I Barndommens dal ville det vært særdeles uhøflig å ha folk innom uten å by på kaffe, og da helst med kaffemat eller "biteti" ved siden av. Da Fruen endte opp på det noe mer sentrale østland var det naturlig å fortsette med barndommens kaffepushing, og bad derfor friskt inn på kaffe når mødre ( eller fedre) hentet barn, eller om andre stakk innom. Overraskende mange takket nei, og Fruen trakk etter hvert den slutning at man kanskje var dårlig likt og at andre slettes ikke sitte ned og ha en kaffestund.
Når slike tanker først får festet seg, blir de sittende både lenge og vel. Fruen dempet kaffeinvitasjoner og følte seg usikker. En dag nevnte man dette for mor i Barndommens dal; de hadde akkurat hatt en mann på kaffe som hadde harvet opp potetlandet... Den noe uventede reaksjonen kom øyeblikkelig, fra en mor som selv vokste opp der Fruen nå bor, og som kom til Barndommens dal i voksen alder.
Jeg var så overrasket over denne evinnelige kaffepimpingen da jeg kom hit. Alle skulle ha kaffe hele tiden, og det var ikke jeg vant til fra hjemme. Du må huske at ikke alle har dette med seg, og så sier de nei for å være greie og ikke være til bry.
Ser man det, tenkte Fruen. Det man selv vokser opp med fester seg som sannheter og god folkeskikk, men er ikke nødvendigvis riktig overalt. Så med senkede skuldre og nyvunnet kunnskap fortsetter man med å be folk på kaffe, men tar det ikke som et personlig nederlag når noen takker nei.
Men, synes ikke dere også det er hyggeligere med en kopp kaffe ved et kjøkkenbord enn kaldprat i en gang?
lørdag 15. mai 2010
fredag 14. mai 2010
Sting i tiden og skjær i sjøen
Det hender man har kjole- og draktsyere på bunadkurs. De syr jevnt og pent, er uslåelige på knapphull og kan alle fagordene på rams; de pikerer, lorer og krysser så lett som en plett og er uten unntak hyggelige vesener. Problemet deres oppstår når man skal sy prikkesting langs kanter, eller ekstra stikninger. Der det ene sømfaget fremelsker usynlige sting og misliker pyntestikninger, heier bunadtilvirkeren på synlige sting med stor entusiasme.
Da symaskinen ankom vårt langstrakte land på slutten av 1800-tallet ble det riktig så stas å vise at man hadde en slik vidundermaskin i huset, noe som førte til både en og to ekstra sømmer der det kunne passe seg. Dermed har to stikninger langs framkanter på enkelte liv blitt en standard, på samme måte som det på andre liv fra eldre tider har vært vanlig med sting på størrelse med et knappenålshode langs samme kanter. Noen liv vrangsyes, andre har sømmer innvendig, noen få er uforet, mens de fleste har for. Det er i det hele tatt mange skjær i sjøen, og monteringsanvisninger kan være gode retningslinjer.
En gang monterte man en bunad, typen er uvesentlig her, etter alle kunstens regler og var fornøyd selv. Det var kunden også, helt til de kom hjem og sammenlignet med bestemors som definitivt ikke var helt etter gjeldende regler og anbefalinger. Det endte med demontering og påfølgende remontering, og nå spør gjerne Fruen ved nysøm om man har flere bunader av samme type i slekta og har enkelte ganger lånt en for å se etter...
Da symaskinen ankom vårt langstrakte land på slutten av 1800-tallet ble det riktig så stas å vise at man hadde en slik vidundermaskin i huset, noe som førte til både en og to ekstra sømmer der det kunne passe seg. Dermed har to stikninger langs framkanter på enkelte liv blitt en standard, på samme måte som det på andre liv fra eldre tider har vært vanlig med sting på størrelse med et knappenålshode langs samme kanter. Noen liv vrangsyes, andre har sømmer innvendig, noen få er uforet, mens de fleste har for. Det er i det hele tatt mange skjær i sjøen, og monteringsanvisninger kan være gode retningslinjer.
