Et trofast hjerte

Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Slik begynte jeg innlegget da Laika fylte elleve år 18.september, et av de få innleggene merket lystige Laika som hun ikke førte i labben selv. I dag skriver jeg det siste innlegget om Laika som har slitt med sykdom de siste ukene. Det har vært tunge dager for både tobeinte og firbeint, prøver har blitt tatt og analysert,  medisiner har blitt spist, håp har blomstret og kollapset. Vi har gått de fineste turene for siste gang, båret den lille vennen opp trapper og ned trapper og hatt henne i armkroken etter tur. Vi har fortalt henne hvor uendelig fin hun er og hvor viktig hun har vært. Hun har blitt takket for turer og morsomme episoder, betingelsesløs kjærlighet og trofaste vennskap.
Vi har grått og ledd og tatt farvel og fredag gikk den siste reisen, til dyrlegen som tok imot oss med omtanke og respekt, lot oss gråte og ta farvel.
Og nå er huset så tomt. Jeg våkner om nettene og lytter etter tassende labber og innsmigrende pust ved fotenden. Jeg venter å se henne komme piltende når jeg sitter i gangen og tar på sko og jeg snur meg når jeg står på kjøkkenet for å se om hun ligger der i sin velkjente positur på rygg med labbene slapt til sidene.

   

Det kommer til et punkt hvor dyrets beste ikke alltid samsvarer med hva vi mennesker ønsker. For Laika ville en operasjon kanskje gitt henne et greit liv en stund til, men ikke et godt liv. Kanskje ville det gjort alt verre og vi hadde ikke rukket å ta farvel. Nå fikk vi tid til å venne oss til tanken, i den grad det er mulig, og vi fikk de siste viktige dagene. Alle fikk sagt farvel og Laika fikk dø sammen med flokken sin og i visshet om at hun da, som alltid, var det naturlige midtpunkt.
Og kanskje - i en annen verden er hun nå frisk og fylt av fart og i sin sedvanlige vindskeive galopp er hun fremst i flokken med flagrende ører og hale som en hjulvisp.
Og vi har, i tillegg til en gigantisk klump i halsen og hull i hjertet, en mengde fantastiske minner om en helt fantastisk hund.

Lille, ville Laika.

 Vi savner deg.