Bunad - sydd for å vare

 

Hun som tilpasset bunaden min da jeg skulle konfirmeres var ikke videre imponert. Jeg var liten og tynn og flatbrysta og hun fylte hendene med stoff og så dystert på fremtiden min.

Jeg ser ikke ut som en nykonfirmert brødfjøl lenger, og bunaden har blitt tilpasset en kropp i endring. Det er helt naturlig. Vi som var unge på åttitallet var tynne konfirmanter og de som konfirmeres nå er tynne konfirmanter. Derfor skal bunadene sys slik at de kan tilpasses. Hvis ikke det hadde vært mulig ville hele konseptet med bunad til konfirmasjonen vært

A. Ellevill sløsing 

B. strake veien til et liv i forsakelse.

eller en kombinasjon av begge, noe som heller ikke fører til utstrakt bunadsglede.

Opp gjennom årene har jeg sydd om mange bunader. Noen skal ut, andre skal inn, noen skal tilpasses ny generasjon. Alt dette er viktig og alle kunder skal møtes med respekt. Det å komme til et ukjent menneske som er utstyrt med målebånd og knappenåler kan være skremmende nok,. Når du i tillegg skal kle på deg en bunad som er altfor liten er det ikke alltid noen man ser fram til. Men - husk på dette:

Det er så enormt mye bedre å sy om en bunad enn å ha den hengende ubrukt i skapet. Og hvis du skulle gå ned i vekt og bunaden blir for vid, ja så går det an å sy den inn igjen.

Hvis du syr ut bunaden din 10 cm i livet tilsvarer det to konfeksjonsstørrelser, noe som antagelig også gjenspeiler seg på resten av garderoben din. For - hvor mange andre plagg fra tenårene smetter du fremdeles lekende lett på deg? Bortsett fra skjerf og øredobber?

Og så er det viktig å huske at om du har en bekjent, eller en slektning, som aaaldri har sydd ut bunaden sin en millimeter så er det unntaket. De aller, aller fleste endrer fasong i løpet av livet. Vi snakker bare ikke om det. Og pssst, la meg fortelle deg en hemmelighet - noen av de som aaaldri har sydd ut bunaden sin burde faktisk gjort det.

Jeg skal bruke bunad på tirsdag, men jeg er ikke sikker på hvilken jeg skal velge.

 Den ene er litt trang og den andre er litt vid. 

Men om det blir bunad så blir det den som er litt for vid. Livet er for kort til å gå i vonde klær.

Og ut kjøpe bunadsko?

 

Bunadbruk og bunadglede er viktig. Da må vi ha bunader som sitter godt, belter som ikke strammer, understakker under kløende ull og sko som hverken kipper eller klemmer. Særlig det siste er viktig. Det er ikke spesielt sats å hverken gå av seg skoene i 17.maitoget eller å få en stadig mer gnagende følelse av av hæler og tær blir omgjort ttil vannblemmer.

Her er derfor mine gode råd for deg som skal investere i nye bunadsko:

1. Kjøp sko som passer. Mange av oss bruker bunad ( og bunadsko) såpass sjelden at vi ikke rekker å gå ut skoene. Derfor er det viktig at skoene sitter godt med en gang. Ikke tenk at de slutter å klemme etter at du har brukt de et visst antall ganger. Hvem vet , kanskje er ikke den dagen før i 2025. Det er lenge til...

2. Prøv sko med den strømpetypen du skal ha i skoene. Dette gjelder særlig menn med håndstrikkede strømper som fyller mer enn tynne svarte sokker.

3. Ikke kjøp sko med høyere hæler enn du er vant til å bruke. Dette gjelder særlig konfirmanter som har levd lykkelig i Converse og joggesko. Dere trenger ikke bunadskoene med høyest hæl, dere trenger sko dere kan gå i en hel dag.

4. Hvis den håpefulle skal gå i et 17.mai-tog som dekker en anselig distanse, vurdere pene svarte sko som sitter godt på foten. Av bitter erfaring vet jeg at når den søte lille har travet og gått med kippende bunadsko glemmer h*n at det var skoene det var noe galt med og husker bare at det var noe galt med bunaden. Resultat - bunadboikott. Noen ganger er det viktigere å være god mor enn bunadhysteriker ( ganske ofte ved nærmere ettertanke).

