Er du en klemmer?

Fruen kan godt klemme på de søte små. Eller, forresten, det kan man ikke ettersom enkelte er i en livsfase der mors klemmer er noe av det grusomste man kan utsettes for.
Fruen kan godt klemme på Høvdingen, på foreldre, og selvsagt på den lille lystige.
Fruen kan også godt klemme på gode venninner hvis det er behov for dette.

Men ellers? Nei, man er rett og slett ikke av den klemmende typen. Og når folk treffes, på kurs, på møter og ved andre anledninger der man sees igjen så kjenner Fruen seg som en tung og traust  trestokk som overhodet ikke kan tenke seg å dele ut klemmer og koser i hytt og gevær. En ting er å klappe litt på folk, nappe en småjente i fletta eller bare være blid.
Men klemme?
Ikke fordi man ikke liker folk, men det blir så tett.

Det finnes dager der Fruen har intimsone som en moskus. For det er noe av det vi lærte på årets moskussafari; de har en intimsone på seksti meter. Det er mye, og innbyr virkelig ikke til klapping.


Hva med deg? Klemmer du? Eller har du også moskusdager?

stø kurs

Kurssesongen startet denne uken, og i løpet av høsten skal Fruen veilede i følgende:
Brodering av:
Bunader fra Follo, Lier, Nedre Buskerud, Graffer, Ringerike, Øst-Telemark og Dovre.

Montering av:
Beltestakk, Nedre Buskerud, mannsbunad fra Vest-Telemark, Fana, cape til Nordland, Øst-Telemark, Røyken og mannsbunad fra Nordland.

Når man har såpass stort spenn i det det skal kurses i, gjelder det å ha tunga rett i munnen, bunadbøker lett tilgjengelig, mønster og sømforklaringer på bordet og, ikke minst, kursdeltakere som er villige til å vente på hjelp. For det sier seg selv at her blir det lite felles undervisning.
Og det slår ikke feil, første kursdag er et slit. Fruen flyr rundt som en strikk med evig dårlig samvittighet fordi det alltid er en, eller to, eller gjerne tre som venter på hjelp og som brenner etter å komme i gang.
Fruen er sikker på at denne gangen kommer det til å smelle; en, eller to, eller tre kommer til å pakke sammen sysakene og forlate lokalet i dyp frustrasjon over å ikke ha fått nødvendig hjelp.
Hittil har det gått bra, forhåpentligvis gjør det det denne sesongen også.

Noen ganger tenker man med lengsel og smerte på de som har kurs i en bunad, og som kan starte hver samling med gruppeundervisning. Da må alle deltakerne jobbe slik at de ligger noenlunde likt. Noen ganger fortoner dette seg som særdeles fristende, og en mye enklere måte å undervise på.
Men samtidig, nå nærmer det seg bunadkurs nummer tretti og Fruen føler at hun har funnet sin form.
Og, om man starter kurset med å fortelle, på en hyggelig måte, at her vil det noen ganger oppstå situasjoner hvor en og annen må vente på hjelp og at denne tiden kan nyttes til å bli kjent med naboen, bla i en bunadbok eller ta en kaffepause, så er folk flest enige i at dette er en god løsning.

Og så er det motivasjonen i det å se broderiene ta form, se hvordan kontursting faller på plass, se hvordan stakkekanter blir jevne, hvordan sting forsvinner inn i stoffet uten å synes på rettsiden, se hvordan gleden øker etterhvert som stoffbiter begynner å ta bunadform.

Og ikke minst, og dette er noe av det viktigste for Fru Storlien:
Se at deltakerne opplever gleden i å jobbe med hendene, se hvordan de noen uker får unna masse og broderer hjemme hver kveld mens de andre uker har så mye annet å styre med at de ikke får gjort noen mellom kurssamlingene. For håndarbeid skal være hygge, det skal være en glede å brodere til barnebarn, montere til sønn eller datter. Det skal ikke være mas og stress og arbeidspress, det skal være lystbetont.

kakekos?

Dette var planen:
Familien skulle samles over smuldrepai og kakao. Lysene skulle tennes og roen skulle senke seg.
Bilder egnet for blogging og dokumentering av knuskoselig familieliv skulle knipses.

Dette var resultatet:
Man hadde knapt nok sagt kakao før horden gikk amok.
Lysene forble utent og den planlagte roen ble byttet ut med prat fra egne og andres barn.
Bilder velegnet for påtenkt formål utgikk. Isteden ble følgende dokumentert:
a. Vi trenger flere kakaokvelder.
b. Vi trenger dobbel porsjon pai
c. Det vil aldri noensinne bli opprettet noen kategori her som heter kjøkkenhygge.

Men, paien var god og kvelden hyggelig. Trenger man mer?

Turen går til Amsterdam

fullstendig galt flyselskap, men fly er fly. 

Det var duket for gråtkvalt dramatikk i fjor på disse tider ettersom Fruen reiste til Amsterdam uten Queenie. For etter å ha lest og levd med Anne Franks dagbok følte jentungen at hun måtte se the secret annex med egne øyne.
Men, skal man på venninnetur uten barn så kan man ikke plutselig dukke opp på flyplassen medbringende et stk barn. At Fruen forsov seg og knapt nok klarte å stille på flyplassen selv er en annen historie.
Men om to uker er det Queenies tur. Sammen med Woody og mormor skal vi til Amsterdam. Vi skal, selvsagt, til Anne Frankhuset. Vi skal til Rijksmuseum, som i det minste viser hovedverkene sine selv om de pusser opp. Van Goghmuseet stenger for oppussing uken før vi ankommer, men skal vise sine hovedverk i et dertil egnet lokale.
Vi planlegger kanaltur, og kanskje en tur til den Haag for å se krigsforbryterdomstolen.


Woody drømmer om sushi, heldigvis har han ikke tatt skrekken etter dette...
Queenie drømmer om Anne Frank og Vermeer.
Fruen drømmer om nye sko, og vet om noen jaktmarker.
I tillegg har mormor ytret ønske om å finne et sted som selger fint utstyr for hageglade, og en bra brodeributikk. Hva angår sistnevnte så er Fruen svært glad for at akkurat det ønsket kom fra annet hold, ettersom de søte små går i svart hver gang mor nevner muligheten for å se på garn.

Vi skal gå på kafé, men vi skal ikke spise hasjkaker.

Vi skal gå i butikker, men ikke kjøpe tresko eller små magneter med tulipaner.

Vi skal i det hele tatt ganske mye.

Men så er det det evinnelige spørsmålet - er det noe vi har glemt?

Og til dere lesere som har vært i Amsterdam, og gjerne med barn/ungdom, har dere noen supertips?

Og vet noen av dere om noen bra brodeributikker, eller hvor man finner fint hageutstyr?

Eller noen gode bruktbutikker...

bunad?

Hun ble reddet fra en bunke rusk&rask som skulle ut fra det nyoppussede pikerommet.
Stille og resignert lå hun der og glodde i taket.
Vi vet ikke helt hvilken bunad hun har. Det har forsåvidt ingen ting å si heller. Det kan være mye morsommere å fantasere.
Et av forslagene er stripestakk fra indre Oslofjord. Et annet festdrakt for innflyttere.

Hva tror du denne heter? Og er det ihele tatt en bunad? En festdrakt?
Synes du det er vanskelig å holde styr på hva som er hva, og hva noen synes er bra og mindre bra?

ny sesong

Det er seks år siden man tok de første, skjelvende skritt inn i et kurslokale for å stå foran forsamlingen.
Fruen var, for å si det mildt, særdels ukomfortabel med settingen og kjørte oppmuntrende dialog med seg selv i bilen til og fra. Og først den siste kvelden turte man å innrømme for elevene at dette faktisk hadde vært debuten.
I dag er det på´n igjen og en ny kurssesong braker løs. Selv om det nærmer seg tretti kurs, av type dag-, kveld- og helg er det alltid litt spennende og litt skremmende.

