torsdag 14. mars 2024

de viktige nyansene

 


Om spor i ord og spor i sting

Da jeg var ung kunne jeg høre forskjell på dialektene mellom bygdene i barndommens dal. Det var et skille mellom Vågåmo og Garmo, og et nytt skille mellom Garmo og Bergom. Dialektene endret seg oppover Bøverdalen og nordover mot Skjåk og det var forholdsvis lett å høre hvor folk hadde vokst opp. Nå har jeg bodd lenge utenbygds og ørene er like fininnnstilt lenger. Det kan glippe mellom Skuggestrond og Bergom. Likevel har jeg i meg gleden over at det finnes små nyanser i ord og tonefall. 

På fest dansa noen masurka med vårdalshusk, mens andre var stivere i knærne. Skjåkgenever trenger vi ikke snakke om i denne sammenhengen, men det kan vel slås fast at forskjeller finnes i de fleste tradisjoner. Og hvis vi går lenger tilbake kan vi stille andre spørsmål om språkets utvikling. For var det en frankofil prest som gav poteter navnet jordepler i Vågå, mens en mindre jålete kollega i Lom gikk for den danskklingende varianten kantøflo?

På samme måte som vi i Ottadalen hadde våre skiller, har andre områder hatt sine. Byer har hatt østkant og vestkant, daler har hatt solside og bakside.Vi har hatt fiskevær med utstrakt omgang med omverdenen og små bygder som snødde inne om vinteren.  Oppover Gudbrandsdalen ble dialekter påvirket der toget stoppa. Det samme ser vi i Telemark der Rjukan og Notodden er gode eksempler på områder hvor Norsk Hydro satte sitt preg på språket. 

På linje med de språklige nyansene har vi de ulike bunadene. Innbyggerne i stasjonsbyene oppover Gudbrandsdalen la av seg folkedraktene tidligere enn de i sidedalene.I folkedraktene våre er det forholdsvis enkelt å skille mellom endel områder og Hardanger er lett å skille fra både Hallingdal og Telemark. Setesdal igjen har sin helt egen klesskikk og Nord-Gudbrandsdalen er helt forskjellig fra Valdres. I bunadene som ble konstruert i forrige århundre er forskjellene annerledes. De er ikke nødvendigvis så lette å spore etter lokal klesskikk, men blant annet broderiene er lett gjenkjennelige. Selv om en bunadfra Lier i Buskerud og en festbunad fra Gudbrandsdalen har helt lik fasong er det lett å skille dem ved å sepå brodriene. Likeledes har kvinnebunaden fra Nedre Buskerud lite til felles med Løkenbunaden fra Østfold selv om Halfdan Arneberg var involvert i utformingen av begge to.

For meg videreføres disse nyansene også i broderiene, gjennom motiver, teknikker og materialvalg. Garnet som brukes til Hallingbunadenes markerte roser ville blitt omdanna til små usjarmerende ullklumper hvis vi skulle brodert sjattersøm fra Gudbrandsdalen med det. De ørsmå detaljene fra Vest-Telemark er ganske annerledes enn de like små detaljene i den nye Valdresbunaden. Slik kan vi forflytte oss rundt i Norge, se forskjeller og tenke på historiene som ligger bak de lokale tradisjonene. Vi kan se hvordan utformingen av dekor på tre og tekstil følger hverandre og la oss begeistre av detaljrikdom og materialkunnskap.

Dette er folkekunst og kulturarv. Dette må vi være stolte av og hegne om.Det kan ikke være slik at vi fortsetter å avvikle linjer på videregående fordi det er mer lønnsomt ( eller mindre kostbart her og nå) med en skoleklasse på studiespesialisering enn en klasse som trenger symaskiner, strykejern, klippebord og sømbyster. Vi må fremsnakke kulturarv og være like stolte av de som skapte klærne som de som bar dem. Vel brukte Nansen og Amundsen lang tid på å teste ut påkledning for ekspedisjonene sine, men de var like fullt avhengige av kvalifiserte råd fra fagfolk som kunne sy og som kjente de ulike materialenes styrker og svakheter. 

La oss være stolte over bunadene våre. Du trenger ikke elske alle 450 variantene, men vær begeistret over mangfoldet. Vær imponert over kunnskapen som ligger bak og vær ydmyk for de som fremdeles tilvirker bunad i Norge. Og det går helt fint an å framsnakke norske tradisjoner uten å rakke ned på andre.

6 kommentarer:

  1. Når jeg har mulighet til å være i en privat husholdning mens jeg er på ferie, spør jeg alltid om bunaden... og ikke en eneste gang har jeg opplevd at en ikke er Bunaden i husholdningen. Selvfølgelig er det husholdninger hvor ikke alle familiemedlemmer har bunad, det er tidens gang, men mitt håp er at det alltid vil være nordmenn som fører denne fantastiske tradisjonen videre fordi den er en skatt... den er kultur og historie materiale.
    Min sjel er full av glede når jeg får vist en bunad og noen ganger kan du bare forestille deg hvor mange historier det er bak denne ene bunaden.
    Ja, det krever folk å holde det i gang... og det krever mye dedikasjon og arbeid, kunnskap og dyktighet. Du gjør det, det er så flott.

    SvarSlett
  2. Nok et viktig innlegg! Jeg heier på deg og har stor glede sv bøkene dine. 👏

    SvarSlett
  3. Et veldig interessant innlegg. Så enig med deg. Og samtidig som vi har forskjeller mellom dalstrøkene her i landet, har folk vevd og brodert og sydd og dekorert over hele verden. På veggen har jeg hengende et dynetrekk som min mormor vevde som utstyr før hun giftet seg. Det er håndspunnet, plantefarget garn i sterke farger og fine mønstere. I jula var barnebarna mine her. De var pyntet i sine fineste kjoler som de hadde fått fra sin palestinske bestefar. Vi tok bilde av dem foran tippoldemorens teppe og la merke til likheter i mønsteret. Flott håndverk i glade, sterke farger og kunstferdige mønstere er felles arv fra hele verden. Så hvorfor går så mange kledd i grått i våre dager? Og hvorfor har mange så triste farger og bare glatte flater i hjem og møblering? Og hvorfor setter vi ikke håndverkskunsten høyere?

    SvarSlett
    Svar
    1. Gode spørsmål! Det er altfor mye grått, beige og svart i norske klesskap

      Slett