Om kompetansemål, tverrfaglig tema og andre finurligheter

Jeg er så heldig at jeg får lov til å være med og utarbeide ny læreplan for bunadtilvirkerfaget. Det er en stor fagfornyelse på trappene og hvis alt går som planlagt får yrkesutdannelsen et viktig løft. Men før det skal alle læreplaner revideres,  nye kompetansemål skal inn, fagets kjerneelement skal defineres og vi skal finne grunnleggende ferdigheter og tverrfaglige temaer som gjør faget relevant, fristende og faglig forankret.
Nye runder, nye innspill, høringsutkast og retningslinjer. Nye verb å forholde seg til slik at ikke alle kompetansemålene begynner med bruke eller beherske. Nye formuleringer og en uvant måte å ordlegge seg på, og veldig mye å huske på.

Og en aldeles unik mulighet til å virkelig tenke gjennom hva faget skal og må bestå av og et fint samarbeid med resten av læreplangruppa. Faget er stort og allsidig og vi er tre yrkesutøvere med ulik innfallsvinkel som skal enes om en læreplan. Det kunne sikkert blitt noen skjær i sjøen men det har gått aldeles strålende. Vi har punktert litt etter tur men heldigvis ikke samtidig og når den ene faller ut har de andre gode innspill.

I dag leveres enda et utkast. Nå skal andre lese og kommentere .

Og hvis du har et fag- eller svennebrev, jobber innen et fag eller av andre årsaker har et et engasjement for fagopplæring bør du benytte deg av muligheten når det er høringsrunder. Les og kommenter og bidra til at yrkesfagene forblir relevante i mange år framover. Og når det er tid for neste runde er jeg pensjonist og kan lene meg tilbake mens andre fordyper seg i formuleringer.

PS.
Mange spør om jeg rekker å jobbe med bunad når jeg tilsynelatende ikke er på systua så ofte som før. Til dere vil jeg si at det å jobbe med bunad ikke bare er å sitte og sy bunad. Faget ivaretas på flere felt som fagopplæring gjennom ulike kurs, prøvenemndarbeid, skriving av artikler, utarbeiding av ny læreplan ( samt ulønnet blogging og deling av bilder på instagram for å synliggjøre hva jeg jobber med). Men i alt jeg jobber med ligger bunadene  og bunadtilvirkerfaget i bunn og jeg vet jeg er utrolig heldig som får jobbe så allsidig.

Takk til fine frivillige husflidere

Denne helgen altså...
Fredag ettermiddag var jeg hos Smøyg Forlag og hentet et rykende ferskt eksemplar av Barbro broderer og resten av kvelden satt jeg og klappet på boka, smilte fjollete og klarte knapt nok å slippe den ut av hendene lenge nok til at de Høvdingen og den hjemmeboende fikk se.
Og ja, det er sikkert barnslig, men det er første gang jeg gir ut bok og det synes jeg er kjempestas.
Resten av opplaget kommer til uka og bøker blir sendt ut til de som allerede har kjøpt.

Lørdag morgen stod jeg tidlig opp og reiste til Oslo for å delta på fylkesledersamling i Norges Husflidslag. I vår var det en del som ikke kom grunnet flystreik og andre endte med litt mer improviserte og langvarige reiseruter. Denne gangen var alle fylkeslagene representert, og vi har hatt en utrolig fin helg.
Gode samtaler, diskusjoner om fylkesammenslåinger og hvordan det vil påvirke vår hverdag, vedtekter og neste års landsmøte. Vi har snakket om satsingsfeltet holdbart, hvordan bli attraktive for enda flere og få nye medlemmer og mye annet som er både lurt og viktig å tenke på.
Jeg er litt rundt og besøker fylkeslag, deltar på samlinger og snakker med folk og har utrolig mye glede av det. Det er så utrolig mange flinke, entusiastiske og kunnskapsrike medlemmer i lokallagene. Medlemmer som bruker tid på å være frivillig og legge til rette for at flere skal få oppleve gleden i å drive med husflid. Medlemmer som deler kunnskap og skaper gode opplevelser både for andre og seg selv. Noen koker kaffe, noen strikker babysokker til bygdas ferskeste innbyggere og noen jobber med ung husflid. Vi har medlemmer som samkjører til møter, tar med kringle og kaffekopp og en god historie og vi får stadig gode påminnelser om hvor verdifullt det er å være i et miljø som ikke er basert på konkurranse.
På toget hjem tenkte jeg igjen på hvor heldig jeg er som får være med på så mye spennende og hvor stor glede jeg har og har hatt av å være frivillig. Og ikke minst - jeg møter og blir kjent med så mange hyggelige folk!

