Sveve på en sky

De fleste samtaler mellom Fruen og Queenie forrige uke sveipet innom mulige askeskyer. Ikke fordi vi propper de søte små med nyheter og politikk, men fordi helgen har blitt tilbrakt i Midnattsolens land. 

Queenie har om igjen og om igjen uttrykt stor bekymring  for at flyet skulle bli stående her eller der, styrte midt imellom eller at vi skulle bli nødt til å lande et sted hvor vi absolutt ikke kjenner noen. 

I starten var man jo gledelig overrasket over barnets enorme forventning til å dra i fetterens konfirmasjon, men til slutt forsnakket hun seg jo...

Problemet var ikke om vi ikke kom nordover, problemet var om vi ikke kom sørover igjen. Man har da tross alt bursdag ganske snart, og det ville rett og slett ikke være til å holde ut om man skulle sitte i en nordnorsk by den dagen man fyller åtte år, og vite at gavene er fullstendig utilgjengelige på motsatt kant av landet...

Nå er fred og ro gjenopprettet, fetter er konfirmert, familie har vært samlet, alle har spist litt mer enn hva lurt er, og Queenie sover så lett, så lett og venter på gaver, sang og kake. 

Gode lukter, gode minner

Noe av det morsomme ved blogging er å få diverse utfordringer som skal besvares etter beste evne. I går dukket det opp en fra Britt Åse, en favorittblogger som skriver om hage, negler og ganske mye annet lesverdig. Britt Åse skriver også om parfymer, og det hender ikke så rent sjelden at Fruen får ustyrtelig lyst på nye godlukter etter å ha vært innom henne og lest om diverse spennende nyanskaffelser.  Denne tagen handler ikke om parfyme, den handler om gode ikke-parfymerelaterte lukter, syv sådanne. 

Nå er det slik at luktre frembringer minner og stemninger, så i tillegg til selve luktene kommer også en liten begrunnelse, noe som absolutt ikke er nødvendig i henhold til tagen...

1. Kald , klar høstluft. 

Høstluft er god overalt, men aller best luktet det på Lillehammer,da man syklet rundt, lærte å sy og fremdeles trodde man skulle bli en superkul designer.

2. Solvarm lyng

Barndomsminner fra hytta i Barndommens dal, lange dager med lesing, lek og kanskje en Gjendekjeks.

3. Varm asfalt og et snev av sigar

Barndommens besøk hos Københavntante, soft is på Strøget og forventninger om hva som skal skje.

4. Fersk kaffe

Mmmm, det er så godt, så godt. Eh, eller bortsett fra de nitten månedene man har vært gravid da... Dessuten minner det om den store, grønne kaffekverna fra butikken i Barndommens dal, den gang alle butikker malte kaffe og hadde eget bakeri hvor man kunne fortape seg i hvite kakestykker med melisglasur og flerfarget strøssel.

5. Bål

Gode speiderturer, gode venneturer, pølsegrilling med de søte små, gode samtaler mens du stirrer inn i bålet, ser det slokne bli til glør og langsomt dø...

6. Solmodne norske jordbær

Åh, finnes det noe bedre? Kjøre bil i sommervarmen, svinge inn ved et bord i veikanten og kjøpe et oar kurver og bare fråtse mens lukta fyller bilen? Eller sitte i et jordbærfelt og spise seg mett mens det lukter jordbær og varm jord mens sola varmer i nakken. Lykke!

7. Nyvasket hus

En lukt som utvilsomt setter Fruen i høyt humør, og som er aller, aller best når man kommer hjem fra kveldsjobb og Høvdingen har vasket hus sånn helt uten videre, vinduene står på vidt gap og sengetøyet er tørket ute. 

Og til slutt; tagen skal videresendes...Den evig nysgjerrige Fruen utfordrer disse damene til å fortelle om sine godlukter:

Flinke Embla, Mammadamen og det nyeste bloggbekjentskapet, hun som er underveis! 

Og selvsagt, om andre synes dette er noe å skrive om, værsågod. 

Ferrari til folket?

Fruen tyr noen ganger til enkle sammenligninger når hun forklarer skikk og bruk om bunad. Mannen som gjerne ville kombinere mannsbunad fra Vestfold og Telemark fikk grei beskjed om at dette ville være omtrent som å blande fotballdrakta fra Manchester og Liverpool.

Nå skal man ikke gå ut og påstå at menn er enkle vesener som ikke forstår seg på skikk&bruk og gode tradisjoner, men det er nå en gang slik at de følelsesmessige argumentene som gjerne går rett hjem hos kvinner de ser ikke menn verdien og nytten i. 

 I dag skal vi derfor ta for oss et par enkle spørsmål:

1. Mange drømmer om en aldri så lav og liten Ferrari Testarossa som man kan svi rundt på motorveiene med, etter først å ha svidd av en hel del penger for å erverve seg dette vidunderet.

Ferrari er dyrt, og dermed et bilde på suksess ( eller et bilde på at man er klar for Luksusfellen).

Ville det ikke vært kjekt om noen driftige mennesker tok ansvar og flyttet produksjonen fra Italia til Kina? Eller kanskje Korea, Huyndai har sikkert ledig kapasitet?

2. Eller, la oss først som sist være enige om at god vin er i dyreste laget. Hadde det ikke vært en tanke å fylle trailere med solmodne druer og kjøre dem tvers over Europa til et lavkostland hvor man kunne gjort det som gjøres med vin før den er drikkende?

3. Kanskje synes dere ikke at dette er geniale og økonomiske løsninger. Kanskje synes dere at sjarmen med Ferrari blir borte om den bygges i Asia. Kanskje er ikke den spanske rødvinen like god om det står From Poland with love nederst på etiketten. Men om du synes dette er uaktuelt, og at man må spare for å unne seg slik luksus, hvorfor i all verden er det da ok å sy bunad i Kina?

Huffda

Om noen reagerer på en noe snauere bloggroll her enn nå enn tidligere, så stemmer nok det. I det man skulle legge til noen nye blogger, og fjerne noen av de som ikke har blitt oppdatert på lenge, slettet man visst hele lista. Noen er alt på plass igjen ved hjelp av den mentale harddisken, men det er store hull her og der. Så, om noen der ute kan tipse om gode blogger, og om noen som vet de har vært nevnt her, men har forsvunnet, send et lite hint og dukk opp fort som svint!

Landkrabber og sjøløver

Oppveksten i Barndommens dal har satt klare spor i Fruen. Det føles tidvis som om man er den eneste ferskvannsbader på jord, og sjøsyk blir man på det meste av båtturer. Ja, hittil er det vel bare Gjendebåten, kanopadling og flåteferie på svenske elver som ikke har redusert Fruen til en beige klump med lite attraktivt grønnskjær. Skepsisen var derfor stor da Høvdingen for noen år siden ymtet frempå om anskaffelse av båt, men samtidig ser man jo at de søte små med fordel kan bli noe mer sjødyktige enn sin mor. Nå har vi hatt båt i flere år, og selv om man fremdeles definerer selv det dvaskeste skvulp langs ripa som en bølge og gleden ved å holde høyt tempo midtfjords er ikke-eksisterende, kan man i det minste slappe av, lene seg tilbake og la de andre nyte sjølivet. I går klarte man endatil å karre seg ombord i båten uten altfor mye om og men, så ja, det er håp for innlandskrabbene også. Det må likevel føyes til at det aller, aller beste med en båttur er å komme på land igjen.

Venezia

Første besøk i Venezia var på en interrail-tur, og det man husker best er vel den duen som slapp et visittkort rett i panneluggen på unge fru Storlien. Andre besøk husker vi best for den da tre år gamle Queenies fellende dom over byens kanaler; Møkkavann utbasunerte frøkna friskt.
Det er ingen umiddelbare planer om ny Venezia-tur, men det er bestemt at neste gang skal man på gondoltur, utstyrt med våtservietter i tilfelle det er flere lumske duer i byen.

Begjær til besvær

Laika har overnattingsbesøk,og er i den anledning enda lystigere enn hva hun vanligvis er. Hjertevennen er en eldre herre med stive knær, noe som overhodet ikke hindrer ham i å utføre diverse sjekketriks av den simple sorten. Fruen har i løpet av dagen observert et par grep som overhodet ikke fungerer:
1. Ikke snik deg inn på drikkende damer bakfra.
2. Ikke stjel mat fra damer som er på do.
3. Ikke prøv deg på noe som rekker deg til knærne.
Og for damer som kunne tenke seg en rolig aften:
1. Ikke legg deg på rygg med for- og bakbein slapt ut til siden.
2. Ikke trykk bakenden din opp i snuten på hvilende mannebein.

Ha en fortreffelig helg, forhåpentligvis uten frenetiske bakholdsangrep!

En av de dagene

Det hender man ikke føler seg som en vinner i livets lotto:
1. Man henter barnet på sfo. Barnet vil ikke hjem, men det vil du. Dette resulterer i lite pedagogisk utblåsning på skolens folketomme parkeringsplass. Litt for sent oppdager man at man slettes ikke er alene på nevnte parkeringsplass, noen biler bortenfor står et stirrende menneske. Noen dager senere ser man samme menneske avbildet i lokalavis. Mennesket jobber i offentlig etat som tar seg av barn og unges ve og vel.
2. Du sitter glad og fornøyd på kafe når telefonen ringer og et vilt fremmed menneske mener å ha en avtale på systua. Dette stemmer selvsagt, man må ile hjem og improvisere sammen en liten prøve-bolero i løpet av den tiden det tar kunden å gjøre andre små ærend.
3. Et besøkende barn glemmer enda en gang å lukke ytterdøra. Dette oppdages fordi man ser bakbeina til lystige Laika forsvinne over naboens plen. Siden man ikke vet at barnet man ikke kjenner spesielt godt fremdeles står i gangen sier man sin hjertens, men ikke særlig hjertelige, mening om dette mens man rasker sammen hundebånd, hundeleke og godbit og går på jakt. Når man går ut ser man bakbeina på gjesten forsvinne over plenen.
4. Som en oppfølger til punkt tre ringer telefonen og et menneske lurer på om vi kan tenke oss å hente den lystige. Når man spør hvor hun er, er svaret der hun alltid er.
5.  Og sist men ikke minst. Hvis noen spør hva du synes om en bestemt bunad, sjekk om h*n muligens har denne bunaden i sitt eie før du kommer med et ærlig svar.

De vestvendte skaps forbannelse

Fruens bunad ble i tidenes morgen ble sydd inn fra str. moden mormor til strykebrettformet konfirmant. Noen års ettervekst omskapte bunaden til en tvangstrøye som gjorde inntak av mat umulig, og reinsgjeterfars sterke never måtte til for å få hektene på plass. Da det etter hvert var innlysende for alle og enhver at strykebrettfasongen for evig og alltid var omskapt til en prektig vaskeball ble stasen sydd ut,  Fruen kunne atter spise og puste på 17. mai og alt var bare velstand.

For å være helt ærlig; det er flere som med hell kunne justert livvidde og overvidde på finstasen sin. Det er ikke pent hverken når bunaden er for stor eller for liten. For noen uker siden ble man kontaktet av en av disse som bruker bunad i offentlig sammenheng på nasjonaldagen. Vedkommende hadde en fin og nyrenset bunad, den var bare litt i minste laget. Litt i minste laget viste seg å være omtrent tre klesstørrelser, noe som faktisk er en del. Kunden selv mente dette var innenfor hva man kan klemme sammen, muligens med det lønnlige håp at man selv kan oppbevares i et vestvendt skap i tilstrekkelig lang tid til at buanden passer. Vi ble heldigvis enige om at en aldri så liten omsøm var på sin plass. Tross alt ville de færreste vist seg utendørs i en bukse som er tre størrelser for liten, eller en kjole som er ment å være tettsittende men som er altfor vid? Det er det samme med bunaden, den skal sitte pent.

Og moralen er som følger, om du har en bunad som slettes ikke er god å gå med, gjør noe med den nå! Ikke vent til neste maimåned, da er det fullt og ventelister overalt! Eventuelt kan du flytte bunaden fra et vestvendt skap ( der krymper de mest) til et mørkt og ekspanderende skap i den sørlige delen av hjemmet.

Dagen derpå

På mandag vaiet flaggene i vinden, i går var det bunadskjortenes tur til å vaie i vinden. Nå ligger de nyvaskede og tørre, pent lagret i et putevar i skapet, i påvente av nye festlige anledninger. Innen den tid håper vi Høvdingens linskjorte er ferdig, samtidig som mormors skjorte som ble sydd i Barndommens dal på tidlig syttitall begynner å bli litt snau i halsen for Fruen. Siden hvitsøm og musetagger av typen på bildet ikke er av det morsomste man vet er det mer fristende å minske eget halsmål enn å sette i gang med tellesøm av type hvitt-på-hvitt.
Bunadene er børstet og hengt pent i skap, utrolig nok havnet alle flekker også i år på skjortene. Vi er glade så lenge vi slipper å levere bunader på rens; onde tunger vil ha det til at ikke alle renserier er like stødige på behandling av nasjonaldrakter i ulike stoff, med broderier, med bånd eller med påsydd sølv. Fruen anbefaler å ikke levere bunader til rens bare fordi det er noen år siden sist.
Heng bunaden ut til lufting, husk for guds skyld å ta den inn igjen, og spar turen til renseriet til det er virkelig behov. Husk å stille spørsmål før du leverer! Spør og grav om hva de gjør, hvordan de behandler bunadene de får inn. Hvis du synes svarene er i vageste laget, kan det være lurt å ta med finstasen og gå, og heller finne et annet renseri. Alternativt, hvis du som Fruen er av den tamme sorten kan du alltids ringe litt rundt på forhånd, det er mindre flaut enn å være masete kunde ved disken og det er lettere å komme seg unna med bunaden i behold.

17.mai

Dagen er endelig her!

