden holdt jeg et foredrag om bunadens virkelige verdi og affeksjonsverdi. I den anledning var jeg så heldig å få låne en logo-veske av en venninne, og presenterte denne ved siden av en komplett råndastakk bestående av stakk og liv, forkle, skjorte, en sølje, mansjettknapper, strømper og sko. Riktignok ikke håndsydd og hjemmevevd, men en komplett bunad.
Og da kan man stille seg selv, og andre, det betimelige spørsmål; hvem er mest verdt? Eller hva...
Skal timene til en håndverker være mindre verdt og lavere priset enn timene til en ingeniør? Og er det riktig at et stettefat fra en norsk håndverker koster mindre enn et formstøpt italiensk metallfat?
Er det viktigere for oss at produsenten er kjent, eller anerkjent, enn selve formen eller designet om det er et ord som ligger bedre i munnen?
Vi påberoper oss en enorm stolthet i det å være norske, med alt det innebærer av særheter og uvaner. Men hvis det er så viktig å hegne om kulturarv og identitet; hvordor da denne motviljen mot å betale for norsk tradisjonshåndverk?
Selvsagt kan ikke et par håndstrikkede votter i ren ull sammenlignes med et par masseproduserte i syntetisk garn og der vil det alltid ligge en prisforskjell. Men om du står og napper i en hjemmestrikket lue på en julemesse og synes den er skammelig dyr...Hva ville du vært villig til å betale for en lue med en lett gjenkjennelig logo i en butikk?  En side av saken er om man selv strikker, hekelr, spikker og flikker. Da kan man kanskje tenke at nei, dette kan jeg lage selv. Det trenger jeg ikke bruke penger på.
Men vi andre, vi som ikke setter opp renning og vever bordløper, eller dreier løvtynne boller og fat. Har vi noen grunn til å tro at dette fantastiske håndverket vi står og ser på er groteskt overpriset fra en frekk produsent? Eller er det mer sannsynlig at produsenten har kjørt prisen helt i bunn for å i det hele tatt ha mulighet til å få solgt varene sine?



Disse vottene, i størrelse baby, koster mindre enn en flaske neglelakk... Nå vet ikke jeg veldig mye om hvor lang tid det tar å lage selve flaska, blande ingredienser, helle over på flaska, sette på kork og transportere dette flytende gull til butikk. Men. Jeg vet ganske godt hvor lang tid det tar å;
strikke to votter med tomler i størrelse bitteliten, tove i maskin, tørke. Og i tillegg skal du kjøpe garn.

Denne helgen er det utallige julemesser i vårt langstrakte land. Husflidslag, bygdekvinnelag, sanitetsforeninger og andre organisasjoner og arbeidsstuer har jobbet mot denne helgen og er nå klar bak benker og bord med det de har å selge.

Hvis du står der som kunde:

- Tenk på tiden som ligger bak det heklede skjerfet, de tovede  tøflene med skinnsåler, lysestakene i tre, og keramikknissene. Hva tror du produsenten får i timen? 

Og hvis du står der som selger:

Husk at du og tiden din er verdifull. Selv om du har valgt å jobbe med håndverk, enten som yrke eller som hobby, bety ikke dette at du fortjener en timelønn på kr 7, 35 eller der omkring. 

Rynke & stripe?

Det var før man fikk barn, mens man ennå levde en relativt bekymringsløs tilværelse i Tigerstaden. Arbeidsdagen ble tilbrakt i garnavdelingen mens man kastet lange og velsminkede blikk mot damene borte i bunaden. En dag tok man mot til seg og meldte sin interesse for å lære litt mer om mysteriet bunadsøm.
Vips satt Fruen med en ferdig brodert Telemarkskjorte som hun kunne montere. Alt vel så langt...
helt til man kom hjem, åpnet pakken og så på arket som skulle forklare hvordan bitene skulle forvandles til en flott og brukbar skjorte.
Etter tre dager krøp man tilbake til bunadavdelingen med umontert skjorte...

En ting var vrengsy belegg og klipp opp. Det skulle man alltids fått til, hadde det ikke vært for alle broderiene man skulle ta hensyn til...
Straks verre og hakket mer kryptisk var følgende: det skal stripes og rynkes rundt håndledd. Heh?