Nå er det riktignok en stund til valgkomiteene begynner sitt arbeid, men jeg vil likevel dele deler av et blogginnlegg jeg skrev i vinter om å takke ja hvis valgkomiteen slår på tråden:

Selv skal jeg ikke velges til noe som helst men har derimot gleden av å være i valgkomiteen i eget lokallag. Og nå tror du kanskje at jeg er lettere ironisk og at det ikke er noen glede i det hele tatt forbundet med å være i valgkomite og ringe rundt til folk og godsnakke dem til å påta seg ulike verv.
Ok, det trodde forsåvidt jeg også da jeg gikk ut av styre og inni valgkomiteen. jeg så for meg endeløse telefoner, endeløse møter og saumfaring av medlemslister for å fylle opp ledige plasser.
Men hva hendte?
Jo, jeg har hatt så mange fine samtaler med mange fine folk som enten sier ja til å fortsette eller til å påta seg en ny oppgave. Og de som ikke vil ta gjenvalg eller ikke vil påta seg noe verv er like hyggelige. Jeg har ikke hatt en eneste reaksjon av typen nei vet du hva, det gidder jeg virkelig ikke. Folk beklager, de har ikke tid, de har travle hverdager og familieliv, kabalen går ikke opp.
Noen ber om å bli oppringt neste år, noen vil gjerne hjelpe til men uten å binde seg for to år.
To som tok gjenvalg sa, helt uavhengig av hverandre, at de gjennom vervet hadde blitt bedre kjent med både lokallaget og andre medlemmer og mange snakker om hvor hyggelig det er å være med og gi noe tilbake til et miljø de har glede av å være en del av.

Selvsagt er det slik at et frivillig verv tar tid, og noen ganger har man kanskje mer lyst til å kollapse foran fjernsynet enn å reise på et møte. Noen lørdager frister det mer å sove lenge eller finne på noe med familien enn å stå på stand eller organisere hoppetausnurring. Men, kanskje kan du sove lenger på søndager istedet? Og kanskje har familien også lyst til å snurre hoppetau ( eller spikke barkebåter og spise vafler på standen ved siden av)?  Kanskje ender du i en komite sammen med mennesker du ikke har hilst på før som blir venner for livet og som gir deg inspirasjon til å være enda mer aktiv?

Ganske sikkert er det ihvertfall at du får en veldig fin mulighet til å være med og forme framtiden til ditt lokale husflidslag og sikre overføring av kunnskap og tradisjoner til enda flere medlemmer.

Så, om du får en telefon fra valgkomiteen eller det på ditt lokale årsmøte plutselig mangler en person til et verv - si ja. Å være frivillig er både hyggelig og lærerikt.

Nå er det helg resten av kvelden...I morgen er det bunadkurs 10-14 og 18- 21 og tirsdag er det siste kveld på broderikurset her i husflidslaget. Og så er det noen rolige dager på systua før neste helgekurs.

det du lærer hjemme

 Hjemme ble ting tatt vare på, stelt pent med og reparert. Og hvis far syntes jeg var i overkant hjelpeløs sa han rolig Du må kje vera så umkomme før vi fant en løsning.
Slik lærte jeg å bli det som i dag heter løsningsorientert ( selv om det uttrykket mest sannsynlig ikke gjelder knekte skistaver, trege glidelåser, tyggegummi i øyevipper og andre større og mindre livskriser )

Det er ikke alltid slik at det man vokser opp med er rangert som det kuleste i verden. Jeg måtte bli voksen før jeg fullt ut lærte å sette pris på alt foreldrene var i stand til å fikse når tenåringen syntes vi burde investert i noe nytt...  Vi snakker mye om hvor viktig det er å få godt håndverk inn i skolen igjen , men vi må heller ikke glemme at en stor del av grunnlaget legges i hjemmet. Jeg har vært heldig og hadde gode lærere både i grunnskolen og på videregående. Likevel vet jeg at jeg ikke hadde vært den håndverkeren jeg er i dag om jeg ikke hadde fått prøve meg med spikkekniv, hammer og spiker, nål og tråd og strikkepinner hjemme. Hvis jeg stod fast fikk jeg hjelp, men etterhvert ble jeg tryggere og mer selvhjulpen.

I dag har fine pappaen min bursdag. 

Jammen er jeg heldig som nærmer meg femti år ( gulp) og fremdeles har begge foreldrene mine.

Barbro broderer: tanker, tips og teknikker

 

 

Nå er den ikke langt unna!

Her ser dere noen av bildene som er brukt i boka og så kommer det et lenger innlegg om innholdet når boka er ute.