Og det hender, på slutten av en sesong, at Fruen tenker at nei, dette gidder jeg ikke. Nå vil jeg har fri på kveldene. 
Men så er det stille noen måneder og så begynner det å rykke litt, man følger med på antall påmeldte, gelder seg over å se velkjente navn dukke opp igjen og er spent på de nye.
Og i bakhodet ligger en liten tanke og gnager - det er jo dette som er moro. Det er så mye mer givende å dele fagkunnskap og bunadglede enn å sitte og sy. 

Hmmm, kanskje på tide med en liten revurdering av hva som er viktigst og riktigst å jobbe med? Det har vært gode år med arbeidsplass i andre etasje / kjøkkenbordet/sofakroken. Det har vært fine kunder og stor frihet. Men er det dette man skal jobbe med resten av livet eller er det på tide å skifte retning?

Og, hvor ofte kan man egentlig skifte retning...Fruen er inne i en fase der mye skal avklares, mange tanker og ideer skal på plass. Det er en fase der man aller mest kunne ønske seg en god fe som svinger tryllestaven og forteller eksakt hva man skal fokusere på, hva man er aller best på og bør satse på.

Men siden slike feer tydeligvis bare finnes i eventyrene blir det smått med inspirerende stjernestøv og det blir stadig mer tydelig at det er Fruen selv som må bestemme seg.

Fante-Anne

For noen år siden fikk Fruen den geniale idé å introdusere de søte små for stumfilmens gleder.

Det viste seg snart at de ikke ble nevneverdig imponert over å se Charlie Chaplin i fri utfoldelse...Hverken stokk, bowlerhatt eller kraftig øyensminke oppveide det faktum at det satt et orkester og spilte i salen ( dette var en visning i Oslo Konserthus) og at de oppfattet handlingen som springende og diffus.

Derfor var de ikke spesielt entusiastiske da Fruen mente det ville være en finfin søndagssyssel å se den første norske spillefilmen, Fante-Anne, som nå skulle vises på fjernsyn.

Ei heller hjalp argumentet om innspilling i Barndommens dal.

Og det kan man i ettertid godt forstå. For etter hvert som Fruen kom med jublende tilrop av sorten Åh, Bakka!, ojoj, gamlebrua eller, med jevne mellomrom, - stivaturklæ ble Høvdingen gradvis mer fordypet i  neste ukes møteplan.
Men det gikk helt fint å sitte alene og se stumfilm i svart-hvitt og glede seg over bunader, stive skaut, fin natur og gjensyn med noen av Barndommens nå så gjengrodde stier.
Man kan jo også med hånden på hjertet være storsinnet nok til å innrømme at entusiasmen kanskje ikke ville vært like stor om filmen hadde blitt spilt inn på den andre siden av fjellene.


ps. Er det litt på kanten å stå foran fjernsynet, knipse vilt med mobilkamera og så legge ut bilder her?

ukas lærdom

Det er viktig å gå ut i verden med et åpent sinn og plukke med seg lærdom underveis.

Og denne uka har Fruen lært følgende:

1. Du kan få pluss poeng for å ha lest trilogien om Dødslekene. 

Men du raser fort på rankingen over kule mødre om du dagen etter spiller Åge Aleksandersen veeeldig høyt.

2. Du kan fint gjøre kundeavtaler på telefon uten å ha almanakken foran deg.

Men, det er lurt å notere avtalene i ettertid. Det er ikke sikkert du husker alt, og det tar seg ikke særlig godt ut å være et helt annet sted når kunden er klar for nåling og måling.

3. Jobb kan utsettes.

Men det kommer ingen gode feer eller ivrige lærlinger og gjør jobben for deg. Jovisst er det stas med relativt rent hus, nesten tok skittentøykurv og gode samtaler med barna. Men det er likefullt kjedelig  sitte med jobb etter leggetid.

4. Konfirmasjoner kan også være på en lørdag.

Jada, jada. Vi vet jo det, inderlig vel. Men likevel, i fruehuet er konfirmasjoner en søndagsgreie. Da er det lett å plutselig ha overbooket helgen aldri så lite og måtte fremstå som en hodeløs høne uten kontroll.

Men alt i alt har det vært en fin uke. Hosten er på retur, Høvdingen har ikke vært ute og reist, de søte små har kommet inn i en god stim med skole og lignende, Laika har løpetid og arbeidsmengden er definitivt slik at man får fylt dagene neste uke også.

