om viktigheten av å snakke sammen

Ektefeller oppmuntres støtt og stadig til å snakke sammen, å dyrke de gode samtalene som det så fint heter. Hverdagen skal få et løft om du jevnlig klarer å formidle dine plager og bekymringer, dine gleder og forventninger til partneren.
Jaja. Det hender jo at det er et lite gap mellom praksis og teori...Og det hender vel i enkelte hjem at de forventningene man har lyst til å formidle ikke akkurat egner seg på trykk. Noen ganger er det mer fristende å blåse ut til en venninne, eller lettere å brøle litt inn i tørketrommelen som er full av håndklær ( som skal tas ut, legges sammen og transporteres til egnet skap to etasjer unna slik at avkommet kan opprettholde sitt friske forbruk av dusjsåpe og håndklær).
Noen har unger som legger seg tidlig, uavhengig av alder. Andre har barn som spretter rundt til mor eller far kapitulerer og kryper til køys mens den andre voksne får gleden av å se arvingene trygt i seng ( vi snakker IKKE om barneskolebarn her altså).
Og selv om de søte små er trygt forvart bak hver sin skjerm/bok/nettbrett så kan du være sikker på følgende:
Prøver du å dra i gang en samtale om annet og noe mer langsiktig enn morgendagens middag, fordeling av hvem som går på hvilke avslutninger eller lufting av dyret så vil du snart høre an variant av følgende; mamma, hva sa du nå?
Så nei. Det er ikke alltid så lett å dra i gang den gode samtalen.

Og selvsagt, noen ganger er det emner du ikke har lyst til å snakke om. Som her i huset, erkjennelsen av at man faktisk er ei skikkelig kløne og sliter med tekniske innstillinger. Noen vil kanskje le av dette, men det å ha en mann i hus som til enhver tid finner ut av hvordan saker og ting fungerer, kobles og restartes kan være
 a. en sovepute og
 b. en kilde til frustrasjon fordi man selv aldri finner ut av noe som helst på egen hånd.
Som  nå sist. Det oppstod et bilbytte etter påske, og i den nye bilen er det bilradio. Den slo man glad og fornøyd på i starten, men de siste ukene har det overhodet ikke vært mulig å huske hvilke to knotter det var man trykte på for å få lyd. Og har man prøvd? JA! Har man vært frustrert? JA! Er bruksanvisninger å oppdrive? NEI. Hadde man skjønt noe av bruksanvisningen? NEI.
Liker man å innrømme dette? NEI. Overhodet ikke.
Og det har vært endel timer i bil de siste ukene. En del timer uten musikk, skvalder og nyheter.
Helt til i går, da sprakk det for Fruen som tynt bad sin mann om  hjelp til å få på bliradioen.

Men fikk man det? Neida. For den er nemlig ødelagt. Og siden ingen har etterlyst radio i bilen har det ikke vært noen vits i å skaffe ny.

Så, dagens lærepenge - snakk sammen om det som plager deg. Det er ikke sikkert det er deg det er noe gærent med.