Boklansering torsdag 7.november på Asker bibliotek.

Forhåndsbestilling er mulig via denne lenka 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å sitte med min helt egen bok mellom hendene.

Og jeg håper dere også vil finne glede og inspirasjon i

 Barbro broderer: tanker, tips og teknikker

lørdag

Frihelg og strikketøy.

Lista over alt jeg burde gjøre er lang og inneholder nedklipping i blomsterbed, planlegging av kurs,skrive en tekst, finne ut hva jeg skal ha på på bokslippet, stelle hus, rydde bøker, sortere strikkegarn og broderigarn. 

Alt sammen oppgaver som ikke går ut på dato.

Jeg tror jeg strikker litt til og hører om syttenåringen vil komme ned fra loftet og drikke kaffe med mamsen. 

Rart forresten hvordan dette med ønsket om å være sammen med foreldre endrer seg. Vi skal ikke så mange år tilbake ( i min tidsregning, ikke syttenåringens )  før vi finner en tid der det å være alene på badet fortonte seg som et umulig prosjekt og alt jeg foretok meg ble fulgt med nitidig interesse.

Og selv om det er både fint og riktig og viktig at barnas univers ikke lenger kretser rundt mamsen og papsen kan jeg innimellom kjenne på et aldri så lite savn etter litt mer tid sammen.

PS.

Dette har ingen sammenheng med teksten over, men i går ble jeg sittende og se Nudes på NRK nett-tv. Og om dere ikke har sett den - se den. Ikke nødvendigvis sammen med tenåringene.

Alle foreldre har vel kommet med velmenende råd om å ikke sende nakenbilder til fremmede ( eller venner), ikke dele filmer av andre og i det hele tatt utvise nettvett.

Her er det en serie som viser  hvordan det kan gåog hvor viktig det e rå snakke med noen hvis man havner i trøbbel.

Jeg ble så engasjert at jeg måtte rekke opp åtte omganger på ermet jeg strikker ...

Og ja, en av fordelene med å ha tilnæmet full råderett over stua mens eldstemann studerer i det fjerne østen, syttenåringen huserer på loftet og Høvdingen er på jakt er at jeg kan se på det jeg vil på tv.

Bare synd at det er så sørgelig lite å se...

hobbyhåndarbeid

De halve korsstingene ( også kjent som gobelinsting) blir stadig flere, men det er mer på trass enn fordi det er stas. Situasjonen minner om da jeg gikk på ungdomsskolen og truet med å hoppe ut av vinduet på håndarbeidsalen hvis jeg måtte hekle så mye som en maske til. 

For tiden har jeg et par gode prosjekter hvor veien blir til mens jeg går og jeg fyller inn med sting og blader ettersom jeg synes det passer. Dette prosjektet blir stadig mer likt en marsipankake så jeg må nok stramme det opp med noen små kontraster etterhvert. Slike broderier er en kjærkommen avveksling fra bunadene og går inn i den fine, men sørgelig vanskjøttede, kategorien håndarbeid som hobby. Det blir det ikke alltid så mye av, det hender jeg er rimelig lei av å sy etter en god arbeidsdag.

Hvis du følger meg på instagram har du kanskje sett at jeg omtaler meg selv som periodestrikker?

Det går litt i rykk og napp og i år har jeg strikket altfor lite, så nå kjenner jeg at det er på tide å finne et nytt prosjekt.Problemet er bare at det indre termometeret er litt på villspor så jeg trenger helt klart noe som er lett å ta av og på. 

Jaja, det får bli en jakke. Helst en litt lang en med lommer og noen fine detaljer. 

Men det blir ikke i dag, for nå skal jeg pakke ferdig og kjøre til Raulandsakademiet for å holde kurs i Omsaum og tilpassing av bunad.  

Om å prikke og pakke

Noe av det fine med å lage prøvelapper som skal festes pent inn i en perm er 

at du ikke trenger å ha fullt fokus på vrangsiden.

I går laget jeg prikkemønster og forvandlet vaskerommet til produksjonslokale for broderimønster. Nå henger det påtegninger til tørk på alle snorer og stativ, mens jeg broderer ferdig modeller i ulike fargevarianter, teller tråder og lager planer. I løpet av høsten skal jeg ha innføringskurset både som helge- og kveldskurs og jeg er spent på om det samme opplegget vil fungere begge gangene eller om vi går tomme for arbeid underveis.

PS. Dette broderiet som inntil videre går under navnet alle pigger ute er ikke ment som modell, det er et resultat av planløs drodling med nål og tråd.