Og vi skal i konfirmasjon, I morgen. Uten bunad.

For Fruen har kjent litt på dette med bunad og funnet ut at hun rett og slett er litt lei. Hun har lyst til å ha på kjole og pene sko. Og sminke, og ørdeobber. Og ha med håndveske. 

Det blir nok bra. Eller hva?

om kakekjoler og annen stas

Husker dere de fantastiske brudekjolene som regjerte kirker og festlokaler på det glade åttitall?
Heldigvis, kan man kanskje si, er den slags stas en saga blott og de færreste ønsker å gå til alters seende ut som en fluffy marengs.
Fruen kom til å tenke på disse kjolene i dag. Ikke fordi hun er giftesyk eller ønsker å fornye løftene, men rett og slett fordi hun under arbeidet merket en stigende lyst på marsipankake. Ja, etter hvert som tiden gikk ble søtsuget foruroligende stort og det eneste tankene dreide seg om var bløtkake med marsipanlokk og lekre roser.

Forklaringen var latterlig enkel...
For den hvite Lundebybunaden er faktisk oppsiktsvekkende lik en lekker kake.
Eller hva synes du? Klarer du å se på disse broderiene på hvit ull uten å tenke kake, kake, kake?

Visste du forresten at de hvite bunadene dukket opp som et resultat av vareknapphet under og etter annen verdenskrig? Fargemidler til stoff var dyrt, og vanskelig å få tak i. Og vips, der oppstod det hvite varianter av enkelte bunader. Ikke like varig som en blå eller svart stakk kanskje, men fint likevel.

Godt ment?

Det fine med å være syk er at man, etter noen uker med skrallende hoste og generelt råttent humør, kan ta til vettet og oppsøke en lege. Og mens man sitter der, sammen med alle de andre som også burde vært hos lege for et par uker siden kan man oppdatere seg på kongefamilier, slankemat og fine interiørløsninger.
Eller? hei, hva er dette?
Fruen er litt usikker på om det er så fristende å brette ut sommerboligen på glanset papir hvis det ender med slik omtale? Ikke fordi det fremstår som særlig aktuelt å flashe hverken hus eller hytte i utgangspunktet, men likevel - fornedre et hus?

Uansett om det er trykkfeil eller elendig ironi - er man syk nok så holder dette lenge for et stille fnis ( etterfulgt av en hoiende hoste).

lærlingejobb

I den første perioden som lærling var det fast takst at man ble sendt på polferd hver lønningsdag. Med lommene fulle av sedler og huskelapper gikk turen til nærmeste pol der man handlet for sjefen, sydama, butikkdama, buntmakeren og ( hvis det ikke var husleie og andre stygge innhugg i mager lærlingelønn ) en flaske La Salle eller lignende umoden drikke av overmodne druer til eget forbruk.

Her er det hverken pol i gangavstand eller lærling. Men på dager som i dag, når man klipper hakk etter hakk etter hakk til takkekanter til trøye fra Øst-Telemark hender det man ønsker seg en lærling.
For selv om Fruen er fullstendig klar over at den tid er forbi der lærlinger kunne brukes til polferder, gulvvask, opplegg av ermer og andre mindre meningsfylte oppgaver så er det akkurat disse oppgavene man aller helst skulle satt bort.

det aller siste bildet

Det aller siste bildet ble tatt en av de siste dagene vi var sammen i New York.
Ikke lenge etter stod vi på JFK, den ene skulle fly til Chicago den andre til Oslo.
Det var trist å skilles, men som Storesøster sa slapp nå av, vi sees snart igjen.
Og så gikk hun gjennom sikkerhetskontrollen.
Og det er det siste minnet; storesøster med den røde og grønne allværsjakken som jeg syntes gnisset så irriterende ( jeg skulle så inderlig gjerne hørt den lyden igjen), skinnsekken og det gode smilet. Storesøster som vinker til meg og forsvinner rundt et hjørne i korridoren.


I dag skulle og burde hun ha fylt 45 år.

De er ikke gode disse dagene som har blitt så tomme.