I ettertid kan man le av det, og være glad for at man ikke helt alene stupte ut i noe som ville endt med forferdelse og som man (mest sannsynlig) måtte brodert noe på nytt. For nå vet man jo nøyaktig hva de mente med striping og rynking:

1. Med solid tråd syr du en cm innenfor kanten. Over, under, like lang avstand. I noen forklaringer er antall tråder nevnt, det kan være fire, eller fem, eller noe annet. Det avhenger av tettheten i stoffet.

2. Når du har sydd første runde syr du en til. Nøyaktig over og under samme tråder som den første. Hvis du ikke er nøyaktig her kan du ende opp med vaffelsøm. Ikke pent!
Avstanden mellom radene er sånn omtrentlig en halv cm, følg vevingen i stoffet.

3. Trekk sammen. Ikke tenk på hals- og håndleddsvidde ennå, bare trekk til så mye som mulig.
Værsågod, det er nå rynket. Nå skal du stripe!

4. Bruk en stoppenål eller en annen solid nål med spiss og rydd opp i rynkene slik at de ligger jevnt. Dette gjør du ved å ta nålspissen ned i stoffet og dra nåla oppover i feltet som ikke er rynket sammen.
Noen synes dette er slitsomt og trykker nåla inn i en vinkork for å få bedre grep. Når du har ryddet opp og stripet på den ene siden snur du stoffet og gjør nøyaktig det samme på baksiden.
Og helt til slutt trenger du kanskje en siste finish på den første siden igjen.

5. Nå ligger rynkene vakkert side om side og du kan sy på hals- eller håndlinninger. Slipp opp rynketrådene slik at vidden stemmer overens med linningens lengde. Det kan være lurt å markere midten slik at vidden fordeler seg jevnt.
Sy fast for hånd med små sting fra rynke til linning. Sy først fra retten.
Deretter syr du fra vrangen. Da kan du enten sy i samme linje og "låse" den synlige rynketråden med en rad kontursting på vrangen eller du kan brette slik at du syr linningen fast i denne tråden.
Du synes kanskje rynkene ser ujevne ut på det nederste bildet? ja, det gjør de. Det har hittil ikke lyktes Fruen å finne en måte å feste knappenålene på uten at alt forskyver seg. Slike ujevnheter rydder du opp i mens du syr.


Et voilá! Du er ferdig. Nå gjenstår bare indresømmer, opplegg, knapphull og annet småpuss.

Og for egen del kan man konstatere at det er på høy tid med litt neglepleie. Det har ikke så mye å si om det er superlakk og overlakk når neglene utsettes for nåler, plukking og pilling.

Har du kontroll?

Desember nærmer seg med stormskritt, julegaver og småplukk til kalender ligger gjemt på de underligste steder. Besøk er under planlegging, De søte små har stadig økende bakelister, for vi må ha pepperkaker, ekeblader, sjakkruter , chocolate chip cookies ( lokalt kjent som mormorkjeks), serinakaker og gjerne sandkaker.
Julekort skal skrives, reinstunger skal kokes, huset skal vaskes og mor skal ha en dag på spa for å få brukt opp julegaven fra ifjor.
Alt i alt synes Fruen at det hele er akkurat sånn som det skal være. Litt hektisk på en fin måte, men likevel oversiktlig.
Bortsett fra følgende bittelille detalj:

Planen var å bruke lørdagskvelden til å knytte fast diverse på mormorkalenderen, fordele twistbiter og gaver etter en indre mammalogikk. Planen var god og realistisk. Ihvertfall helt til Queenie under frokosten i dag nevnte at hun kom til å slite med å sovne på fredag fordi hun aldri får sove natt til 1. desember.
Det mente Fruen var å foregripe begivenhetenes gang ettersom første desember er på søndag.
Men er det det? Neida. Fiks ferdig kalender skal på veggen fredag, ikke lørdag.
Det eneste man kan gjøre da er å stille tenke omtrent det Queenie selv skrev for noen år siden...
Og innse at planen om å få husets reisenisse til å skaffe det siste kalenderplukket på tax-free utgår grunnet tidsnød.

skam og takknemlighet

Man skal ta seg tid til å kjenne på takknemligheten over hvor godt vi har det.