Siden sist

Innimellom, når det skjer altfor mye på kort tid og jeg ikke rekker/orker/prioriterer å blogge er det litt trått å komme i gang igjen. For hvor skal jeg begynne? Skal jeg fortelle om en fin helg i Barndommens dal sammen med hyggelige jinter og jubileum for videregående? Møter og møter? Kort og effektiv tur til Rauland for å debutere som lærer på Modul 1 på Bunadsopplæringa? Dyrskun i Seljord? Læreplanarbeid og nye frister? Kunder og kurssesongen som akkurat har startet opp?

Jeg tror vi nøyer oss med kortversjonen som er omtrent slik:
Jeg er utrolig heldig som får lov å være med på så mye spennende og får møte så mange snille, flinke og engasjerte mennesker. Dere som velger å bruke en dag, en formiddag eller en helg til å stå på stand for å spre et godt budskap eller arrangerer aktiviter for barn, dere som er vaffelstekere og loddselgere. Dere er så viktige og det er så hyggelig å møte dere. Og det samme gjelder dere som går på kurs, dere er med på å holde kulturarv og husflidstradisjoner levende og vitale. Hurra for dere og takk for at dere bidrar til at jeg kan jobbe med så mye morsomt.

Denne helgen har jeg holdt kurs i bunadbrodering i Oslo og oppdaget litt for sent at Oslo Maraton hadde forvandlet sentrum til en strengt bevoktet festning. Og til deg, frustrerte politimann som ble utsatt for en minst like frustrert frue lørdag morgen så mener jeg fremdeles at det å ivareta vår tekstile kulturarv og spre det glade bunadbudskap er såpass viktig at det burde gi fritt leide gjennom en sperring eller to.

PS. Der det er vilje er det vei og jeg fant et smutthull... Eller, aller først fant jeg en eldre herre med stor lokalkunnskap om småveier.

om å utfordre seg selv

Jeg har hatt et ganske lunkent forhold til korssting de siste tiårene. Korssting er fint, så lenge jeg selv slipper å sy dem. Men de siste årene har det begynt å dukke opp en del riktig så sveisne og ganske så moderne korsstingbroderier og jeg har kjent et gryende engasjement.
Så da jeg fant dette påbegynte prosjektet på et loppemarked valgte jeg å bla opp med et åpent sinn.
Nå har jeg sydd både blomster og blader og er godt i gang med den ikke veldig spennende bunnen.

Og ja, det er jo bare halve korssting så det går litt fortere enn når jeg må sy fram og tilbake og passe på at jeg ikke spidder tråder underveis. Og nei, jeg er ikke helt overbevist om at jeg kommer til å ha denne puta i sofaen i stua. Men jeg kommer nok til å prøve meg på et korsstingbroderi eller to igjen.
Det var faktisk ganske avslappende med all denne tellingen.

september

Hurra for høst og tette strømpebukser. Litt mindre hurra for tette luftveier. 

Jeg tråkler meg videre i programmet og synes at livet er riktig så fint.

Vurderer forøvrig å endre tittel til coach og justere timesatsen tilsvarende.
Mye av arbeidstiden går tross alt med til å gi folk et mer veltilpasset liv.

Ha en god helg!

 (med eller uten tette luftveier)

Når kabalen skal gå opp

 

Det er veldig spennende, og litt uvirkelig og vi flytter kapitler og bilder både fram og tilbake .
Ok, det meste foregår på en litt mer vettug måte altså, men noen ganger hjelper det å ha arkene foran seg og ikke bare på en skjerm.
Nå er tittelen nesten klar. Forsiden var klar forrige uke , men så innså jeg at den var helt feil og nå har det blitt bråbrodert noe helt annet. Og i løpet av høsten skal jeg sitte her med min helt egen bok som skal inspirerende, hjelpsom og kanskje bittelitt tankevekkende.

Om ikke veldig lenge er de siste detaljene på plass og da får dere både tittel og mer nøyaktig dato for utgivelse.

En helg i hemsløjdhimmelen

 

Noen bøker gjør sterkere inntrykk enn andre og fortsetter å være en del av hovedbiblioteket år etter år. En slik bok er Celia Dackenbergs bok Sparat: små stickade kläder från vår barndom. Her kombineres minner, kulturhistorie og strikkeoppskrifter med fantastiske fotografier.  Jeg fikk mitt eksemplar av en tante og har også gitt den i barselgave. 

Senere har jeg fulgt Celias bøker, ikke bare for strikkeoppskriftene, men også for tekstene. 

Og da jeg i vår oppdaget at modeller fra to av bøkene hennes skulle stilles ut på Upplandsmuseet i Uppsala rykket denne byen rett opp på førsteplass over steder å besøke. 