 Kos dere, alle lesere, med bunader, is, potetløp og alt annet som hører til på en ekte og gledesfylt 17.mai!

Kinesisk bunad & norsk kimono?

Bunader kan syes i Norge, i Kina, i Ghana eller i et hvilket som helst annet land. Noen synes det er rett og rimelig og fornuftig at bunadsøm flagges ut, mens andre er mer skeptiske og synes dette er en uting. Fruen har vel nevnt det før, men nevner det gjerne igjen. Bunader er norske, norske bunader syes i Norge. Basta bom og punktum finale. 
Selvsagt er det en viss egeninteresse ute og går her, men ikke bare det, og derfor har man satt opp en liten liste over hvorfor bunader skal og bør syes i Norge:

1. Mange som produserer i Kina gjør dette på uærlig vis, ved å kopiere materialpakker de har kjøpt hos forhandler i Norge. Her nytter det ikke å skylde på at bunaden er allemannseie og at ingen kan påberope seg opphavsrett. Faktisk kan endel bunadnemnder, forhandlere og i særtilfeller familier gjøre akkurat det.
Nordlandsbunaden f.eks, er ikke en kopi av hvordan alle nordlendinger gikk kledd for 150 år siden. Den er utarbeidet av en lokal nemnd, med utgangspunkt i lokale draktfunn. Selvsagt burde nemnder og forhandlere tatt copyright på sine designprodukt, men det ble ikke gjort. Hvorfor det ikke ble gjort kan det være flere årsaker til. En årsak er økonomi, copyright koster og må fornyes med jevne mellomrom. En annen, og viktig årsak, er det som kalles folkeskikk. Det er faktisk ikke lov å stjele.

2. Kvalitet. Her er det selvsagt også forskjeller ute og går. Det finnes norskbroderte og - monterte bunader som definitivt kunne vært penere sydd, men stort sett er nivået høyt. En bunad er ment å vare, kanskje i flere generasjoner og da må det være mulighet for å sy ut og inn. Derfor kan ikke foret være limt, og sømmonnet kan ikke være fullt av hakk.

3. Historie. Å investere i en bunad er en investering i fortid og fremtid, du viser din lokale tilhørighet og vet du kan ha glede av den resten av livet. Er det ikke da mer stas å ha en bunad som er sydd i hjembygda og ikke på den kinesiske landsbygda?

4. Arbeidsplasser. En del av de som syr bunad i Norge i dag er utlendinger, noe enkelte bruker som argument for å flytte produksjonen utenlands. Fruen har selv hatt utenlandske produsenter, og kan med hånden på hjertet si at de ville jobbe mens etniske nordmenn stort sett ikke ville brodere skjortelinninger eller fingre hosebånd. Og om de skulle gjøre det, så solgte de heller privat enn gjennom en leverandør.
Men saken er at hvis vi fortsetter med å flagge ut bunadproduksjon vil stadig færre sy bunader her til lands, og da vil enda flere arbeidsplasser forsvinne.

5. Kunnskap. Muligens er det ikke verdens mest prestisjefylte jobb, verdens best betalte jobb eller verdens viktigste jobb, men det å sy buand er en jobb og vi som utfører denne jobben liker den. Vi liker den faktisk så godt at vi fra tid til annen sier ja til rene tapsprosjekt bare for å utvide våre faglige horisonter, vi broderer kanskje en skjorte eller et sjal og holder fokus på sluttsummen uten å bryte oss selv ned ved å tenke på hva vi egentlig får i timelønn. Hvis vi forsvinner, eller når vi forsvinner, kan det koste alle Kinabunad-entusiastene dyrt å sende vestene sine jorden rundt for å få justert livvidde.

6. Økonomi. Bunad er en kostbar investering, men om du behandler bunaden din pent er det en engangs-investering. Hvis du betaler tyve tusen for en komplett bunad og bruker den to ganger årlig i tredve år, da blir det kanskje ikke så ille likevel? Det må også tilføyes at enkelte av sesongens it-vesker koster omtrent like mye som en bunad...

7. Man kan være stolt av å være norsk uten å stille seg selv over andre folkeslag. Det er faktisk helt ok å foretrekke norske bunader fordi de er norske. Det er ikke rasisme i dette, det er realisme. Selv om vi deler  mye av kulturarven med andre folkeslag er den likefullt vår. Om åttebladsrosa dukker opp i Sør-Amerika, Iran eller i hjemlige Selbu, er den ikke míndre norsk? Mønster og inspirasjon forflytter seg, nå som før. Men noe kan vi vel holde tett til brystet og kalle vårt?

En kollega stilte en gang følgende spørsmål til en veldig Kinabunad-positiv kunde: Hvis du var på ferie i Japan, ville du kjøpt en kimono som var sydd i Norge?
Ville du?