5. Ikke heng den unødig opp i mønsteret på spennende. Det er omtrent halvannen meter fra skoene til halssølja. Ingen legger merke til om snirklingene ikke stemmer overens.

6. Om du skulle befinne deg i kirken eller andre høytidelige steder og kjenner skoene klemme - ikke ta dem av. Virkelig, alvorlig ment - ikke ta dem av. Det tar måneder og år å få trange sko på igjen uten skohorn og du kan risikere å luske ut med nedtråkkede hælkapper og sterkt redusert selvfølelse ( eller på sokkelesten)

Og forresten, det er loppemarkedsesong. Husk at bunadsko til barn sjelden rekker å bli slitt. Da de søte små var små,  hadde føtter som ikke var utvokst og byttet sko hvert år hadde bunadskoene en snittpris på femten kroner paret. Vi har lånt, lånt bort og sendt videre i systemet. 

Bunadbruk skal ikke innebære at du drømmer om tøflene de siste timene, eller at du ender opp som på bildet under. 

Og selvsagt - gå ut skoene på forhånd. Bruk dem mens du henter avisa, mens du stryker bunadskjorta, ta dem på og vift med tærne mens du ser tv. Kort sagt - gå dem ut.

cash og kultur

Når jeg deler mine frustrasjoner om kunder som er tidsoptimister på mine vegne, glade prutere eller på andre måter fremstår som lett plagsomme, så er ikke meningen å henge ut disse menneskene. Jeg skriver ikke for å latterliggjøre noen, og håpet er at ingen skal dette over et blogginnlegg, kjenne seg igjen og bli lei seg.  Vanligvis er situasjonen lett omskrevet, en fotpleier kan være en frisør, en tante en bestemor og så videre. Det som på bloggen skjedde forrige uke kan ha skjedd i fjor, eller for en måned siden. 

Det jeg ønsker er å fokusere på hvor liten forståelse mange har om hvor lang tid en arbeidsoperasjon tar. Vi har mistet nærheten til håndverket og kanskje dermed også noe av respekten for håndverk og håndverker.

Vi ler rått og deler historier om rørleggere som kommer etter avtalt tid, uten å tenke på at den forrige jobben kanskje tok lenger tid enn planlagt. Vi irriterer oss når vi må sitte hjemme og vente på en elektriker som ligger etter skjema, uten å tenke på å ytre oss tilsvarende hvis vi blir sittende en halvtime over tiden på legekontoret. Vi forhandler friskt på pris på bunader og synes stoff er dyrt, men betaler gladelig for å farge og stripe hår, Jeg har kunder med vesker som koster mer enn hva jeg får for å brodere en nordlandsbunad, og en vinkjenner jeg kjenner kan betale en middels sølje for en riktig fin årgang i skapet.

Jeg lurer på hvordan vi skal kunne snu dette. Hvordan skal vi få en økt forståelse for at håndverk og norsk kulturarv er like verdifullt som importerte luksusvarer? Hvordan skal vi få kommende generasjoner til å velge tradisjonelle håndverksfag og ikke minst - hvordan skal vi får de til å bli i fagene. Hvordan skal vi få potensielle kunder til å forstå at smøygbroderte skjorter fra Telemark er minst like heftig og har en vel så varig verdi som et skjerf fra et motehus i Paris? Hvordan skal vi klare å bevare gleden over håndverket som ivaretas på hobbybasis og likevel løfte det samme håndverket og den samme kunnskapen opp på et velfortjent prisnivå slik at yrkesutøvere kan leve godt av det de helst vil jobbe med? Er det mulig å øke prisene slik at noen kan ha bunadbrodering som fulltidsgeskjeft, uten andre inntektskilder ved siden av?

Og du - det blir ikke mer attraktivt å gjøre jobben selv om du er villig til å betale svart. Tiden er den samme og seriøse håndverkere tar ikke svart betalt. Vi tar heller ikke betalt i vin.

lille ville

 Jeg sørget forferdelig over Laika og tanken på en ny hund var ikke i tankene mine.

