tenke på seg selv?

De siste uke har Fruen ved et par anledninger fått beskjed fra gode hjelpere i helsesko om å tenke litt mer på seg selv.
Det høres så selvfølgelig...Så lett. Bare sette av litt tid til seg selv, være litt egoistisk.
Hittil har man, sånn rent bortsett fra helgen som ble innhyllet i lommetørklær og selvmedlidenhet, klart å sette av sånn omtrent tre timer på å tenke på seg selv de siste ukene. Jevnt fordelt.

Men hva gjør man, når energien er på et historisk lavmål, tiltakslysten er ikke-eksisterende og livet oppfattes som atskillig gråere enn det det egentlig er? Hvordan skal man i det hele tatt finne overskudd til å finne på noe oppbyggelig, bare for egen del?

Hva gjør du, hvis du skal ta mer hensyn til deg selv?
Og hvordan unngår du å få svart samvittighet for å ikke være tilgjengelig, støttende, hyggelig og alt mulig annet for alle andre?

Tiden går

Den følelsen...når du har gått og kikket på noe i en butikk leeenge, men dette noe er altfor dyrt for en slunken konto. Og så, når du plutselig befinner deg utenfor butikken, med penger på bok og oppdager at drømmen i tillegg er på supersalg...

Lykke!

Helt til man har hatt klokke på kjøkkenveggen både lenge og vel og enkelte går løs på skatten med litt for mye entusiasme og Jif og det viser seg at vaskemiddelet ikke bare fjerner flekker og fett men også mønsterfolien.

Og litt for lenge blir klokka hengende på veggen til skam og skjensel. Helt til pikeværelset skal pusses opp og det blir en liten tapetrest til overs. 

Nå burde man feiende flott påstå at det tok omtrent null tid å skrape av folien og erstatte den med nevnte tapetrest. Men neida.  Det tok sin tid og klokka har flyttet fra kjøkkenvegg, til bord, til benk og så litt fram og tilbake mellom bord og benk.

Nå er den omsider der den skal være. 

Og nåde den som skrubber løs med Jif.

For selv om selve jobben ikke var spesielt krevende så holder det med en runde.

Fra sofahjørnet

Det var mye lettere å velte seg i snørr og selvmedlidenhet mens man var barnløs...
Nå for tiden ( eller de siste nesten fjorten årene) er ikke mors snue og elendighet årsak til særlig stort oppstyr eller utvidet sofahjørnetid.
Men med årene opparbeider man en viss erfaring og av diverse årsaker ble det uvant god tid til snøfting og surkling:
1. Send det ene barnet på besøk til kompis i annet fylke
2. Installer SingStar og be venninne av det andre barnet på overnatting.
3. Send Høvdingen for å hente den helgebesøkende.

Når overnattingsbesøket har returnert til Tigerstaden, frist det hjemmeværende barnet med hjemmekino mens du strikker. Ikke til deg selv, gud forby at det skulle befinne seg noe til mor på pinnene, men lue og pulsvarmere til sofaselskapet.

Og vips er helgen over, forkjølelsen på retur og familien samlet igjen...
Og den som nå påstår hun har en forkjølelse liggende til modning har bare seg selv å takke. Har du sunget av full hals i flere timer i strekk blir man hes.

snøftende skogstroll

Det slår ikke feil...
De gangene man bare skal styrte opp på butikken for å handle et eller annet man har glemt eller hente en pakke og ikke tar seg tid til å ta på presentable klær - da møter man bestandig kjentfolk.
Men når man er nypusset og pen, da møter man knapt nok perifere bekjentskap.

Eller som i dag. Det begynte å murre i hode og nese tirsdag kveld, og sakte men sikkert har en eller annen forkjølelse sneket seg innpå for så å slå ut i full blomst mens man bedrev barnevennlige aktiviteter i går kveld.
Kald og gretten kom Fruen hjem, brukte opp det meste av varmvannet og gikk til sengs med vått hår, bok og tett nese.
I dag tidlig var det bare å konstatere at man mest av alt lignet et skogstroll, men at det ikke gjorde noe. Avtaleboka var heldigvis tom og behovet for strigling kunne derfor utsettes til fordel for selvmedlidenhet på høyt nivå.
Men hvor lenge var Adam i paradis, og hvor langt utover dagen bør man se ut som en liten gris?
Og når skal man lære at alle muntlige avtaler bør overføres til papir?

