bare en liten kollaps

Jeg har alltid trodd at en prolaps ville føles som et øksehugg i ryggen og at du stivner i en umenneskelig vinkel du må brekkes løs fra for å i det hele tatt komme inn i bilen og til legen. Så da jeg forrige helg ble nummen både hist og her og mistet følelsen under føttene googlet jeg meg gjennom ganske mange morbide sykdomsforløp før jeg innså at det var en årsak til at sider som omhandlet prolaps stadig dukket opp blant søkeresultatene... Og et besøk hos fastlegen kunne bekrefte at joda, her er det en prolaps.

Jaja, man lærer så lenge man lever...

Så får vi bare vente på resultatet av MR-undersøkelse og ta tiden til hjelp. 

Og så får jeg smøre meg med tålmodighet og tigerbalsam og være glad for at dette kom nå og ikke for et par uker siden. Det ville passet uhyggelig dårlig midt i innspurt til både egen og andres konfirmasjon.

Og nei, det er ikke synd på meg. Prolaps skal gå over i løpet av en seks ukers tid og jeg har ikke spesielt vondt. Bortsett fra at jeg går som en alkoholisert krabbe og har et svært distansert forhold til egne føtter og tær er det ikke mye å klage over.
Jeg har faktisk funnet et par midlertidige fordeler:
- forholdsvis uegnet som sjåfør
- problem med klesvask siden vaskemaskin befinner seg i kjeller med bratt trapp, husvask og stabling & tømming av vaskemaskin
- Kan ikke bære tungt og slipper derfor storhandling av mat
Se der, bare å planlegge litt så kan jeg faktisk få lest litt, brodert og ikke minst - jeg kan gå tur med god samvittighet midt på dagen  ( må bare bli bittelitt stødigere før jeg tar sjansen på å forlate tomta)
Og selvsagt den aller største fordelen, med fare for å høre ut som en Pollyanna-wannabe : jeg har lett for å sutre og klage over små vondter, nå får jeg tenkt litt over hvordan det er å være syk samtidig som jeg kan glede meg over at dette ikke er kronisk. Jeg kommer tilbake på høye hæler innen jul.
Mange er ikke like heldige, så i dag tenker jeg heller litt på dere som ikke har noe snarlig håp om å bli friske igjen.