Ofte når jeg stod på kjøkkenet og ordnet med noe ventet jeg på den velkjente reaksjonen: klask ut av senga oppe, spinne bortover gulvet, bumpetibump ned trappa, spinne gjennom gangen og inn på kjøkkenet og velte over på rygg med fire labber slapt ut til siden og et forventningsfullt glimt i øyet. Huset var tomt og jeg kunne ikke forestille meg at en ny hund ville hjelpe. Erstatte Laika liksom, det gikk jo ikke.

Så innså jeg at jeg brukte veldig mye tid på å se på hundeannonser på Finn. Både valp og omplassering, og lenge helte jeg mot en omplasseringshund. Tanken på valpetid og valpetenner fristet ikke. 

Men så begynte vi å snakke om dette med hund. Skal, skal ikke, valp eller omplassert. Og ja. kort oppsummert så er vi nå lykkelige, stedbundne eiere av verdens aller fineste lille Jack Russelltispe. Navnediskusjonen var lang og springende, og jeg så for meg at vi kom til å ende med å døpe henne Yoko Ono. Heldigvis unngikk vi det og selv om hun ikke helt har skjønt det selv så heter hun Ebba.

Laika hadde sin egen kategori her, lystige Laika. Jeg vet ikke om Ebba får samme plass her og om hun kommer til å blogge med påholden labb, men hun kommer nok til å svinse innom nå og da. Dere skal heller ikke se bort fra at det kommer et bilde eller flere av den lille vennen, men for tiden er det rett og slett utfordrende å fotografere henne der hun svinser rundt. Jeg har tatt ( og slettet) en skog av bilder av haletipper og snuter, men hel hund med blikkontakt får vente.

Bare en liiiten jobb

Det er den tiden på året...den tiden hvor telefonen plinger jevnt og trutt,med tekstmeldinger, eposter, meldinger på facebook og selvsagt - telefoner:

Stemme i andre enden: hei er det Fru Storlien? Jeg heter så&så og jeg har hørt at du syr ut bunad. Du har faktisk sydd ut bunaden til fotpleieren til min svigermor og nå lurte jeg på om du har anledning til å sy ut min bunad? Ja, det er ikke så mye og sånn jeg ser det er det ikke noen stor jobb. Det er jo sånn at jeg hadde tenkt å gå ned de her kiloene men det har jeg jo ikke gjort da, hehe. Og nå er det ikke lenge til jeg skal bruke den og da tenkte jeg at siden fotpleieren til svigermor var fornøyd og gav meg nummeret ditt så kan kanskje du hjelpe meg. Som sagt, det er ikke mye. Jeg tror ikke det er snakk om mer enn fem-seks centimeter. kanskje syv.
Fru Storlien: Nja, ja, jeg har en del jobb. Egentlig så er det fullbooket og vel så det altså. Er det 17.mai som gjelder eller?
Stemmen: Hva? Nei, erru gærn. Da hadde det jo vært håp. Nei, det er konfirmasjon om ti dager. Men som sagt, det er ikke noen stor jobb altså. Det er bare litt i livet.

Dette  skal ikke handle om overoptimistiske stemmer i telefonen. Blide telefonstemmer er hyggelig, og noe av det man lever av. Dessuten, de fleste av oss har vel tatt en telefon eller tre og forhørt seg om noe man strengt tatt vet ikke er realistisk...

Nei, det skal handle om hva som skjer når en bunad skal syes ut: 

For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en som er sydd sammen i livet, altså ikke stakk og liv hver for seg. 

Aller først sjekker vi at det er nok stoff i sidene til at vi slipper å skjøte inn et ekstra stykke stoff. Det er vanlig å ha relativt generøse sømmonn i sidene når man syr til konfirmant ettersom konfirmanter ikke alltid ser ut som konfirmanter resten av livet. 

La oss si at det er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre liv og stakk. Kanskje er det linning på stakken. Da må vi se om det  ( forhåpentligvis) ligger litt ekstra stoff der også. Hvis ikke må vi skjøte. Eller sy ny. Hvis dette er en bunad som bruker belte så kan du skjøte midt bak, eller der stakken overlapper midt foran. Det er ikke veldig fint å bare sette inn en stoffbit i en kvalitet som nesten ligner et vilkårlig sted.

Og så var det stakken. For det er ikke bare å sy ut litt i livet. For hva skjer om du syr ut livet ti centimeter og så gjør du ikke noe som helst med stakken? Jepp, det blir masse rynker og rusk når du syr sammen igjen og så er alt nøyaktig like stramt på midten. Type ilter veps...

