Vi var i Italia den sommeren Woody var halvannet år, i en liten by på den italienske rivieraen. En søvnig liten by med lørdagsmarked, noen få butikker og et imponerende antall italienske bestemødre som oiet og aiet over vårt lyshårede barn som løp og løp.
Togstasjonen lå midt i byen og fra den lille verandaen i den lille leiligheten hadde vi storslått utsikt til togene som kom og gikk og som var dagens høydepunkt for den håpefulle.
I sommer reiste vi tilbake. Togstasjonen har blitt flyttet til utkanten av byen og toglinjene er sykkelsti.
Den søvnige lille byen har blitt enda søvnigere, de italienske bestemødrene har blitt enda flere ( men uten å oie og aie over han-som-ikke-lenger-er-like-fløtefarget).
Jeg husker fremdeles tilbake på ferien med han på halvannet år som en av de beste noensinne, hans enorme entusiasme i møtet med sand, saltvann, italiensk is, sjømat og frukt. Men jeg merker at det ligger der, som en skygge over minnene, at byen ikke er like fin lenger. Den har på en måte krympet og blitt mindre. Som om jeg har rosemalt noe som egentlig ikke var så fint likevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar