travle uker

  

  

Noen uker er litt mer hurra-meg-rundt enn andre. 

Som denne. Bunadkurs mandag dag og kveld. Oppstart svenneprøve onsdag, kurs for medlemmer av prøvenemnder torsdag og fredag. Sy et enkelt plaggkurs fredag kveld, lørdag og søndag..

Konsertøvelse for den yngste fredag kveld og konsert lørdag. I den anledning ønske om / behov for multifarget/mønstret overdel med Grand Prix-inspirasjon. 

Jobbe-hjemmedagen på tirsdag ble pent oppdelt av å skulle innom husflidslaget for å hente kurspapirer, se over og signere regnskap, hente søknadene til ledig stilling på kontoret og lese gjennom disse. Jeg tror vi trygt kan kalle det en uke med varierte arbeidsoppgaver.

Jeg merker at det er travlere når Høvdingen ikke er hjemme. Det er mer å passe på. Det er eneansvar for mat, klesvask,lufting, rydding og vekking,  Og jeg kjenner at jeg blir lettere forarget over disse tenåringene som lever herrens glade dager med sosiale medier, mat på bordet ( fortrinnsvis på tallerkener), nyvaska klær og generelt lite å bekymre seg for hjemme. Jeg kjenner at lunta blir kortere og kortere, og i går følte jeg tordentalen nærme seg.

Jeg har et visst forbedringspotensiale når det kommer til dette med å be om hjelp. Men i går klarte jeg det. Mens vi spiste middag nevnte jeg at jeg synes det er travelt når Høvdingen ikke er hjemme, og at jeg trenger mer hjelp. Så sier den ene, men mamma, du kan jo bare spørre.
Og plutselig, istedenfor en irritert mor og to like irriterte tenåringer satt vi og fordelte oppgaver. Den ene støvsugde, den andre luftet Laika. Begge rensket rommene sine for skittentøy, og alle stabler med rent tøy forsvant fra gang og vaskerom. Det ble riktig så trivelig, og jeg følte meg for en gangs skyld som en passe god mor ( men jeg er ikke så naiv at jeg spør ungene om bekreftelse på akkurat det da, det har jeg gjort en gang).

Selvsagt skulle jeg ønske dette skjedde uten at jeg nevnte det og at de uoppfordret tar mer enn sin tilmålte del av plikter. Men det gjør det ikke, ikke ennå. Inntil videre får jeg jobbe mer med meg selv, be om tjenester, komme med definerte ønsker og ikke minst  - huske å takke når de har hjulpet til.


PS.
Før gårsdagens middag hvor jeg hyggelig nevnte behovet for hjelp i hverdagen hadde jeg avreagert med å lire av meg noen ukvemsord mens jeg la sammen en bunke håndklær.