I dag tidlig, da vi stod på Vippetangen og kjente novemberkulda krype inn i tærne var Fruen fylt med motstridende følelser.
Hvis vi så utover fjorden kunne vi lukke øynene og tenke på hvordan det måtte ha vært for 70 år siden da M/S Donau la fra kai med 532 jøder ombord, kvinner, menn og barn.
Hvis vi så den andre veien så vi lysene, minnesmerket og menneskene som var samlet for å minnes og for å markere at noe slikt aldri må skje igjen.

Som mor kjenner man på den konstante redselen for at noe skal skje med de søte små og det evige, intense ønsket om å beskytte dem som best man kan. Og man tenker på de foreldrene som gikk ombord på skipet, uvitende om skjebnen som ventet dem og barna deres.
Maktesløsheten de må ha følt er ikke til å fatte.
Som nordmann kjenner man på skammen over hvor mange som var involvert i deportasjonen av norske jøder, skammen over hvor mange som hjalp til og hvor mange som ikke engasjerte seg.
De færreste visste vel hvilken skjebne som ventet jødene, men likevel. Det er så lett å snu seg bort, velge den trygge veien og holde fokuset på ens eget lune rede.

Og man kjenner på skammen over å stå der og fryse på tærne og glede seg til man snart kan varme seg på en kaffe. For, hvor heldige er vi ikke, vi som kan snu oss og gå derfra, leiende på et barn? Vi kan varme oss, vi kan reise hjem, på jobb eller på skole og ha mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet. Vi har så uendelig mye å være takknemlige for.

Det er ikke alltid lett å være mor. Men i dag kjenner Fruen på takknemligheten over at hun får lov å være mor, at man har barn som kommer hjem hver dag, barn som ikke opplever forfølgelse, sult og redsel for hva som venter. Like mye kjenner man på ansvaret i det å ha barn og oppdra dem til gode, omtenksomme mennesker som med åpent sinn møter andre mennesker og som ikke lar seg forlede til å tro at andre nasjonaliteter er laverestående.
Det er vårt ansvar; å snakke med våre barn om hvor heldige vi er, gi dem en forståelse av at ikke alle er like heldige og at de kan være med på å utgjøre en forskjell.
For som Queenie sa da vi gikk stille gjennom Oslos gater;
Mamma, jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor noen kunne finne på å tro at jødene ikke skulle leve. Hvordan kan noen bestemme noe sånn og hvordan kan så mange være enige i noe så fælt?

Det er ikke lett å svare på slike spørsmål. Men man kan håpe at hun alltid bærer med seg denne tanken, og viljen til å være et godt menneske.

På bursdagsmenyen

Noen vaner og tradisjoner tar man med den største selvfølge med seg fra oppveksten, lykkelig uvitende om at det man selv er vokst opp med ikke nødvendigvis ikke er like selvfølgelig over det ganske land.

Det kan være små ting som å låse døra hver gang man går ut, eller store som hva man spiser på julaften.
Det kan også være dette med at bursdagsbarnet velger middag, innen rimelighetens grenser.
Sistnevnte kan være kilde til mange spennende middager, nye smaker og en viss prosentandel av de rundt matbordet vil kanskje lengte mer enn andre mot dessert og kake.
Vi har latt de søte små styre. Vi har sagt pent nei takk til grandis og diverse hermetiske middager de få gangene det har dukket opp på ønskelista, men vi har spist hval, kongekrabbe og diverse annet som vi voksne kanskje ikke ville kommet på å foreslå.

Men noen ganger undres man; er dette en skikk som ingen andre har?
Eller er det sånn høvelig utbredt å la jubilanten velge meny?

Hva gjør dere, og hva har dere isåfall takket nei til?

Og ville denne tradisjonen endre seg om et av barna slumpet til å bli født på dag som alt før barnets ankomst er en merkedag av den typen hvor man kanskje har en litt fastspikret meny?

Etter å ha lest Tonje Glimmerdal for noen år siden måtte vi teste Joikakakenes fortreffelighet.