En gang monterte man en bunad, typen er uvesentlig her, etter alle kunstens regler og var fornøyd selv. Det var kunden også, helt til de kom hjem og sammenlignet med bestemors som definitivt ikke var helt etter gjeldende regler og anbefalinger. Det endte med demontering og påfølgende remontering, og nå spør gjerne Fruen ved nysøm om man har flere bunader av samme type i slekta og har enkelte ganger lånt en for å se etter...
onsdag 12. mai 2010
Viktig å være pen?
For mange år siden stod en festklar Frue på badet i Barndommens dal, polert etter alle kunstens regler. Storesøster, som ikke skulle på fest, kom inn, så på resultatet og sa så Du er søt, men jeg er pen.
Sant nok, hun var den pene. Selv kan man på gode dager passere som søt, eller grei nok, liksom.
Nå er ikke den ytre skjønnheten like viktig lenger, selv om vi venninner etter hvert som vi nærmer oss ( og tipper førti) diskuterer rynker, grått hår og flirer litt av plastisk kirurgi og botox som vi anser for å være helt uaktuelt. Samtidig er vi vel ikke mindre realistiske enn at vi, eller i det minste Fruen, tenker at det kan jo skje at man flikker bittelitt en gang i fjern fremtid.
Nå som egentid foran speilet er kortere enn før, er det interessant å følge Queenie og hennes venninner i deres tilnærming til speil, lek med sminke og hvordan de vurderer syngedamene på YouTube. Der Fruen i sin barndom på syttitallet knapt nok hadde hørt om øyensverte, diskuterer småjentene friskt hvor mye mascara Lady Gaga bruker, om hvorvidt dette er mulig til hverdags eller ikke. Vi håper de ender opp med et rungende IKKE...
Noen ganger blir man selv spurt om man synes den eller den er pen, noe som alltid er vanskelig. For selvsagt vil man gjøre som fedrene i Barndommens dal som unisont heiet på Sissel Kyrkjebør pre-make-up, men samtidig er det jo greit å på en hyggelig måte formidle at man faktisk ikke trenger være smellvakker eller sparklet til det ugjenkjennelige for å kunne synge. Man trenger faktisk ikke være blendende skjønn for å gjøre noe som helst, så vidt vi har skjønt. Men vanskelig er det, for ved å si at et menneske ikke er spesielt pent er man med på å vurdere og sette standard for hva som er skjønnhet, og man viser at voksne også tenker på hvordan andre ser ut.
Mor pleide å si at det viktigste er ikke å være pen, men velstelt.
Antagelig skjønte hun ikke at den ytringen, den ble ihvertfall avslørt som en halvveis innpakket trøst når man stod der nysminket og frisert og skulle ta bussen til nærmeste fest.
Sant nok, hun var den pene. Selv kan man på gode dager passere som søt, eller grei nok, liksom.
Nå er ikke den ytre skjønnheten like viktig lenger, selv om vi venninner etter hvert som vi nærmer oss ( og tipper førti) diskuterer rynker, grått hår og flirer litt av plastisk kirurgi og botox som vi anser for å være helt uaktuelt. Samtidig er vi vel ikke mindre realistiske enn at vi, eller i det minste Fruen, tenker at det kan jo skje at man flikker bittelitt en gang i fjern fremtid.
Nå som egentid foran speilet er kortere enn før, er det interessant å følge Queenie og hennes venninner i deres tilnærming til speil, lek med sminke og hvordan de vurderer syngedamene på YouTube. Der Fruen i sin barndom på syttitallet knapt nok hadde hørt om øyensverte, diskuterer småjentene friskt hvor mye mascara Lady Gaga bruker, om hvorvidt dette er mulig til hverdags eller ikke. Vi håper de ender opp med et rungende IKKE...
Noen ganger blir man selv spurt om man synes den eller den er pen, noe som alltid er vanskelig. For selvsagt vil man gjøre som fedrene i Barndommens dal som unisont heiet på Sissel Kyrkjebør pre-make-up, men samtidig er det jo greit å på en hyggelig måte formidle at man faktisk ikke trenger være smellvakker eller sparklet til det ugjenkjennelige for å kunne synge. Man trenger faktisk ikke være blendende skjønn for å gjøre noe som helst, så vidt vi har skjønt. Men vanskelig er det, for ved å si at et menneske ikke er spesielt pent er man med på å vurdere og sette standard for hva som er skjønnhet, og man viser at voksne også tenker på hvordan andre ser ut.