Så da det ringte på døra tenkte Fruen at det kanskje var postbudet, en nabo eller en venninne. Tanken på at det kunne være en kunde oppstod ikke før man åpnet, med hund på armen, fleecegenser ned til knærne og dagen-derpå-hår.
Alt i alt kan man være glad for at det bare var en skjorte som skulle leveres for lettere oppussing, og ikke en konsulenttime som man fryktet først. Men uansett, i slike situasjoner er det bare en ting å si - usj.

Og så kan man labbe inn i stua igjen, dytte den lystige vekk fra pleddet i sofaen og undres på hvilken løsning som er mest innbringende:
1. Ringe Høvdingen, hoste sårt og jamre et eller annet om Solo og snop
eller
2. Sende en tekstmelding med samme budskap.
Uansett, det er snart helg. En helg uten planer. Nåja, bortsett fra loppemarked, sy ferdig det man skulle gjort i dag og overnattingsbesøk. Men bortsett fra det så kan man sikkert få klemt inn en sesjon eller to med intens selvmedlidenhet.

Sy bunaden din selv?

Vi skal ikke gå så langt tilbake i tid før det var relativt vanlig at bunader ble brodert og montert av kvinner i nærmiljøet. De fleste bygdene hadde en eller to flinke skjortesyersker, og tanken på å gjøre business av dette ved å sende stoff og garn rundt halve jordkloden hadde fremdeles ikke streifet de mer økonomiske i bransjen.
Nå blir det stadig færre av disse kvinnene, og stadig flere halvferdige bunader som krysser ekvator.
Noen mener dette er en naturlig utvikling ettersom det er en "kjensgjerning" at bunadsøm er lite lønnsomt, vanskelig og tidkrevende.
Dette innlegget skal ikke handle om hvorvidt dette er riktig eller galt, det blir med jevne mellomrom omtalt her, men om hvordan mange som ønsker å sy selv blir møtt av forhandlere.

Den siste tiden har det kommet henvendelser fra personer som ønsker å gå på kurs og fra personer som ønsker konsulenttimer. Og siden jeg er av de som mener bunader skal syes i Norge, kimonoer i Japan og hula-hula-skjørt på Hawaii er jeg selvsagt positiv til alle som ønsker å sy selv. Men så dukker problemet opp ; materialpakker.
Og mange, eller kanskje de fleste, forhandlere er utrolig hyggelige, hjelpsomme og engasjerte. De sender med gode broderiplansjer, finfine forklaringer på hvordan alt skal syes og de svarer tålmodig på spørsmål om både det ene og det andre. For det er faktisk slik at man ikke alltid klarer å tenke seg til om en smal rød kant er 3, 5 eller 7 millimeter. Og det er ikke alltid slik at legg opp stakken til riktig lengde gir mening for den som ikke omgir seg med akkurat denne typen bunad til daglig.
Da er det trygt og godt for kurslærer, kursdeltaker og fremtidig bruker at man kan ta denne telefonen og få svar istedenfor å bli fylt av hat og frustrasjon og bare sveive i vei på gefühlen.

Men så har vi de andre, som heldigvis er i fåtall men som ødelegger motivasjon, glede, fremdrift og i verste fall det ferdige produkt.
For det er forstemmende å stå med et skjortebroderi der mønsteret er så skakt tegnet på at broderiforklaring ikke kan følges.
Det er nitrist å få en materialpakke som inneholder alt unntatt mønster, og der forhandler blånekter å gi ut mønster slik at livet kan klippes, med den enkle begrunnelse at nei, da får hun vente til vi setter opp kurs selv. Dette kan effektivt ta fra en mor gleden ved å sy til neste års konfirmant.
En mann som ønsker å sy bunad til seg selv, men som at diffuse årsaker ikke får kjøpt hverken mønster eller forklaring på montering kan ende opp med en helt annen bunad enn den han egentlig ville ha.
Og noen av disse menneskene gir opp. De innser at kampen for å få fatt i en fullgod pakke som inneholder stoff, tråd, mønster ( eller ferdig klippede deler) og sømforklaring er for omfattende til at det er verdt det.
Ikke sjelden ender disse forsøkene på å kjøpe materialer med at kurslæreren/konsulenten ringer land og strand rundt for å oppspore de nødvendige hjelpemidler. Og ikke sjelden hender det at kurslærer/konsulent blir lettere ufin i telefonen. For det er ikke slik at alle som ber om materialpakke og som ikke bor i akkurat den grenda, dalen, bygda som bunaden stammer fra automatisk har tenkt å starte kopiering og produksjon i stor skala i utlandet. Det finnes mennesker som vil ha bunad fra stedet slekta kommer fra, og det finnes mennesker som heller tar en telefon enn å busse i åtte timer hver vei for å ta tre mål og returnere med 0.7 meter rød ull og 2,4 meter svart ull på neste buss.