Derfor; stakken må ut. Kanskje må du ta ut alle folder, stryke ut alle bretter og gjøre alt på nytt. Eller slippe opp rynkene litt? Det du ikke kan, er å fjerne foldene i sidene. da får du et glatt stykke i hver side og så ser du ihvertfall ikke smalere ut...Vidden fordeles jevnt rundt det hele.

Og så, når stakken og livet er sydd ut like mange centimeter kan det hele syes sammen. Og om du har sydd ut mye ( mer enn ti centimeter ) så må du kanskje justere livlinjen ( påsyingslinjen altså). Kundens egen livlinje får kunden ta ansvar for selv. Da er det kjekt å prøve. Og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan du jo være så heldig ( eller noe lignende) at kunden har gått ned eller lagt på seg siden sist.

Og, la du merke til at jeg nevnte noe om bunader med belte? Hvis du syr ut bunaden er det ganske opplagt at beltet også må ut...Så om den som syr ut bunaden din spør om dette så er det ikke bare fordi h*n er hippen på mer jobb eller gjerne vil selge deg et par sølvstøler. Det ligger også et lite snev av omtanke der, for ditt fremtidige inntak av mat og oksygen mens du er iført bunad.

Og til slutt: de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff som kan syes ut i livet men det er ikke noe å sy ut i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side. 

Til dere: Det har seg slik at de fleste stakker består av to stykker stoff ( to høyder) og vidden er konstant uavhengig av om du er en smal konfirmant eller en valkyrie av episke dimensjoner. Livvidden reguleres ved hvor mye stoff vi dytter inn i hver fold. Jo tynnere du er jo dypere folder har du. Og når vi syr ut finstasen så slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse. 

Og nei, det har ikke mye å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme. 

PS.

Denne teksten ble første gang publisert i 2013, men den er like aktuell i år ( som alle andre år) Og du, bare et tips - jeg er ikke evig optimist. Hvis telefonen ringer lørdag kveld er min første tanke at noe har skjedd med en av mine nære og kjære og ikke at du nettopp har oppdaget at bunaden er for liten. Vent gjerne med slike telefoner til normal arbeidstid.

hvem eier bunadene våre

 

En gang iblant dukker temaet opp, på facebook, på kurs, i diskusjoner rundt et kaffebord; om jeg vet hvordan man får tak i mønster til bunad. Vedkommende har stoff eller liker ikke stoffet som bruke si bunaden og trenger derfor selve mønsteret, og lurer på om jeg vet noe om veien videre.

Jeg kan jo ikke gjøre stort annet enn å si som sant er at det sjelden selges rene klippemønster til bunader og i de tilfeller hvor slike mønster selges  er det som en del av en komplett materialpakke. Mitt beste råd er å ta kontakt med forhandler av den aktuelle bunaden. 

Svaret kommer vanligvis prompte - hvorfor noen skal sitte på slike mønster som tilhører allmennheten, og hvordan skal folket ta bunadene tilbake. Og ja, det kan man jo spørre om...og her skal jeg prøve å gi et svar:

I dag har vi omtrent 400 ulike bunader i Norge, hver og en med sin egen historie og sine egne tradisjoner. Noen er direkte kopier av tidligere tiders hverdagsklær, andre har et mer fantasifullt opphav. Det kan være vanskelig å se noen fellestrekk, men en ting har alle felles - det at de finnes kan vi takke noen ildsjeler for. Noen har jobbet gratis, andre har hatt dette som lønnet arbeid. Men uansett, noen har gjort jobben og fortjener honnør for timene de har lagt ned.

Ingen av de bunadene vi brukes i dag er basert på snittmønster som ble solgt, eller sirkulerte fritt,i en eller flere daler for 150 år siden. For det første fordi det ikke fantes snittmønster, det som skulle klippes ble stort sett klippet av skreddere. I de tilfeller hvor slike plagg har dannet grunnlag for dagens bunad har kanskje mange like plagg blitt sammenlignet og et ( eller et par ) er valgt som utgangspunkt. Dette plagget igjen er målt og snittet tilpasset dagens kropper ettersom vi jevnt over er litt høyere nå enn for noen generasjoner siden. Stoff skal velges, stakkelengder og antall hekter skal kvalitetssikres basert på kunnskap om tidligere tiders tradisjoner. Dette tar tid, og all denne informasjonen må samles inn ettersom det ikke finnes en egen lærebok eller en oppskrift.

For det andre så har mange bunader en mer allsidig bakgrunn som gjør at de faktisk ikke kan defineres som allemannseie som enkelte pengegriske aktører har tusket til seg.  Her har man kanskje latt seg inspirere av en rosemaling, en brodert lue eller et importert silkebånd. Kort sagt, utgangspunktet er variabelt, og resultatet vil gjenspeile både tiden hvor bunaden ble konstruert, tilgjengelighet på materialer og formgiverens smak. 

Noen bunader er utarbeidet av enkeltpersoner med et sterkt engasjement, stor kunnskap og imponerende vilje til å bruke mange timer på arbeidet med å fremstille en komplett bunad. Her snakker vi om fordypning i eldre materiale, utarbeidelse av broderiplansjer til bunad og skjorte, utvikling av prototyper for bunad, skjorte, sølv og annet tilbehør.

Andre bunader er utarbeidet på samme måte, men av en nemnd bestående av flere fagfolk. Selv om disse nemndene ikke får det samme personlige eierskapet til bunaden som en privatperson vil de også føle ansvar for arbeidet de har lagt ned, de vil etterstrebe å bevare bunadens utseende gjennom å opprettholde retningslinjer for søm og utforming, de vil ivareta materialkunnskap og aktivt søke å finne nye forhandlere hvis en eller flere produsenter legger ned virksomheten. 

Det er lett å tenke at det vi i dag kaller bunader er rene kopier av tidligere generasjoners klær, enten hverdagsantrekk eller høytidsklær, men det stemmer ikke. Det ligger arbeid bak, og mye av dette arbeidet pågår fremdeles i form av kvalitetssikring. Dette er en viktig prosess, for noen må vite hvilke veverier som kan fremstille stoff, hvor man får riktig renningsgarn, broderitråd og fargekoder. Noen må vite hvem som kan kontaktes når den ene leverandøren legger ned, og oppmuntre eksisterende leverandører til å utvide sitt varesortiment, Alt dette tar tid og krever stor kunnskap om en omskiftende bransje og det medfører at vi trenger mennesker som ivaretar bunadens utseende.

Her finner du tre detaljbilder av bunader fra Gudbrandsdalen:

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen, utarbeidet av Den Norske Husflidsforening i Oslo på begynnelsen av femtitallet. Basert på stakk tilhørende Norsk Folkemuseum. Stakkestoffet er annerledes, broderiene avviker noen fra originalen. 

Gudbrandsdalen festbunad utarbeidet av Aksel Valdemar Johannesen og kona Anna i 1922. 

Grønt liv, blå stakk med silkebord nederst. Broderiene er inspirert av samme stakk på Folkemuseet.

Aksel Valdemar og Anna etablerte Heimen Teiknestove i Oslo, som ble overtatt av Hulda Garborg og som dannet utgangspunkt for Heimen Husfliden som i dag forhandler denne bunaden.

Gudbrandsdalen festbunad slik den er mest vanlig i dag, på svart eller blå ull, samme stoffkvalitet i stakk og liv. Denne er en videreføring av bunaden på forrige bilde og tilpasset motebildet på slutten av tyvetallet hvor samme farge i hele bunaden ble ansett som det beste alternativet. Denne modellen forhandles av Heimen Husfliden Oslo og Husfliden Lillehammer og Gjøvik

Ingen av disse tre bunadene hadde eksistert i dag hvis ikke noen hadde

- levert inn et gammelt plagg til museet

- stelt plagget og stilt det ut

- tatt turen til museet, sett plagget og ønskes å bruke det som utgangspunkt

- lagt ned tid og penger i det vi i dag kaller produktutvikling

- markedsført det ferdige produktet

- ivaretatt arbeidet med å bevare bunadens utseende ved å finne nye leverandører

- laget nye plansjer når de gamle blir utslitt

- oppdatert sømforklaringer

Dette er et eksempel ( eller rettere sagt et tredelt eksempel) og som dere ser er det mer enn en person involvert i denne prosessen. Jeg er ganske sikker på at ingen av disse bunadene ville hatt dette utseendet hvis det var mulig for alle interesserte å tegne på selv, velge farger og skaffe materialer og jeg er ganske sikker på at bunadene ville endt mer som private plagg og mindre som plagg med en bestemt tilhørighet.

Selvsagt heier jeg på deling og samarbeid, men jeg synes også at de som legger ned tid og omtanke i  arbeidet sitt bør få noe igjen for det. 

Innlegget er opprinnelig fra 2017, men er like aktuelt i dag. Noen synes sikkert jeg sparker inn åpne dører når jeg blogger om dette temaet her hvor jeg stort sett bare når ut til lesere som er forholdsvis enige med meg. Jeg fortsetter likevel å skrive om temaer som opptar meg og så håper jeg selvsagt at det innimellom detter innom nye lesere som kan få en aha-opplevelse. 

kommentarfelt

 I perioder kommer det veldig mange kommentarer som tilbyr raske løsninger på ulike problem. Det gjelder særlig økonomiske utfordringer, men også mer intime problemstillinger som jeg synes man heller bør drøfte med partner  ( eller fastlege). Dette er ikke noe jeg synes er særlig hyggelig, og jeg bruker mye tid på å fjerne slikt søppel. Kommentarfeltet er derfor stengt. Det er likevel mulig å kommentere, og jeg godkjenner relevante kommentarer fortløpende. 

Hva er et husflidmenneske?

Jeg er egentlig ikke et sånn husflidmenneske, sa hun unnskyldende mens vi drakk kaffe. Og dermed gikk samtalen rett fra strikketeknikker til hva som definerer et husflidsmenneske. For, hva vil det si å være en husflider? Må du kunne tre hekleteknikker, eller skille bunadene fra Vest-Agder fra bunadene i Aust-Agder? Bør du ha spesialkompetanse om hvilke tresorter som passer til sveip og krympebokser eller holder det å kunne spinne? Må du gjennom en quiz for å bli fullverdig medlem eller holder det å klikke på riktig lenke på nettsiden?

Må du like å dra i gang aktiviteter eller trives du best med å delta på aktiviteter? Og hvordan skal vi se ut? Sigrun Berg-sjal, Oleana, Skjerf fra TyriHans eller solid hjemmestrikk? Finnes det en mal, noe som gjør at man i en forsamling kan plukke ut husfliderne og la dem omgås i lykkelig samtale om små, smale teknikker? 

Nei, det gjør jo ikke det. Opp gjennom årene har jeg møtt mange mennesker som på ulike møter er  tilknyttet Husflidbevegelsen. Noen har verv, noen er kursdeltagere, noen er butikkansatt og andre igjen er ansatt i andre stillinger i organisasjonen. Noen er utrolig engasjerte mens andre er ganske avslappet. None kan et hav av teknikker og kan ikke få det smått og pirkete nok, mens andre trives i stort format. 

Det ene er like verdifullt som det andre, og vi trenger alle sammen. De som kan mye, de som vil lære, de som vil lære bort og de som vil fornye. 

Til helgen skal jeg på et nytt årsmøte og møte enda flere fine husflidere. Jeg tror ikke jeg finner noen løsning på hva en ekte husflider er denne gangen heller, og det er jeg glad for. For tenk så kjedelig om vi var prikk like alle sammen, hadde de samme interessene, den samme klesstilen og de samme samtalene? Da hadde vi jo aldri utviklet oss fremover.

Blir jeg en enda ektere husflider av å bruke mormors kofte?

Eller er bunaden det ultimate antrekket?

Eller er det slik at klær er uvesentlig og viljen til å lære noe nytt eller stifte nye bekjentskap er det som teller?

Litt på gli

Med fare for å gjenta meg selv så er vi bittelitt på gli når det gjelder det der med å ha hund igjen...

Det vil jo aldri bli en ny Laika ( på godt og vondt) 

men en akkurat passe stor og blid kamerat hadde vært fint.

I kjent stil er jeg mest opptatt av navnet. 

Så om noen møter meg mens jeg går og mumler ulike hundenavn er dere herved advart.

Testing pågår.

 

Velg utradisjonelt - velg tradisjonelt

Det er bred allmenn enighet om at Norge trenger flere håndverkere. Enigheten er like stor om at dette behovet vil øke i årene fremover når stadig flere av dagens håndverkere går av med pensjon. 