Mor pleide å si at det viktigste er ikke å være pen, men velstelt.
Antagelig skjønte hun ikke at den ytringen, den ble ihvertfall avslørt som en halvveis innpakket trøst når man stod der nysminket og frisert og skulle ta bussen til nærmeste fest.
tirsdag 11. mai 2010
Hva skal man hete?
Da Fruens mor i sin ungdom giftet seg og flyttet til Barndommens dal, tok hun som vanlig var på den tiden, fars etternavn. I førti-årsgave til seg selv tok hun sitt eget navn tilbake. Dette medførte intet tap av anseelse for far, som følte seg akkurat like gift som før og som heller ikke så dette som et personlig nederlag. Kanskje var navnebyttet med på å gjøre Fruen svært bestemt på å beholde eget navn da hun for en del år siden giftet seg, dette og vissheten om at enkelte etternavn overhodet ikke passer sammen.
Man har venninner som har skiftet etternavn, venninner som har beholdt sitt eget som mellomnavn og venninner som i likhet med Fruen ikke har noen navnelikhet med sin ektefelle. Nå leser Fruen til sin store overraskelse at dette visstnok skal gi utslag både på lønn og karriere, og at de som skifter navn sakker bakut i forhold til de som ikke skifter. Interessant lesning tenker Fruen, hva er det med oss kvinner? Skal ikke utdannelse, kvalifikasjoner og andre relevante egenskaper ha noe å si?
Og så lurer man jo på, i sitt stille sinn, neste gang man skulle finne på å søke en jobb; kunne det være en ide å legge inn i søknaden at man ikke har skiftet etternavn? Eller kommer dette ved lønnsforhandlinger? Og hvorfor i all verden har man selv aldri blitt spurt om dette? Merkelig...
Hva Woody og Queenie vil velge av navn, hvis de en gang i tiden gifter seg, bestemmer de selv. Nå har de Høvdingens navn, om de fortsetter med det, bytter til Fruens, tar ektefellens navn eller hva de gjør får være det samme bare de beholder seg selv. For selv om navn er en del av identiteten vår, kan navn i likhet med identitet endre seg, uten at vi av den grunn blir dummere, mer naive eller på andre måter bakstreverske.
Man har venninner som har skiftet etternavn, venninner som har beholdt sitt eget som mellomnavn og venninner som i likhet med Fruen ikke har noen navnelikhet med sin ektefelle. Nå leser Fruen til sin store overraskelse at dette visstnok skal gi utslag både på lønn og karriere, og at de som skifter navn sakker bakut i forhold til de som ikke skifter. Interessant lesning tenker Fruen, hva er det med oss kvinner? Skal ikke utdannelse, kvalifikasjoner og andre relevante egenskaper ha noe å si?
Og så lurer man jo på, i sitt stille sinn, neste gang man skulle finne på å søke en jobb; kunne det være en ide å legge inn i søknaden at man ikke har skiftet etternavn? Eller kommer dette ved lønnsforhandlinger? Og hvorfor i all verden har man selv aldri blitt spurt om dette? Merkelig...
Hva Woody og Queenie vil velge av navn, hvis de en gang i tiden gifter seg, bestemmer de selv. Nå har de Høvdingens navn, om de fortsetter med det, bytter til Fruens, tar ektefellens navn eller hva de gjør får være det samme bare de beholder seg selv. For selv om navn er en del av identiteten vår, kan navn i likhet med identitet endre seg, uten at vi av den grunn blir dummere, mer naive eller på andre måter bakstreverske.
mandag 10. mai 2010
dagens kommentar
På vei til fotballkamp kommenterer Queenie sin mors høye bilmusikk på følgende måte:
Du mamma, du liker sånn musikk du ikke ser ut som om du skal like.
Spørsmålet som dukker opp er hvordan man egentlig skal se ut om man liker Åge Aleksandersen, Kizz, Frank Sinatra og Dr. Hook? Forøvrig hjelper det vel ikke på barnets oppfatning av sin mor at man fremdeles hilser på de man kjenner godt i møtende bil ved å fjongt heve peke- og langfinger fra rattet...