Venninna som er ideelt reisefølge på turer som inkluderer garn og husflid og som også er stor beundrer av den gode Dackenberg var klar og etter en del teksting fant vi en helg som passet sånn noenlunde. 

Planen var å ta tog, bo i Stockholm og ta en dagstur opp til Uppsala. Absolutt en god ide. Så dukket det opp en utstilling i Rättvik med kunstneren Karin Ferner, og ærlig talt - den burde vi jo se. Tog og buss kunne gå, men innebar en del muligheter for venting, forsinkelser og frustrasjoner. Og siden jeg ikke er lokalkjent fremstod ikke busstasjonen i Falun som noen blivende sted.

Så dukket det opp en tanke - vi kunne jo kjøre bil?

Som sagt så gjort og på facebooksiden til Fru Storlien bad jeg om gode forslag til fine ting å gjøre i Uppsala og langs veien. Og tips fikk vi ( sosiale medier er et flott sted å hanke inn gode turtips).

Så, tidlig fredag morgen hentet jeg venninna og så satte vi kursen mot de dype skoger og det forjettede land Sverige.

Første stopp ble Mora. Egentlig skulle vi bare ha kaffe, men så gikk det nå ikke bedre enn at vi oppdaget Hemsløjden i gågata. Så da gikk vi dit da...Og så drakk vi kaffe. Og bare så du vet det - hvis du er i Mora så bør du gå innom Hemsløjden ( og forresten så har de noen helt enormt store papirposer for kunder som storhandler)

 

Deretter kjørte vi til Rättvik, parkerte bak kulturhuset og gikk på utstillingen Glädje och grannlåt. Karin Ferner er en svensk sølvsmed som med mottoet  Ska du göra något nytt kan du gärna titta bakåt har nytolket tradisjoner,   følelser og stolhet. Jeg tror bare jeg skal la bildene  snakke for utstillingen som var helt enestående. En ting er iderikdommen og lekenheten, noe annet er den enestående høye kvaliteteten på alt hun gjør. Ikke et sting på avveie, sølvarbeidene er på millimeteren og alt er så fullstendig perfekt.

          

          

Så lunsj, og avreise til Sätergläntan. Der rakk vi å se butikken og alle som sjekket inn for helgens spikkefest før vi satte kursen mot Leksand og deres Hemsløjd, med en liten sving innom et lite fabrikkutsalg for et linveveri. 

Siste stopp, Jobs Handtryck, før vi fant hotellet og var skjønt enige om at dagen hadde vært helt enestående. 

         

          

Planen var å kjøre rett fra Dalarna til Uppsala, men så fanget vi opp snakk om en Ullmarknad i Østerbybruk og det var jo nesten ingen omvei i det hele tatt så da kjørte vi dit, kjøpte  litt stoff, besøkte Orangeriet på herregården og hilste på Emma Ihl som har firmaet Stygnen og lager de morsomste materialpakker jeg vet om. 

         

          

Og så kjørte vi til Uppsala, fant hotellet, rakk en kaffe og gikk på utstillingen Kulturkoftor och Sagotröjor . Selv om den var relativt liten var utstillingen enda finere enn forventet og kombinasjonen av de to bøkene var veldig bra. 

   

 

Og best av alt - hun kommer med ny bok i spetember!

Deretter Carl von Linnes hus og hage før vi avsluttet dagen med å utfordre oss selv ved å spise kreps offentlig. Stor takk til særdeles tålmodig par på nabobordet , jeg tror de lo seg i hjel etterpå.

 

( Krepsespisingen ble ikke foreviget)

Søndag skulle vi jo egentlig bare kjøre hjem men på vei til Østerbybruk hadde vi sett skilt til Carl Larsson-gården og der hadde vi jo heller ikke vært. Så da kjørte vi dit, var på omvisning og vandret i hagen. DEt er rart å komme til slike steder hvor alt er gjenkjennelig. Alle rom har man sett før, all utsikt nikker man gjenkjennende til og mest av alt får man lyst til å krype opp i en slagbenk med et lite broderi eller en god bok.

 

 

 Og så hadde vi en aldri så liten fika før vi kjørte hjem. 

Alt i alt en helt strålende helg. Mange timer i bil, mange timer rmed hemsløjd og håndarbeid. Og alle tipsene om fine steder vi ikke rakk denne gangen er nitidig notert og skal brukes ved neste anledning. Da trenger vi helt klart bedre tid.

Og nå vil jeg mest av alt bare sitte på systua og skape. lage fantastiske kreasjoner og leke med stoff, tråd og farger.