Tomt i stua

Det har gått jevnt unna den siste tiden, og siden det bare har vært fine ting og fine folk har det vært morsomt. Men da jeg kom hjem ganske sent på kvelden i går kjente jeg at det skulle bli godt med en dag på systua uten kunder og mascara ( jeg blunket gjennom mascarabørsten utpå dagen likevel etter en brått og ublidt møte med eget speilbilde)

På slike dager savner jeg Laika. Eller, jeg savner henne hele tiden. Nåja, nesten hele tiden...det var et par vinterdager hvor det var helt fint å slippe å vasse gjennom snøfonnene og når det regner som verst og alle veier er bankpolert er det helt greit å ikke skulle ut og traske. Men ellers, fy søren som jeg savner henne.
Jeg venter å se henne i solstripene på stuegulvet og jeg er klar til å be om unnskyldning når jeg tar i skuffen med skjøteledningen jeg bruker til støvsugeren. Det gikk mange uker før jeg sluttet å rope på henne når jeg låste meg inn, og jeg venter fremdeles å høre klask- tripp-tripp når jeg rydder ut av handleposer på kjøkkenet. Og hvis noen ikke helt skjønner hva klask-tripp-tripp innebærer så er det altså lyden av en hund som ruller seg ut av seng og traver gjennom andre etasje, spinner ned trappa og svinger inn på kjøkkenet med mat i tankene og kalorier i sikte.

Om vi skal ha ny hund?

Nei, det er det ingen planer om. Jeg sveiper stadig innom hundesidene på Finn, og jeg har sett lenge på et par annonser. Men samme hvor fine og flotte og familievennlige de er så har de en feil alle sammen. De er sikkert helt greie, og akkurat det noen ser etter men de er ikke Laika.