Så langt så vel. Med dette som bakgrunn burde rådgivere, kontaktlærere, veiledere, foreldre og ikke minst politikere applaudere alle ungdommer som velger yrkesfag. Mange tror at det å velge yrkesfag fører til stengte dører og blindveier, men det er snarere motsatt. Det er ikke slik at karaktersnitt bestemmer valg av studieretning eller at de håpløse tilfellene ender på maskin&mek ( eller tip som det heter i dag). Med en håndverksutdannelse står du sterkt til å velge allsidig. Du kan bli i faget, noe som gir gode muligheter for personlig utvikling og faglig fordypning. Eller du kan bruke svenne- eller fagbrevet ditt som et godt utgangspunkt for videre utdannelse. I mange håndverksyrker kan du jobbe alene og være din egen sjef med de gleder og utfordringer det medfører. Men du kan også være ansatt. Du kan ta inn egen lærling eller være faglig ansvarlig for opplæring i bedriften og dermed videreføre fagkunnskap. Mulighetene er mange og vi bør bli flinkere til å heie på de som velger yrkesfaglige studieretninger på videregående. 

Si høyt hurra og still engasjerte spørsmål hvis en ungdom nær deg uttrykker ønske om å bli murer, filigransølvsmed, tømrer, frisør eller bunadtilvirker. Vær stolt hvis du har en ungdom i familien som velger utradisjonelt. 

I tillegg bør politikere ikke bare bruke store ord i festtaler og kronikker, men også vise en økende vilje til å legge penger på bordet for bevaring av viktige studieretninger. For det hjelper ikke å si at vi trenger håndverkere når mulighetene til å bli håndverker blir stadig færre. I Vestfold og Telemark er det i dag ingen offentlige skoler som tilbyr VG1 håndverk, design og produktutvikling. Andre fylker har også kuttet tilbudet på grunn av lave søkertall. Det innebærer at i disse fylkene kan man ikke utdanne seg innen søm og tekstilhåndverk eller gullsmedfag. Det er korken på døra for utdanning som båtbygger, urmaker,  gipsmaker, repslager og flere andre fag. Kanskje trenger vi ikke å utdanne 1400 gjørtlere hvert år, men vi trenger et jevnt tilsig. Både for å holde faget vedlike men også for å holde læreplanen oppdatert.  Det tar forsvinnende kort tid å utradere kunnskap men veldig mye lenger tid å gjenoppbygge kompetanse.

Jeg har to svennebrev som har gitt meg et spennende og variert yrkesliv. Jeg får bruke både hender og hode, jeg ivaretar viktig kunnskap og formidler denne til andre som vil inn i faget. Noen velger det som næring, andre nøyer seg med håndverk som hobby. Noen er unge mens andre er voksne og på vei inn i utdannelse nummer to. Felles for svært mange i den siste gruppen er at de ønsket å utdanne seg til håndverkere da de var unge, men at voksne anbefalte å heller få seg en "skikkelig utdannelse". Jeg har derimot ikke møtt noen håndverkere i samme aldersgruppe som angrer på at de valgte yrkesfag. 

Med dette i bakhodet håper jeg dere som skal ta den stor samtalen om veivalg og utdanningsvalg tenker at det å velge utradisjonelt og gå for et tradisjonelt yrkesfag kan gi et godt. allsidig og rikt yrkesliv.

Si JA og takk for tilliten

Det er den tiden på året hvor man kan risikere å bli oppringt fra ukjent nummer med forespørsel om å stille til valg i en frivillig organisasjon. I en sånn situasjon vil mange velge første og beste snarvei ut av samtalen ved å påberope seg dårlig tid, for mange andre forpliktelser eller finne en annen unnskyldning. 

Og ja, det hender man er på et sted i livet hvor tiden er knapp og du skal og bør prioritere familie. Men mange sier nei fordi de er redde for å forplikte seg, redde for å ikke strekke til eller fordi de engster seg for at vervet medfører utfordringer de ikke tør eller vil påta seg. 