I likhet med forhandlerne er nemlig også de fleste kundene ærlige og redelige mennesker, og om de sier de skal sy til seg selv eller datteren/sønnen/mannen så er sjansen stor for at dette stemmer.
Tror dere virkelig at disse kundene som ikke vinner fram med sine ønsker om å få god hjelp til å sy selv kommer tilbake for å kjøpe ferdige bunader hos dere? Eller har tanken streifet dere; at noen av disse er så lei av kverulanter at de likegodt handler utenlandsk produksjon?

Kan dere ikke heller applaudere vilt og uhemmet! Legg til rette for at folk syr selv og bidra til å gi kunden et godt forhold til bunaden ved å gi dem det de trenger av plansjer, mønster, lokal know-how og alt annet. Send med perler, knapper, trådsneller, for og det som trengs og etabler gode kundeforhold slik at vi får lyst til å komme tilbake igjen og igjen.


Toget for å bevare bunadproduksjonen helt og fullt i Norge er for lengst kjørt. Men om det blir bittelitt enklere å sy selv kan vi kanskje demme opp for noe av produksjonen utenlands?

chatte eller sjattere?

En av Fruens ( antakelig) mer nyttige teorier er denne:
Hvis du har en bunad der du selv har lagt ned noen arbeidstimer vil bunaden føles enda mer som din egen og du vil være enda stoltere når du bruker den.
Derfor oppmuntres konfirmanter til å knytte knuter på nordlandssjal, lage perlebånd til bunader fra Voss og Fana, sy korssting eller perlebroderi der det faller seg naturlig.
Fylt av prektig optimisme har man prediket denne lære i ulike situasjoner, og sikkert latt det skinne gjennom at når man selv får bunadinteressert konfirmantspire i huset så skal saker og ting blomstre fram under de fjortenårige fingre.

Meeeen, her en dag mens man satt ivrig opptatt med en kunde og skulle formidle gleder og utfordringer i å sy sjattersøm kom den håpefulle stormende hjem og lurte på hva som foregikk ved stuebordet.
Friskt og fornøyd svarte Fruen at hun sydde sjattersøm. Barnet slo seg til ro med dette og kunden trodde sikkert at det i dette hus befinner seg usedvanlig stingsikre barn.
Enn så lenge.
For da Høvdingen kom hjem rett etterpå kunne vi med broderiet høre følgende fra gangen:

Høvdingen: Hvor er mamma?
Queenie: Hun sitter med en kunde og syr bunad og chatter.

Og der brast illusjonen om at man har barn som er vel bevandret i stingtyper...

på bildet ser du eksempel på sjattersøm, en type broderi der fargene skal gli over i hverandre, altså sjattere. Du kan sikkert chatte mens du gjør dette, men isåfall er du definitivt blant de viderekommende i broderifaget.

Travel dag?

Ja, hva er en travel dag?
En dag der man rekker alt man skulle, burde og måtte gjøre og føler seg klar for å delta i VM i sjonglering?
En dag der alle tidsfrister på magisk sett faller sammen i polerte geledd og man føler seg klar for å delta i VM i ordning&reda?
En dag der man forsover seg, glemmer en gymbag, er bakpå med en jobb, kjører til spilling, øvelse, kurs og ikke ser noen ende hverken på klesvask, jobb, hundelufting og alt det andre og føler seg klar for å delta i VM i feilslått planlegging?