Det blir aldri en bursdagsmiddag her i huset.

på en tåkete dag

Hva gjør man når tåka henger rundt husveggene og det som frister mest er å plante seg i sofahjørnet med en ikke-spesielt-god bok og la humla suse?
Jo, man kan overlate kjøkkenet til to tiåringer, vise dem hvordan kaffetrakteren virker og lene seg dorskt tilbake og vente på kaffe og kake.

Man kan forsåvidt også være så utilgivelig dorsk at man ikke engang orker avfotografere seansen men bare bruker bildet fra en tidligere bakeorgie...
Og så er man glad for at den perioden hvor konditorfarger var ansett som særdeles skadelige er over slik at man får kjøpt diverse kunstige farger igjen.

Sees vi?

Det hele begynte ifjor sommer, med en niåring som satt i senga med penn og papir i tilfelle hun støtte på vanskelige ord, og Anne Franks dagbok.
Og det ble mange vanskelige ord, og mange vanskelige samtaler.
Noe som igjen førte til ønsket om å besøke Anne Frank Huis i Amsterdam og økt innsikt i hva som skjedde før og under andre verdenskrig.
Vi har lest, og sett, Saras nøkkel, lest den norske ungdomsromanen Nærmere høst og snakket mye om galskapen og ondskapen som finnes i mennesket.
Vi har snakket om hvor heldige vi er som lever i et trygt og godt land og som har familie rundt oss.

For noen uker siden var vi på det norske Holocaust-senteret og da vi tynget av alvoret bak oss var på vei ut plukket vi med oss en liten påminnelse om 70-årsmarkeringen for deportasjonen av de norske jødene.
Dette skjer på Vippetangen, kl 8 mandag morgen. Vi skal dit, for dette angår oss alle.
Både de som husker og vi som trenger en påminnelse om hvor galt det kan gå når ideologi overtar for vett og forstand.

Så kan man spørre seg selv, når er barn gamle nok til å forstå?
Vi har, helt siden de søte små, dratt de med i museer, snakket med de om hva vi ser og opplever, lest og snakket sammen. Fruen tror ikke man noensinne er for liten til å forstå selv om man selvsagt ikke, i ung alder, er i stand til å ta inn over seg alt alvoret i verden. Og selvsagt skal ikke barn utsettes for alt alvor og all elendighet i verden, men det skader ikke å vise engasjement.
Når Queenie føler at det er riktig å bli bedt fri fra skolen for å være med på denne minnemarkeringen synes mor det er bra med et engasjert barn og blir gladelig med.
Det er ikke sikkert hun vil huske denne dagen resten av livet, men forhåpentligvis vil hun fortsette å ha medlidenhet med utsatte folkeslag og være bevisst sine egne valg når hun vokser opp.
Woody som skal på klassetur til Polen og Tyskland i slutten av mai mener det får holde...Dessuten skal han på besøk til videregående skole mandag og tirsdag og vi er enige om at det er viktigere for ham her og nå.

hjemmelaget eller ferdigkjøpt?

Det er lenge til det blir jul i stua, men i går ble det i det minste flettet julekurver til den store gullmedalje.

Ettersom Fruen omsider, med god hjelp av Høvdingen, fikk dreisen på dette er det klinkende klart at vi i år kommer til å dekorere eget juletre med slik pynt. Denne gjenoppdagede flettegleden, kombinert med en del planløse vandringer i (altfor tidlig ) julepyntede butikker har ført til litt tanker rundt dette med pynt.
For;
Vi får så mange gode tips til hva vi kan kjøpe, hvilke fargetoner julen bør være i i år, hvilke trender som er in og hva som er ut. Vi kan se at nostalgisk jul innebærer skjøre ( som i tynne ) og vakre glasskuler, røde sløyfer og kvisthjerter, mens den moderne versjonen kan være hvit og sølvfarget.
Men hvor ble de av, barndommens kvelder og helger med masseproduksjon av dorullnisser, lenker i glanspapir, kremmerhus og annen pynt med en umiskjennelig hjemmelaget finish?