Dette er en oppfordring til den siste gruppen. Si JA! Vær ærlig om hva du gruer deg for og hva du selv ser på som utfordrende, men takk for tilliten og si ja. Liker du ikke å lede møter? Kanskje er det en annen i styret som kan ta ansvar for den delen? Blir du spurt om å være kasserer men blir svett ved tanken på tallkolonner? Si at du ikke vil, men at du kan stille som sekretær eller studieleder. Tenk at dette er en organisasjon du selv har glede av å være medlem i og at du gjennom et aktivt verv er med på å holde organisasjonen i gang slik at kunnskap videreføres til nye medlemmer, 

De som sitter i valgkomiteen tar kontakt med mennesker de har all grunn til å tro vil gjøre en god innsats, og de bruker tid på å gå gjennom medlemslister og finne gode kandidater. Det å bli kontaktet er ikke en straff, det er en tillitserklæring som viser at noen har sett deg. Noen har sett at du kommer på medlemsmøter og stiller gode spørsmål, at du aldri sier nei når det er dugnad i laget eller at du alltid har plass til en ekstra i bilen. 

I år er det ekstra utfordrende for valgkomiteene som har mistet en del av grunnlaget for å gjøre jobben sin. Det har vært få fysiske møter de to siste årene og mange av arrangementene i det frivillige liv har vært digitale, blitt avlyst eller utsatt. Det fører til at mange sliter med å finne de gode kandidatene, rett og slett fordi man mister oversikten over hvilke medlemmer som er engasjert. 

I år er det seksten år siden jeg fikk mitt første verv i det lokale husflidslaget, og jeg stiller til valg i studiekomiteen igjen i år. Jeg vurderte å påberope meg tidsnød og behov for mer fritid, men så kjente jeg at jeg ikke helt klarer å slippe tak. Ikke fordi andre ikke gjør en like god jobb, men fordi jeg vil bidra i et miljø hvor jeg har opplevd mye morsomt. Jeg har blitt kjent med mennesker, lært mye nytt og fått fantastiske utfordringer fordi jeg sa ja da jeg ble spurt om å stille til valg i den lokale bunadkomiteen. 

Så dagens oppfordring er å si ja. Det går bra.

Bildet er fra en av mange fine, frivillige aktiviteter hvor det alltid er behov for engasjerte voksne - Ung Husflid. 

Hurra for fagopplæring

 Jeg er for lengst hjemme igjen etter å  ha vært på tur med Gyda. Eller, jeg har i det minste vært hjemom. Det ble to turer til til Trøndelag, og vi fikk med oss både vær og vind for opptil flere måneder. Årsaken til denne utstrakte fartingen er at en bedrift i Trøndelag hadde meldt opp fire ansatte til svenneprøven i bunadtilvirkerfaget, og da ble nemnda fra Viken innkalt. Veldig stas og veldig motiverende med bedrifter som satser på kompetanseheving og sørger for kvalifiserte kandidater. Alt endte godt, alle bestod med glans og hvis jeg noensinne skal være nemnd på de trakter igjen blir det i en solfylt og nedbørsfattig junimåned.

Så svingte jeg innom hjemme et par dager før avreise igjen. Denne uka har jeg vært gjestelærer på VG2 søm og tekstilforming på Hjerleid videregående skole på Dovre. Her har motiverte elever blitt introdusert for attersting, kjedesting, kryssesting og franske knuter, grunnsøm og kniplingsøm, plattsøm og sjattersøm. Korssting, korssting med perler og korssting på ull, smøyg, aust- og vestmannarenning og utrekksøm. Sistnevnte både enkel  og dobbel. I tillegg har vi hatt påtegning på ull og bomull og snakket om løst og fast og aller mest bunad. Og vet dere - jeg er litt motløs innimellom fordi jeg synes det er så lite satsing på håndverk og kvalitet. Og da er det rene vitamininnsprøytingen å få noen sånne turer. 

Jeg er så heldig som får disse opplevelsene, Jovisst er det litt travelt innimellom, men jeg får møte så mange hyggelige mennesker og ser viktigheten av god opplæring. Hmmm, jeg må nok benytte meg av inspirasjonen og skrive mye mer om dette veldig snart, det nærmer seg tross alt tid for å søke skoleretning for noen nye årskull. Men først helg i barndommens dal. 

Og for å avslutte som en ekte blogger -billedbonanza coming up! Eller vær så god - billeddryss:)