Uansett, man merker at det har vært et par travle dager når dette skjer:

Det vinglasset man skjenker opp på kjøkkenet og som skal brukes til landing i sofaen er av mystiske årsaker tomt før ankomst sofa.

PS. Det er jo ikke sånn at man hepper innpå vin opptil flere kvelder i uka. Men noen ganger er det bare en ting å si - dette fortjener jeg.
Så får det så være at avslapningsmomentet forsvinner like fort som innholder i glasset. Da kommer man seg tross alt fortere i seng.

sy ditt eget plagg

Mange av de som kommer på kurset sy et enkelt plagg ( også kjent som  bli venn med symaskinen) har mindre gode minner fra barndommens håndarbeidsopplæring.
De snakker om stramleppede lærerinner med stor sans for skråtråkling og pertentlige stikninger.
De snakker om den begrensede gleden i å sy babytøy mens man er i begynnelsen av tenårene, og det lite lystbetonte futteralet til blokkfløyte.
De snakker om tjafsete undertråd og variabel trådspenning.
Og aller mest snakker de om den ikke-tilstedeværende gleden ved å lage noe nyttig.

Sånn sett kommer lærer til dekket bord når motiverte kursdeltakere i løpet av en helg skal sy et selvvalgt plagg. For, når noen velger å bruke en helg; fredag kveld samt det meste av lørdag og søndag på å sy, så er de virkelig motivert for å knekke et par koder istedenfor symaskinnåler. De vil gjerne vite hvorfor et snitt noen ganger er penere enn et legg, hva som er en enkel måte å putte en glidelås inn i et skjørt på og hvordan man bærer seg ad for å klippe et venstre og et høyre ben istedenfor to venstreben.

 Selvsagt kommer læreren med visse føringer, så som å droppe dressjakker med for og passepoilerte lommer. Vi styrer også unna de mest elastiske stoffene, og kjoler med altfor mange detaljer.

Det hender, når man står der fredag kveld og synes man ikke strekker til noe som helst sted, føler at alle vil ha hjelp og ingen får at tanken slår en:
Ville det vært enklere å sy en pc-veske, en brødpose, et omslagskjørt?
Da kunne mer av undervisningen vært felles, og det ville blitt et mer helhetlig kurs hvor alle får samme beskjed samtidig. Men utpå lørdagen, når alle symaskiner surrer og går, mønster er tilpasset og stoffet klippet og plagget i produksjon; da kjenner man at nei, dette er slik dette kurste skal være.
Fruen har klokkertro på  verdien av motivasjon og ønsket om å lage noe man selv har valgt.
Noen har lyst på ny kjole, andre et forkle. En vil sy en bukse med stikklommer mens en annen vil ha en tunika.
Og da sier det seg selv at ingen av disse egentlig har fryktelig lyst til å sy sparkebukse...

Og så skal ikke følgende stikkes under en stol:
Det er kjempestas å undervise, veilede, rettlede og være til stede.
Det er kjempestas å se damene jobbe, hjelpe hverandre, gi hverandre komplimenter og planlegge hva de skal sy neste gang.
Noe man føler ville vært mindre stas, er å være den stramleppede som skal skynde på noen, holde tilbake andre og gå rundt med innbitt mine og klakkende hæler og passe på at alle gjør akkurat det samme...

Når seks av ti i tillegg ønsker å gå neste kurs føler Fruen at helgen var en suksess.
I tillegg begynner man å innse at:
- det er behov for et ekstrakurs i løpet av våren.
- pedagog eller ikke. Man er på god vei til å finne sin egen undervisningsform.

Hva tror du? Er det mer motiverende å sy noe du har valgt selv enn å følge en ferdigspikret plan?

starlet in my dreams

Noen stiller på sømkurs med flunkende nye symaskiner som knapt nok har vært ute av eska. Noen stiller på sømkurs med svigermors velsmurte maskineri komplett med bruksanvisning og originaldeler,
noen stiller med symaskina de kjøpte som unge hybelboere.

Og denne helgen stilte en av damene med denne!
Øyeblikkelig utnevnt til tidenes mest dekorative maskin! Komplett med blomster og det hele.
Kan det bli bedre?
Når den i tillegg bærer det lovende navn Starlet er det jo opplagt at Fruen som drømmer om litt mer glitter og glamour i hverdagen ønsker, ønsker, ønsker seg en slik!