Skal alt dette bli overtatt av ferdigpakker fra hobbybutikker hvor du får nøyaktig tilmålt materiale til tre produkt og all kreativitet er ferdig plastpakket?
Selvsagt er det lettvint, du slipper å sitte på et lager av filtbiter, trådstumper, umake knapper og piperensere. Og om du ikke er mer enn måtelig glad i å lage noe med hendene slipper du lett unna når pakken er tom.
Men hva skjer den dagen avkommet kjeder seg og har lyst til å lage noe? Hadde det ikke vært kjekt å kunne finne fram litt småsaker og ha et aldri så lite hobbyverksted på kjøkkenet?
Eller om du går for den moderne, trendy versjonen av jul; hva gjør man da med vindskeive produkter fra barn og barnebarn? Kan man bare pakke ned minnene, gleden og forventningen som ligger i denne pynten? Og dette er kanskje noe av det viktigste; hva skjer med den iboende kreativiteten hos barn hvis den aldri får utløp noe sted?

Noen av det Fruen legger vekt på i arbeidet med barn og husflid er gleden i å lage, gleden i  lære og - gleden i å se resultat og utvikling i det man gjør. Og noen ganger sammenligner man i vilden sky - du løper ikke maraton første gang du trekker i joggeskoene, eller baker en tre-etasjes bryllupskake første gang du er på et kjøkken. Du kan heller ikke forvente å få et aldeles nydelig og særdeles salgbart pannebånd første gang du strikker. Faktisk kan det hende du ender opp med et armbånd der vi syr på perler for å dekke hull og hopp.
Og det er helt greit. Det er bedre med et ferdig armbånd enn et halvferdig og forhatt pannebånd.
Det er bedre med en tenåring som selv pakker ned pynten fra barnehagen enn at mor sorterer det ut til fordel for trendnisser og annet ferdigkjøpt.
Alt trenger ikke være perfekt, symmetrisk og masseprodusert. Noe skal være en begynnelse også.

Det er en måned til jul.
Hvorfor ikke sette av litt tid til et juleverksted der man prøver seg på noen av barndommens spesialiteter? Det viste seg å være ganske morsomt!

PS: et tips helt på tampen. Hvis du, som Fruen, sliter med å huske detaljene på noe av denne pynten kan det være lurt å øve litt før du setter i gang sammen med de søte små. Førjulsstria er definitivt ikke tiden på året hvor de er mest tålmodige...

flette julekurver?

Forslaget om å flette julekurver med husflidende barn falt i god jord.
Åh, ja, det har ungene sikkert ikke gjort før, sa damene.
Jeg lager modell og klipper malene , sa Fruen eplekjekk som alltid.

Vel  hjemme begynner man å reflektere over det begredelige faktum at man ikke har flettet julekurver på rundt regnet trettifem år. Og jada, jada. Vi burde sikkert gjort dette med de søte små, men det har vi ikke gjort. Lenker, kremmerhus, pepperkakehus, lysstøping, sponkurver, you name it. Men ikke juletrekurver.

Resultatet ser dere på bildet; mer egnet for Høstutstilling enn juleutstilling...

Heldigvis skal ikke barna aktiviseres før i morgen kveld så det er gode muligheter for å spisse teknikken noen hakk.

tråe trådtunger

Queenie kommer hjem fra skolen og spør hva mor holder på med.
Mor syr trådtunger. Mor har sydd trådtunger i flere timer.
Hvorpå Queenie ser vekselsvis  på sin mor  og på arbeidet og sier:
Fytterakkern. Jeg skal aldri bli sydame.

Og på dager som denne kan man være delvis enig. For til tross for handlingsbåren kunnskap, kulturarv, respekt for tradisjoner og alt det der; trådtunger er og blir kjedelig å sy.
Kjedelig og tidkrevende.

Og om du har slike snertne små avslutninger på bunadskjortas halslinning og mansjetter;
tenker du over hvor lang tid det tar å sy slike? Eller, for å vinkle det bittelitt annerledes - har det streifet deg at det har sittet et menneske et sted og sydd disse tungene, en etter en etter en etter en?

hvor lenge har man en søster?

