far min

Et barndomsminne:

jeg hadde fått tyggegummi, og mens jeg fornøyd tygget i vei sa far noe sånn som Du får ikke klistre den fast i øyevippene nå da.

Dere kan jo tenke dere hvordan det gikk.. det tok ikke lang tid før jeg betuttet stod foran far som med avbrent fyrstikk og umåtelig tålmodighet fjernet tyggegummi fra vipper og bryn på meg.

Lun humor og glimt i øyet og aldri et stygt ord om noen.

Tvers igjennom en fin fyr.

Da som nå. 

Heldige er vi som har en slik ektemann, far og bestefar. 

Dagens blomster

Jeg broderer Gudbrandsdalen Festbunad, for første gang på noen år, og jeg koser meg.

Ukas lydbok ( eller lydbøker )  er triologien om Millennium og jeg noterer meg at nålene går fortere når jeg hører en spennende og engasjerende roman enn en romantisk storselger om fortapte barn og triste hager på den engelske landsbygda. 

Helgens kurs

Denne helgen har jeg hatt kurs. Fire damer har sydd enkle plagg, i stødig ( og mindre stødig stoff).

Jeg blir alltid så glad når kursdeltakerne kommer tilbake, da tenekr jeg at de vil lære mer.

Alternativt kan jeg sikkert tenke at de ikke lærte nok på første kurs, men da ville de kanskje valgt et annet kurs eller en annen lærer.

Nå har jeg begynt å planlegge vårsesongen, det ser ut til at det blir noen kurs da også.

Og altså, gamle sybøker er en gullgruve, de er  fulle av tips og triks og har gode tegninger.

( Jeg kan ikke huske å ha fått så konkrete tips om undertøy i noen av mine nyere sybøker. )

Hvordan måle bunadens virkelige verdi?

Og jeg bare spør...ville du sendt det gamle forkleet ditt jorda rundt for å få det kopiert?

Slik avsluttet jeg det forrige innlegget, om forkleet jeg har kopiert, og jeg synes dette er et viktig spørsmål.

Grafferbunad hvor tråder måtte festes på nytt

For hva skjer den dagen det er enda færre som broderer bunader her til lands og de får som er igjen har flere års leveringstid?
Hvordan skal man da få reparert bunader,erstattet deler eller på andre måter ivareta den den kulturelle kapitalen som henger i norske klesskap?
En bunad er ikke noe du kjøper, bruker og kaster når du er lei eller har vokst ut av den. En bunad kan følge deg gjennom store deler av livet; den kan tilpasse seg en variabel livlinje, kan brukes  til slottsmiddag, i barnedåp, bryllup og ved utdeling av vitnemål.
Det er sånn at hvis du har en bunad som er hel, pen og ren og som sitter pent på deg så er du kledd for de fleste festlige anledninger og slipper å bekymre deg for passende utringning, fargers symbolikk i bryllup, pris på kjoler og sko og fjorårets håpløst utdaterte antrekk.
Kort sagt, har du bunad er du berga.
Men, og her er det et viktig men, det holder ikke å kjøpe bunaden. Den må stelles også. Noen ganger må den syes litt ut, eller inn. Hekter og hemper må syes i på nytt og veskelåsen har det med å løsne i sidene. Kanskje får du et hull i forkleet, tråkker ned falden eller gullbroderiene på venstre forstykke blir ødelagt av bilbeltet. Ikke store og kostbare jobber, men likevel viktige jobber. Jobber som må utføres så fort som mulig før enda mer av falden løsner, hektene faller av eller bunaden rett og slett ser litt lurvete ut.
Noen gjør slike reparasjoner selv. Andre trenger hjelp.
Og her nærmer vi oss sakens kjerne, nemlig hvem man skal få den hjelpen av.

Det er tilsynelatende så enkelt og greit, lettvint og lønnsomt, å kjøpe bunad hos en rimelig leverandør. De er jo så flinke disse asiatene som broderer så jevnt og nydelig, de har nok i blodet. Og dessuten, de får jo jobb med ordnet arbeidstid og anstendig lønn. rett og slett  en vinn-vinn situasjon.
Selv om dette ikke er mitt syn på saken skjønner jeg at dette synet har festet seg hos en del kunder.
Og ja,samme hva jeg sier, skriver og skriker så har nok Kinabunadene kommet for å bli.

Men hva skjer hvis alle som skal ha ny bunad velger produksjon i utlandet? Er det sannsynlig at vi som syr bunad vil slå oss til ro med omsøm, reparasjoner og vedlikehold, og vil vi klare å rekruttere nye inn i faget hvis dette er fremtidsutsiktene - rutinemessig vedlikehold? Sitte og sy hekter, hemper og falder fem dager i uka og få åndenød av lykke hvis vi en sjelden gang får en omsøm? Eller finner vi oss en annen jobb?
I dag lønner det seg for forhandleren å sende komplette materialpakker til land med lavere lønnsnivå enn vårt og kunden har sjelden et personlig forhold til materialpakken som befinner seg et sted i det fjerne utland. Men hva om det er en bunad som har fulgt deg i flere tiår som trenger noen kjærlige sting i falden eller ny grunnsøm på livet? Hva om bestemor endelig gir deg bunaden hun ble konfirmert i, den du har ønsket deg i flere år og som sitter som et skudd  med trenger nytt forkle?

Vil det være like fristende å sende bestemors forkle til den andre siden av jorda, med beskjed om å brodere så likt som mulig? Ikke bare er det dyrt å sende og pakker kan bli borte i posten, men det er så langt unna, så vanskelig å vite om alle beskjeder kommer frem. Og vil det lønne seg? Eller vil det med porto, ekstra beskjeder og tillegg i arbeidstid være like lønnsomt å kjøpe en ny bunad, en som er splitter ny og sikkert holder mye lenger? Men som ikke er din på samme måte?

Så tenker du kanskje at det alltid vil være noen som syr hekter og hemper, som kan sy kryssesting og regels. Men hvorfor skal noen tilegne seg denne kunnskapen hvis den ikke blir verdsatt? Og hva skjer hvis ingen behersker dette lenger og bunadfabrikken i Asia heller vil satse på designobjekter med glidelås og maskinsydd opplegg?

Det er med bunad som med mye annet vi anskaffer oss, det handler om økonomi. Men hva med å se litt fremover i tid også, og tenke på hva som vil lønne seg i det lange løp? Da er det kanskje ikke så dumt likevel å handle lokalt?

ny løslomme til eldre Dovrebunad

Nytt og gammelt

Noen er så heldige å ha bunader som har fulgt familien i generasjoner og selv om plaggene stelles med kjærlig omtanke og stor kunnskap hender det at deler må erstattes. I høst har jeg brodert nytt forkle til en eldre barnebunad fra Sunnmøre. Bildet over viser borden nederst på nytt ( venstre ) og gammelt ( høyre ) forkle. Bunader som har blitt noen tiår er som oftest brodert i en litt annen garnkvalitet enn dagens bunader, og det kan være litt av et detektivarbeid å finne riktige farger.

I tillegg skal fargene stemme med det opprinnelige broderiet  og ikke en ny plansje der det er avvik. 

Tidkrevende, ja. Morsomt, ja. 

Og veldig tilfredsstillende ettersom dette gir bunaden forlenget levetid.

Bildene under viser detaljer fra det nye forkleet, med unntak av det nederste bildet hvor dere ser sideborden på nytt ( høyre) og gammelt ( venstre) forkle.

Og jeg bare spør...ville du sendt det gamle forkleet ditt jorda rundt for å få det kopiert?

Et hjerte fylt av knuter

Franske knuter altså...

Her har jeg merket opp motivet på stoff spent opp på ramme og fylt inn med knuter sydd i DMC moulinegarn. To, tre eller fire deltråder. To, tre eller opp til syv snurrer på tråden.

Huff, jeg blir sprø av den tråden som ligger og flyter oppå hjertet.

Det er en dårlig unnskyldning, men jeg glemte å se over bildene før hjertet ble gitt bort.

Høst

Årstider altså, det er så fint. Nye farger, nye lukter, nye muligheter.

Hvis jeg absolutt skulle valgt en årstid som er enda finere enn de andre så tror jeg det er høsten.
Ihvertfall hvis vi ser bort fra vår, sommer med sol og vinter med snø. 

Og så glemmer vi den tiden som kommer, med regn, vått løv og seig søle.
Det trenger vi ikke tenke på nå,
for nå er det sol og klar luft og det lukter kalde epler fra naboens hage.

Hvordan komme i gang med bunaden

Det kan skje den beste...fylt av optimisme bestiller du en materialpakke  og planlegger fine høstkvelder med broderi, eller helger med montering av bunad, til deg selv eller en du vil glede. Og så kommer pakken i posten eller du henter den hos leverandøren,  du tar den med hjem, løfter av lokket og kjenner panikken sige på. For hva er dette?
Stoffbiter liggende lagvis i tre poser, en liten pose pose med tre trådsneller i assorterte farger, noen bånd, noen tettskrevne ark med  en forklaring. Og en liten lapp - kontroller at materialpakken er komplett. Lykke til:)
De aller, aller fleste leverandørene lager gode, komplette materialpakker, og den lagvise sorteringen av stoffbiter viser gangen i det hele og har en logisk forklaring. Målet er at du ikke skal bruke biter fra buksa i vesten eller omvendt, at tittekanten til veska ikke blir kastet eller at du bruker kragen som prøvelapp. Du skal kunne åpne pakken og se hva du har fått, og du skal glede deg til å begynne.
Men, om du åpner en materialpakke for første gang vet du kanskje ikke dette. Du får en hel masse informasjon som det er vanskelig å dra nytte av, og det kan være fristende å sette lokket på eska igjen og vente en uke ( eller to, eller flere).
Det samme kan skje hvis du skal brodere. Det ligger mye informasjon i en god plansje, men du må vite at strekene på blader og blomster viser stingretning i tillegg til farger og at det er lurt å begynne innerst på noen blomster og ytterst på andre.

Mange som ønsker å sy bunad kan det meste fra før, men de trenger et vennlig lite dytt for å komme i gang. Hvis du har det slik, er du hjertelig velkommen på kurset Kickstart bunaden din, som går over to søndager i oktober i Asker. Mer informasjon finner du her. Kurset er også fint for den som har blitt stående fast og trenger hjelp til å komme videre i arbeidet.
NB. Linken går til en side i Asker Husflidslag som omhandler flere bunadkurs. De flest er fulle, og har allerede startet, men det er ledige plasser på kickstart-kurset.

På bordet her ligger det en materialpakke til en beltestakk. Dette er en god og oversiktlig pakke, og alt som skal være med er med. Men det er likevel fint å få en gjennomgang av hva som er hva og lage en arbeidsplan.

Valdresbunad. Fine farger, fint stoff, men hvor er det lurt å begynne? 

Eller, har du brodert ferdig og trenger hjelp til monteringen?

Eller skal du rett og slett brodere et belte og synes det er er litt trått å komme i gang?

Dette er ikke ment som en kommentar til uoversiktlige materialpakker eller manglende informasjon fra forhandler. Jeg er nesten alltid godt fornøyd med materialpakkene jeg kommer borti og synes kvaliteteten jevnt over er svært høy. 

Dette er ment som et tilbud til de som har grunnleggende sømkunnskaper og kan jobbe selvstendig, men som rett og slett hjelper hjelp til å gå gjennom materialpakken, sette opp en arbeidsplan og begynne å sy men som synes et kurs som går over åtte-ti uker er for mye.

Silke og ull

I slutten av august ble de årlige Fagdagene for bunad og folkedrakt arrangert på Fagernes. Dette er et viktig møtested for mennesker som jobber med eller er genuint interessert i bunad, og det er alltid mange hyggelige gjensyn og nye bekjentskap.

I år stod bunadbroderi i fokus, og det var derfor en del småkurs hvor deltagerne fikk prøve seg på diverse broderiteknikker. Her var det nordmørssøm, perlearbeid, løyesøm fra Setesdal og mye annet jeg gjerne skulle satt nålene i. Men siden jeg holdt kurs ble det med å beundre andres prøvelapper og glede meg over mangfoldet vi har i Norge.

Jeg holdt to kurs i plattsøm, ull på ull og silke på silke, og for å gjøre det enkelt ( for meg selv) brukte jeg samme motiv. For å få det helt likt burde jeg brukt samme farge på stoffet også, men det får jeg eventuelt gjøre en annen gang. Jeg bør vel innrømme at dette med å gjøre det enklest mulig ikke var hele motivasjonen. Tanken var å vise hvor ulikt uttrykk man får ved bruk av ulike tekstiler. Og ja, vi vet det, men det er likevel fint å se det med egne øyne.

Jeg føler meg alltid så fjong når jeg setter i sving med et silkebroderi, ihvertfall helt til tråden setter seg fast i fingertuppene, fliser og floker seg og minner meg på at jeg må begynne å bruke håndkrem med jevne mellomrom og ikke bare ved knitrende behov. Det er noe så herlig lettsindig og ubekymret over silken, den forteller om gode dager uten hardt arbeid som setter spor i arbeidshender. 

For meg ligger spennet mellom ull og silke i dette. Ikke bare i det bekymringsløse, men i det å faktisk ha hender som kan håndtere silke. Hender som ikke melker, kjerner, spinner eller legger i ovnen men myke, hvite stashender. Hender som lar andre gjøre grovarbeidet. Og så har vi hendene som egner seg best til ull, hender som jobber, med vannblemmer, træler og flisete neglebånd. Disse hendene har laget noe av det vakreste jeg vet - norske ullbroderier inspirert av det kvinner så i husene hos embetsstanden, på kirkebakken og som arvegods fra husfruer og andre veldedige sjeler. 

Jaja, der havnet jeg litt utpå viddene, igjen...Jeg er trøtt...I natt hadde jeg og sønnen vekkerklokkene på ti på tre for å se debatten mellom Clinton og Trump og selv om jeg la meg etterpå tok det lang tid før jeg fikk sove. Det var mye å tenke på etter å ha opplevd han med håret i relativ fri dressur i halvannen time. Huff , sier jeg, hva skjer med en verden hvor slike kandidater får et seriøst spillerom?

PS. 

I et tappert forsøk på å ro meg i land igjen:

Hvis du vil vite mer om fagdagene, som arrangeres hver høst, kan du lese på hjemmesidene til Norges Husflidslag og  Norsk Institutt for bunad og folkedrakt. Fint og viktig arrangement.

Nå er det høst

Det er alltid godt når høstsesongen starter opp med kurs og faste rutiner.
I høst har jeg to dagkurs i bunadsøm, i Asker og Oslo, og et kveldskurs( Asker).
Og damene, for nå er det bare damer, skal innom dette:
Damebunader fra Nordland, Fana, Røyken, Sigdal, Øst-Telemark, Vest-Telemark, beltestakk, Graffer og Senja.
Mannsbunad fra Øst-Telemark, Senja og Trøndelag.
Noen broderer, noen monterer, to skal sy om og tre stykker syr skjorte også.





Det har blitt noen kurs etterhvert og jeg har hatt gleden av å møte mange engasjerte kursdeltakere. I år har noen kommet tilbake etter noen års pause for å gå i gang med et nytt prosjekt. Andre er helt nye, og noen synes jeg at jeg kjenner ganske godt etter flere sammenhengende kurs.

Litt morsomt er det jo å tenke på at jeg, som har såpass lunkne minner fra håndarbeidstimene i grunnskolen, har såpass stor glede av å undervise i søm og broderi...Men kanskje er det det som er litt av drivkraften, å ufarliggjøre det hele og motivere til økt håndarbeidsglede?

Alle de små detaljene

Sunnmørsbunaden har et vakkert brodert koneskaut. Rundt koneskautet knyttes en silkesløyfe med broderier i endene. Rundt denne sløyfa, som er ganske lang, går det en gul sikksakkbord.

Den syes for hånd, hele veien.

Slike jobber tar tid, men glemmes lett i den helheten som utgjør en komplett bunad. 

Jeg hadde ikke tenkt over denne borden før jeg satt med materialpakken foran meg...

Har du tenkt over det, når du ser en slik sløyfe;

at det ligger noen timers jobb "bare" i den gule sikksakken?

Ni år med Laika

I dag er det ni år siden en liten firbeint lodott  ble født. De første ukene gikk hun under navnet Jackie, men da det ble bestemt at dette skulle bli vår hund fikk hun nytt navn. Da hun ble hentet gråt hun  ynkelig hele veien fra barndomshjemmet og snek seg beskjedent og ubesluttsomt langs veggene den første tiden.

Hun sluttet fort å være beskjeden og overtok med den største selvfølge sofa, stoler, senger, dukkevogner og gjorde i tillegg noen heltemodige og nesegrusende forsøk på å innta kjøkkenbenk og spisebord. Hun spiste mat, gulvlister, sko og belter. Hun spiste tyggegummi med bringebærsmak og gummigodter så lenge det ikke var antydning av lakris.
Ikke bare var hun over alt hele tiden, men hun var også under, bak, foran og mellom. Hun var rett og slett urimelig energisk og det hendte vel en gang eller to ( eller tre ) at jeg truet med å annonsere lodotten på Finn.
Det har blitt bjeffet på postmannen, sønnen til naboen, katta til den andre naboen, løvet som falt ifjor, kundene som skal på systua og hundeglam fra fjernsynet. Sofaryggen er hunderumpeformet foran utsiktsvinduet og hvis den hunden kunne snakke ville vi visst alt som skjer i gata. Andre hunder bejubles, så sant de ikke er schæferlignende, og hun tar sitt mulige vertinneansvar alvorlig og byr intenst på seg selv.

Men gradvis, nesten uten at vi merket det, skjedde det noe. Brikkene falt på plass, og hunden innså at det ikke var tvingende nødvendig å være så på absolutt hele tiden. Gradvis ble det hyggelig å bare ligge, foran ovnen, i sofaen, i en stol, under senga, i senga, på et fang, i en armkrok. Hun er den vi alle hilser på hver gang vi kommer hjem, hun er den vi alle sier hadet bra til før vi går. Hun får kos, alle har en klapp, et smil eller en runde mageskvalpende kløing å by på.

Det følger arbeid og ansvar med det å ha en hund i hus. De skal mates, luftes og oppdras. De må på feriekoloni når vi skal på ikke-hundevennlige aktiviteter og de vil minst en gang spise noe de ikke burde spist. Og da tenker jeg ikke bare på sånn de blir syke av, men sånn som vi faktisk hadde tenkt å servere ( middag, kaffemat, pepperkakefotballbane). 

Men alt i alt, livet med Laika kort fortalt - jeg blir stadig overrasket over at det kan følge så mye glede med en som er så liten ( og som snorker så høyt).

 

 

           

          

Dagen har blitt markert med leverpostei og hurlumhei, og alle hjerter gleder seg.