Hurra for yrkesfag

Om noen uker skal et nytt kull tiendeklassinger sende søknader til opptak på videregående skole, og snart kommer avisene til å skrive om viktigheten av å velge yrkesfag. Vi trenger tross alt håndverkere. Men spørsmålet er hva vi voksne gjør når den håpefulle forteller at han eller hun vil sikte seg inn på yrkesfag og en fremtid som håndverker? Synes vi dette er en god ide? Dytter vi litt ekstra i retning studiespesialisering eller yrkesfagene som gir studiekompetanse? Vil vi egentlig at våre barn skal bli håndverkere eller er det mer behagelig at andres barn tar seg av "de jobbene"?
Det er barna som skal velge, men enten de vil eller ikke blir de påvirket av hva foreldre sier og hvilke holdninger foreldrene har til yrkesutdanning og håndverkere.
Da jeg skulle søke meg til videregående bestod rådgivningen av et kort kikk i karakterboka før jeg ble henvist til allmennfag og alle mine innspill om at jeg ville lære å sy ble avfeid med at det var jeg for flink til ( som i skoleflink). Mine barn hadde en noe mer nyansert rådgivningstjeneste da de gikk på ungdomsskolen, men det er ikke uvanlig at ungdommer sorteres etter karaktersnitt og anbefales å søke deretter. Jeg har også sittet i klasserom for få år siden og hørt en karriereveileder fortelle to klasser på videregående studieretning, design & håndverk, at de kan ta påbygning etterpå og få seg en ordentlig utdannelse.. Det blir ikke automatisk håndverkere av ungdommer som får en slik tilbakemelding...

Men hva gjør man da, for å øke status og få flere unge til å velge yrkesfag?

Vi må være enige om at ethvert samfunn trenger håndverkere. Vi trenger noen som kan skru bil, reparere vannkraner og elektriske anlegg. Det er viktig at noen kan reparere tak, støpe grunnmur og feie piper. Det er fint om noen kan klippe hår, sy klær og lage mat. Faktisk vil jeg anta at et samfunn hvor ingen av disse arbeidsoperasjonene ble utført ville kollapset fortere enn om vi plutselig befant oss uten valgforskere.
Så ok, dette kan vi vel være enige om? Vi trenger håndverkere.

Så kommer vi til det litt vanskeligere punktet; vi må innse at det ikke er slik at smartinger velger  studiespesialisering og dumskaller puttes inn på yrkesfag. Nå er det slik at ved mange skoler trenger du høyere snitt for å komme inn på studiespesialisering.  Slik var det i 1985 og slik er det i dag.
 Så kan vi si at karaktersnitt er mindre viktig enn karakterbygging, at man skal velge etter hjertet og Norge trenger en allsidig arbeidsstyrke. Men hvis vi faktisk mener dette bør vi applaudere alle ungdommer som ønsker en praktisk utdannelse. Vi trenger rådgivere som entusiastisk fremhever yrkesfag som en reell mulighet og ikke bare en del av et større bilde. Vi trenger lærere som fremsnakker yrkesfag og ikke minst - vi trenger foreldre som støtter ungdommen i deres valg.
Og for ordens skyld. Det kan være lettere å komme inn på yrkesfag, men det er ikke dermed sagt at det er lettere å komme gjennom. En yrkesfaglig utdannelse krever mye av deg og  du skal "ha det både i hode og hender". Der en akademiker skal foreslå hvordan jobben gjøres skal håndverkeren ikke bare gjøre det, men også foreta vurderinger underveis. Det hjelper ikke å følge læreboka hvis forholdene avviker fra standarden ( og tro meg, normalen er at forholdene avviker fra standarden).

Så, ja, vi kan vel være enige om dette også. Yrkesfag er en krevende utdannelse og ikke en lettvint løsning.

Hittil er alt vel. Her er det  lett å gå på med fine ord, lage flotte flyere og foldere, stå på stand og fremsnakke fag. Tilsynelatende alt vel altså.

Men hva skjer da, hvis vi får en massiv økning i antall søkere til yrkesfag? Får vi flere svennebrev, flere fagarbeidere?
For meg ligger hovedproblemet her. Etter skolereformer og økt fokus på teoretisk innhold i den videregående skole har vi endt opp med en grunnutdannelse med betraktelig lavere innhold av yrkesfag. Vi har endt opp med elever som lærer mye mindre av det de bør lære  på skolen og som derfor stiller svakere når de skal ut i lære. Ingen tar skade av å ha engelsk og samfunnsfag, men hvis du skal sy klær må det være viktigere med mønsterkonstruksjon, kunnskap om håndsøm og evnen til å sy i en glidelås. Det er fint og flott med faglig bredde og spennende læringsmiljø, men det er ikke det viktigste. Vi trenger fokus på fag, terping på teknikker og økt timeantall dedikert til faglig relevant kunnskap.
Det er en kjensgjerning at det har blitt vanskeligere å få lærlingeplass. Ikke fordi dagens ungdom er vanskeligere å jobbe med enn tidligere generasjoner, men fordi de har et dårligere faglig utgangspunkt og skal tilegne seg mye mer kunnskap i løpet av lærlingeperioden enn tidligere tiders lærlinger. Dette krever mer av bedriften, som må sette av mer tid til å gi lærlingen grunnleggende kunnskap som han eller hun burde ha tilegnet seg i løpet av de to årene på videregående.
 Dette kan skape dårlig læringsmiljø; lærlingen blir frustrert fordi hun eller han ikke kan følge den estimerte læringskurven, bedriften blir frustrert fordi de må bruke mer tid på grunnleggende opplæring og tilbakemeldingene til skole og opplæringskontor preges av misnøye.
Mange bedrifter velger å ikke ha lærlinger, og slik svekkes yrkesopplæringen.

Hvis vi skal ha en reell sjanse på å øke interessen for yrkesfag må de som vurderer å søke seg til disse linjene vite at de har en realistisk mulighet for å ende opp med et svennebrev eller et fagbrev. De må vite at de får et solid faglig grunnlag mens de går på skole og at de etter to års skolegang kan få en læreplass hvor de får den kompetansen som skal til for å avlegge en svennprøve, få et fagbrev og føle seg faglig kompetente og trygge nok til å kunne jobbe selvstendig.

Til syvende og sist handler alt om å få seg jobb. Og hvis du vet at det mest sannsynlig er bråstopp halvveis i utdannelsen så er ikke det veldig motiverende. Da hjelper det ikke hvor mange flotte flyere du får om viktigheten av å velge yrkesfag eller hvor mange som forteller det at det er flott å være håndverker.

Jeg gikk allmennfag...men etterpå begynte jeg på sømlinje likevel. Nå har jeg to svennebrev og føler jeg har både en ordentlig utdannelse og et godt liv.

Deler av innlegget ble opprinnelig publisert i 2016. Siden den gang har arbeidet med en reform av videregående opplæring kommet godt i gang. Jeg er optimist på vegne av yrkesfagene og håper på en god gjennomgang og en kvalitetssikring av god opplæring.