Det hender det faller seg naturlig å snakke om Storesøster, også sammen med mennesker man kanskje ikke kjenner så godt. Det kan være så enkelt som å snakke om julefeiring;
- Jeg bruker alltid kalenderen mor broderte til oss da vi var små
Og så sier kanskje den andre, å så heldig du er som fikk den. Og dermed må man forklare at det er slik fordi Storesøster er død.
Eller man kan møte noen som kanskje har studert samme sted som henne og plutselig føle at man må spørre - kjente du henne? Hun er søsteren min.
Og så tenker man etterpå, hvorfor nevnte jeg dette. For noen ganger kjente ikke vedkommende henne, eller det blir en sånn fryktelig stillhet fordi vedkommende vet hvem hun er, eller var.

Og spørsmålet melder seg:
Når, eller om, man skal begynne å si hun var søsteren min.
Når slutter et menneske å eksistere, når skal man slutte å snakke om de som er døde?

Det har vært viktig for meg å bevare Storesøster som person, ikke et ikon. En jente vi kan snakke om og minnes, en jente som har vært og fremdeles er en viktig del av livet mitt, tankene mine, oppveksten. Og kanskje aller mest, en person som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Ikke bare gjennom livet hennes, men også hennes død som for meg var en krasjlanding i det å bli voksen og måtte ta ansvar.
Jeg har ikke lenger en søster jeg kan be i barnas konfirmasjon, spleise på julegaver til foreldre med eller mimre om mer eller mindre vellykkede prosjekt i barndommen. Men hun er med meg, alltid.
Og det skal hun være. Jeg kan ikke legge lokk på at jeg har en Storesøster bare fordi hun er død.

Samtidig er det vanskelig å nevne henne i forbifarten. For der jeg synes det er naturlig å flette henne inn som et referansepunkt, en del av en historie, kan andre kanskje tro at dette bringes på bane fordi man er ute etter medlidenhet eller oppmerksomhet og samtalen styres uvilkårlig over på det at hun er død, ikke det at hun har levd.

Men hun slutter jo aldri å være Storesøsteren min?

(vampyr)øyet som ser

Fredag kveld så vi, Queenie og Fruen, Breaking Dawn part 2.
Og joda, her er det hjerte-smerte og lidenskap som kanskje den ene er for ung til å forstå og den andre for gammel til å tro på.  Likevel lot vi oss begeistre, slik man lar seg begeistre av gode filmtriks, en real kjærlighetshistorie, noen heftige slåsskamper og troen på det gode.
Men så er det disse logiske bristene da, som Fruen ikke kan la være å henge seg opp i.
Og rent bortsett fra at man vet at det hverken finnes vampyrer eller varulver så har det dukket opp et par-tre små spørsmål som ikke lar seg løse:

1.  Hvordan kan vampyrer forplante seg?
De har ikke kroppsvæsker, noe det henvises til ved at de ikke trenger gå på toalettet og ikke trenger blunke.
2. Hvordan kan vampyrer lage disse Hollywood-lydene når de kysser?
Ok, dette er ikke med i boka, men det er på filmen og vampyrer har fremdeles ikke kroppsvæsker.
3. Hvorfor har vampyrer fruktfat i stua?
Og da snakker vi om spiselige fruktfat, ikke brukt som beskrivelse av kjekke menn.
4. Hvorfor glitrer de ikke hver gang de er i sola?
Det var jo et av høydepunktene i den første boka; når Edward gikk ut på åpningen i skogen og huden hans glitret som om den var av diamanter. Vi vil se diamantglitter hver gang de spretter spenstig gjennom solskinnet
5. Og er det sannsynlig at man i en alder av 42 år gleder seg så mye til å se en vampyrfilm at man derfor sprenger et blodkar i venstre øye og ser ut som en vampyr-wanna-be?
Eller er dette bare et av skjebnens onde luner og et hint om at alderdommen nærmer seg?

Det er ikke sånn at man ligger søvnløs og grunner over dette, men det er likevel slikt som surrer rundt i bakhodet og som muligens tar bort noe av gleden over selve historien. Derfor, om noen har gode løsninger på disse spørsmålene, ville Fruen være takknemlig for innspill.