lørdag 28. juli 2012
Blogge? om hvem og for hvem?
Som trofaste lesere vet, beskriver Fruen noen ganger møter med kunder.
Dette er en vanskelig balansegang, for det hender man har lyst til å skrive av seg frustrasjon og sinne med en gang man har avsluttet en samtale eller en prøving. Men det tar seg ikke ut, for tenk om de plutselig skulle sveipe innom her og kjenne seg igjen?
Hvor uprofesjonelt ville ikke det vært?
Derfor er mange kundehistorier lettere redigert; det hender man endrer type bunad, type kunderelasjon, eller rett og slett - lar anekdoten hvile et sømmelig antall uker/måneder.
Litt på samme måte er det med det å blogge om familielivet. De fleste har nok skjønt at Woody og Queenie slettes ikke heter akkurat det og at Høvdingen ikke nyter eneherskerstatusen navnet skulle tilsi innen husets fire vegger.
Men det er enklere slik. Å blogge er et personlig valg for Fru Storlien og ikke noe som ble startet opp for å pushe gjengen ut i verden.
Det skjer selvsagt saker og ting her der min versjon ikke stemmer helt overens med de andres, og ved å skape en verden litt på siden av vår egen, der vi har andre navn, kan dette fremstilles og vinkles etter mors ønske. Om barna derimot hadde vært presentert med fulle navn og flotte close-ups ville det stilt seg annerledes og jeg ville følt et sterkere ansvar for å ikke uttale meg på måter som kan virke støtende for dem.
Det er også enklere å fortelle om situasjoner der deres utsagn ikke alltid går i mors favør. Jeg kan selv velge om det er rasende festlig å bli definert som en gammel kjerring. Mest sannsynlig ville jeg ikke synes det var like festlig å bli fremstilt som det samme på en annens blogg.
Jeg tenker litt på dette nå, i denne mammabloggdebatten. For hva er drivkraften bak en blogg?
Og hvor mye av det vi skriver om de søte små vil de synes det er stas å google opp om noen år når de har data på skolen? Og kanskje enda viktigere - hva er det stas at de der dustene i parallellklassen googler om deg i datatimene?
Det hender jeg vurderer å ikke nevne familielivet i det hele tatt. Men uten å være en "mammablogger" så skinner det igjennom, her som i det meste jeg gjør, at jeg er så heldig å ha to barn som beriker livet mitt.
På godt og vondt.
Men siden jeg ønsker å fortsette å ha et godt forhold til dem og omgivelsene, synes jeg det er realt å blogge om det gode. Det kan vi alle glede oss over. Så får heller lesere bære over med at jeg, i likhet med de fleste andre mødre, synes at akkurat mine to er noe av det mest fantastiske på denne jord.
PS.
Har du vært i konfirmasjonsselskap der noen av talerne tipper over i det banalt utleverende, eller et bryllup der forloveren forteller slikt som knapt nok er morsomt på tomannshånd? Og har du sett hvordan hovedpersonen har mest lyst til å krype ned i et hull i gulvet og bli der resten av livet?
Å fortelle om uheldig oppførsel i sandkasser og springvann, utidige lekkasjer og sånn-man-ikke-sier-men-likevel-blåser-ut-i-nødens-stund gir ikke bare mottaker et innblikk i bloggernes liv. Det gir også et innblikk i en annen persons liv, og det bør vi være bevisst.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Godt skrevet, fru Storlien, og jeg er veldig enig med deg!
SvarSlettHa ha, kjenner til det med å endre litt på episodene, eller å la dem ligge og mørne en måned eller to - da blir de mindre gjenkjennelige for de involverte;)
SvarSlettMammabloggdebatt dukker stadig opp, og det er jo greit nok, for da reflekterer vi over det vi driver med. Men tror dessverre ikke at debatten og kritikken når de som egentlig burde tenke mest over hva de driver med...
Jeg skriver så lite om folk innser jeg. Men synes noen ganger det er litt pinlig hvor mye andre skriver. Også i taler i hyggelige lag som du nevner.
SvarSlettFortsett å skrive du - for vi er jo enige om at dette er gøy og en overskuddssak.
Godt skrevet!
SvarSlettJepp, historier frå virkligheta omskrives någet og kan presenteres en stund etter at det faktisk inntraff.
Godt sagt, Fru Storlien! Man SKAL ha et bevisst forhold til hva man forteller om andre personer, enten det er kunder, kollegaer, familie eller venner. Derfor er det kanskje greit med disse mammabloggdebattene med jevne mellomrom, som Pia sier. Men jeg må innrømme at jeg likevel blir litt matt. For i debatten mister man helt grepet om det mangfolk mammabloggene representerer. Alle skjæres over én kam, og det syns jeg er leit.
SvarSlett