Du mamma, du liker sånn musikk du ikke ser ut som om du skal like.
Spørsmålet som dukker opp er hvordan man egentlig skal se ut om man liker Åge Aleksandersen, Kizz, Frank Sinatra og Dr. Hook? Forøvrig hjelper det vel ikke på barnets oppfatning av sin mor at man fremdeles hilser på de man kjenner godt i møtende bil ved å fjongt heve peke- og langfinger fra rattet...
Laikas sang
Jeg synes ikke livet er no' greit
for mamma synes jeg er feit.
her ligger jeg og er så bli'
og dama sier pølsa mi.
Nå er det tørrfor i mitt fat
og ingen spor av snaddermat.
Nei, er det rart at jeg er trist
og drømmer om en liten twist?
søndag 9. mai 2010
Høge fjell og djupe dal
Det er nå en gang slik at det går fort å gå nedoverbakke mens det tar noe lenger tid å komme seg oppover. Heldigvis kan man, når det røyner på, ta små pauser underveis. Man kan sette seg ned og ta en kaffe, man kan snu seg for å beundre utsikten og se hvor langt man faktisk har kommet, samtidig som man ikke trenger tenke på hvor langt det er igjen. Noen ganger finner man pene blomster man kan plukke med seg, og noen ganger treffer man andre som enten strever seg oppover eller er på vei nedover.
Forrige uke hadde Fruen en rutsjetur ned en bratt bakke, men noen dagers møysommelig klatring har gitt resultater og man føler absolutt at solen skinner igjen. Det er rosa blomster på bordet, det er røde negler på Fruen, i gangen står det et par nye sko og i går hadde vi fest med gode venner, god mat og gode ord. I morgen får man hjelp og selskap på systua. Det er definitivt håp om lyse gode dager!
onsdag 5. mai 2010
Alle ilder brenner ut
Travle dager følges av nye travle dager. Fruen føler at hun i tillegg til å brenne sitt lys i begge ender også har en flamme som smelter lyset på midten slik at det blir tynnere og mer gebrekkelig for hver dag som går. Jobber krysses av på lister, fakturaer skrives, men gnisten mangler. Fruen kjenner at det å sitte alene og sy, det er tungt. Nå savner man en kollega, en som kan lage kaffe, fortelle dårlige vitser og komme med konstruktive innspill på hvordan sømtekniske utfordringer skal løses.
I morgen skal potensielle bunadtilvirkerlærlinger informeres om faget. Akkurat nå er inspirasjonen på et historisk lavmål. Det blir spennende å se hva man klarer å krafse sammen av inspirasjon og formidlingsglede frem til oppmøte på Ullensaker museum! Samtidig trøster man seg selv med at prøvelapper, perler og broderigarn ligger pakket og klart, og at det går jo som oftest godt.
I morgen skal potensielle bunadtilvirkerlærlinger informeres om faget. Akkurat nå er inspirasjonen på et historisk lavmål. Det blir spennende å se hva man klarer å krafse sammen av inspirasjon og formidlingsglede frem til oppmøte på Ullensaker museum! Samtidig trøster man seg selv med at prøvelapper, perler og broderigarn ligger pakket og klart, og at det går jo som oftest godt.
tirsdag 4. mai 2010
blomster i mai
Når Woodys klasse er her på juleverksted, klipper Fruen alle deler på forhånd. Dette tar tid, og tid er penger. På den annen side koster stoff en del, og det er derfor greit å ha kontroll på materialforbruket. Dagen i dag har Fruen tilbrakt i Queenies klasse; de håpefulle andreklassinger har sydd filtblomster. Den opprinnelige planen var å klippe alt på forhånd, men få og små timer til rådighet førte til en annen løsning:
Rød, hvit, blå og cerise filt ble delt opp i biter, hver bit med plass til fire kronblad. Den grønne ble klipt i biter på størrelse med et blad. Maler ble utdelt, samt klippeplan. Tid ble spart, barna "lærte" å legge mønster på stoff på en økonomisk måte og klippingen ble en del av opplæringen.
Deretter ble kronblad sydd og rynket ved hjelp av uslitelig sytråd og perle ble sydd på i midten. Til slutt, blader. Nå henger vakre blomster på veggen i klasserommet og skal vises på kveldens foreldremøte, mens Queenie og venninne bruker opp resten av filten og store mengder lim ved kjøkkenbordet. Fruen drikker kaffe og kjenner det suse i hodet, det blir mye lyd av enogtyve håpefulle som alle vil ha hjelp øyeblikkelig.
Bildet er fra fjorårets juleverksted, bilder fra dagens seanse kommer i kveld. eller senere...
mandag 3. mai 2010
Til jorden som en stein
Noen ganger ønsker man seg et stort og frueformet hull i bakken, som skapt for å krype ned i og være usynlig. I dag har man sittet på stand for det lokale husflidslag, utstyrt med egnet håndsøm, visittkort og lip gloss. Alt lå an til at dagen skulle bli riktig så fin. Man skulle smile og sprudle, levere ut visittkort og snakke med godlynt autoritet om bunad. Dette var planen, helt til første dame ankom bordet. Hun hadde ganske riktig et og annet spørsmål angående dette med å sy ut bunader som har blitt i trangeste laget og Fruen følte samtalen gikk lekende lett og valgte å komme med sin sedvanlige Du vet, bunader har ikke godt av å henge i vestvendte skap, da krymper de.
Alt mens man sa disse bevingede ord følte man at her var dette helt feil, virkelig fullstendig feil. For det første hadde damen overhodet ikke vestvendte skap i sitt hjem, ei heller hadde hun trekkfylt hus om det var noe slikt Fruen insinuerte og sist men ikke minst så hadde hun så absolutt ingen tro på at dette hadde den minste innvirkning på bunadens ve og vel.
Det er vel knapt nok nødvendig å tilføye at man den neste timen holdt seg strengt til faglig vinkling...
Alt mens man sa disse bevingede ord følte man at her var dette helt feil, virkelig fullstendig feil. For det første hadde damen overhodet ikke vestvendte skap i sitt hjem, ei heller hadde hun trekkfylt hus om det var noe slikt Fruen insinuerte og sist men ikke minst så hadde hun så absolutt ingen tro på at dette hadde den minste innvirkning på bunadens ve og vel.
Det er vel knapt nok nødvendig å tilføye at man den neste timen holdt seg strengt til faglig vinkling...
søndag 2. mai 2010
Mens vi venter på no´godt
Om ikke mange ukene skal vi sitte ute og spise jordbær. Inntil videre nøyer Fruen seg med å se på denne sukkerstrøen med fristende markjordbær rundt omkring. Dessverre er den ikke like fristende inni, og derfor uegnet for opprinnelig bruk. Muligens kunne brunt sukker gjort seg, siden misfarging ikke ville syntes like godt som på hvitt. På den annen side, nei, absolutt ikke. Den får sitte på systua og minne Fruen på at en gang i tiden kan man kanskje få spise jordbær med de store!
lørdag 1. mai 2010
På en regnværsdag
Grått, vått og tåkete ute, noe som gir Fruen akutt lyst til å gå i hi under varm dyne og lese bok. Tidligere forsøk på den slags luksus vet at freden og roen er kortvarig da de søte små kommer gjerne etter for å holde mor med selskap.
Dagen er derfor viet til nyttige aktiviteter som perling, sying og planlegging av neste ukes aktiviteter som innebærer en dag med hyggelig håndarbeidsaktivitet med 22 andreklassinger og to dagers markedsføring av bunadtilvirkerfaget med egnet aktivitet. Fruen tenker filtblomster til de yngste og en kombinasjon av korssting og perlearbeid for de eldste. Eller noe annet...
Dagen er derfor viet til nyttige aktiviteter som perling, sying og planlegging av neste ukes aktiviteter som innebærer en dag med hyggelig håndarbeidsaktivitet med 22 andreklassinger og to dagers markedsføring av bunadtilvirkerfaget med egnet aktivitet. Fruen tenker filtblomster til de yngste og en kombinasjon av korssting og perlearbeid for de eldste. Eller noe annet...
Abonner på:
Innlegg (Atom)