Men ta det helt med ro. Fatningen ble bevart, og selv om man sirklet rundt maskineriet som et fireåring rundt julegavene så  håper man da virkelig ikke at eielysten skinte altfor skamløst igjennom.
Man har da en viss verdighet...
Men selvsagt, om det er noen der ute som er i besittelse av en happy-hippie-singer-starlet og som ikke bruker den veeeeldig ofte...I´m listening!

PS. Det der med å grue seg til å holde kurs... det kan det godt bli slutt på. Helgen har gått som en drøm.
Og det kommer Fruen tilbake til etterhvert, men akkurat nå er hodet fullt av drømmer om en Starlet og relativt tomt for sammenhengende setninger ettersom det tar på å geleide åtte damer gjennom glidelåser, opplegg, linninger, tilpasnin av mønster, stikklommer, løpeganger og diverse annet.

Bygda

 

Man kan si, mene og føle så mye om hva som skjer og har skjedd der oppe i Barndommens dal.
Og personlig er man for tiden litt lei av å bli konfrontert med deler av dette ettersom det i Barndommens dal, som vel de fleste andre steder, er slik at ikke alle vet absolutt om alle.

helgens plan

Plan for helgen:
Å få åtte damer til å etablere et godt og varig vennskap med sine respektive symaskiner...

Og som vanlig før et slikt helgekurs traver Fruen ørkesløst rundt i huset og er stresset og redd for å ikke strekke til. Man finner fram en sybok av den gode gamle sorten, plukker sammen litt sysaker som kan være kjekke å ha, lager mental huskeliste over hva man skal og bør si ( og hva man overhodet ikke skal og bør si). Man lurer på hva man skal ha på, akkurat som om det har noe å si, om man kanskje burde skifte neglelakk og om man bør ha praktiske sko eller fine sko.

Og sånn innimellom all kurant og ukurant planlegging sniker det seg inn noen små tanker om hva man egentlig driver med. Ikke dette med å holde kurs, men denne nedpsykingen som dukker opp som troll-i-eske før kursstart.
For, fakta på bordet:
- Ingen har flyktet skrikende fra noen kurs.
- Mange går flere kurs, antakelig fordi de trives på Fruens kurs.
- Tilbakemeldinger på kursinnhold og undervisningsform er jevnt over gode. For å være ærlig, de er overveldende gode.
- Ingen gidder melde seg på kurs og bruke en helg eller * antall kvelder på å være ekle og bare plage kurslærer.

Og man undres om bekymringen vil forsvinne etterhvert som antall arrangerte kurs øker?
Kanskje. Men nå nærmer man seg tretti bunadkurs og en del sykurs og nervene er fremdeles hjertelig til stede.
Kanskje er det lurt å være litt stresset, rett og slett for å yte maksimalt og være til stede for elevene? Uten nerver ville man kanskje ikke vært en like engasjert lærer?

Så hvorfor denne bekymringen for å ikke være god nok?

Ville en mann brukt energi på å tenke slik og grue seg til noe man har alle forutsetninger for å mestre?

Nei. Svært tvilsomt. 

PS. Om noen av dere som leser skal gå på kurs i helgen og sy et enkelt plagg... Lærer er klar for undervisning, hun er bare litt smånervøs sånn rett før man skal ta oppstilling i startblokka.

2013 gretten?

Ære være alle dere papirløse planleggere!
Her holder man seg slavisk til små almanakker som lett kan puttes i en veske, en lomme ( eller et uforutsigbart sted hvor den forsvinner )
Neste års lille hjelper ankom for noen dager siden, og i den anledning gikk det virkelig opp for Fruen at man begynner å få store og engelsktalende barn i huset:

Fruen fant en hendig almanakk med Knøttene på og klikket den hjem.
Queenie derimot hang seg mer opp i budskapet og felte følgende dom over sin mor:
Altså, halloooooo. Du sier vi skal være positive og blide og greier. Og så skal du ha en sånn avtalebok som bare syter og gnager utenpå?

Hva skal man si? At kjærligheten og livet og sånn kan være et blodslit og en risikosport? Eller at man ikke tenkte på å se hva som faktisk stod i den lille snakkebobla?