hvem kan bli håndverker?

De fleste håndverkerne jeg kjenner er nevenyttige. I tillegg er de jevnt over ganske oppegående, noe som er en stor fordel hvis man skal drive eget firma eller være mer eller mindre ansvarlig for egen arbeidsdag. I tillegg er mange også i normalt fysisk god form, men jeg vil ikke si vi er mer rastløse enn en gjennomsnittlig nordmann.

Likevel virker det å være opplest og vedtatt at yrkesfagene passer best for de som blir rastløse, de som kjeder seg, de som ikke henger helt med i de teoretiske fagene. Og jeg lurer på hvorfor vi har endt opp med denne teorien?  Er det egentlig rabbagastene, de rastløse som passer best i håndverksfagene? Er det å være i stadig bevegelse den viktigste kvalifikasjonen forå bli en god urmaker, rørlegger eller bunadtilvirker? Eller er ønsket om å bruke hender og hode en vel så viktig kvalifikasjon?

Jeg tok mitt første svennebrev i 1995 og mitt andre i 2004. Etter det har jeg hatt en lang, variert og utviklende karriere (i mangel av bedre ord). Jeg har drevet egen systue, vært med i prøvenemnd siden 2005, deltatt i læreplanutvalg, jeg er medlem av klagenemnd og underviser på videregående skolenivå i tillegg til å holde faglig relaterte kurs for entusiaster og glade amatører. Alt dette krever evne til planlegging, evne til å sitte stille over tid og ikke minst en viss forutsetning for å holde fokus.  Egenskaper en skolerådgiver ville nikket anerkjennende til og varmt anbefalt høyere utdannelse med mulighet for master. Omtrent det som for så vidt skjedde da jeg skulle velge linje på videregående en gang på åttitallet. Problemet, for rådgiveren altså, var at jeg heller ville lære å sy. 

Nå skal jeg ikke påberope meg voldsom vilje i en alder av 16 år, så jeg tok allmennfag med helt greit karaktersnitt  og begynte deretter prompte på VG1 søm og tekstilforming. 

I dag møter jeg mange damer på pluss-minus femti år som gjerne skulle valgt annerledes. Flinke damer med høyere utdannelse og gode jobber, men som alltid har drømt om å ha et mer kreativt yrke. De ville lært å sy, blitt gullsmeder, keramikere eller snekkere, men de ble sortert som for skoleflinke og dermed sterkt anbefalt å skaffe seg en «skikkelig utdannelse». 

Jeg lurer ofte på hvordan livene deres hadde blitt om de hadde fått støtte og heiarop hvis det hadde blitt lagt til rette for at de kunne valgt yrkesfag. Og jeg lurer på hvordan rådgivingen i den norske skole og de tusen hjem er i dag. For selv om vi er enige om at Norge trenger håndverkere er jeg ikke så sikker på om norske familier synes de selv trenger håndverkere i sin midte. Det virker som det er vel og bra at ungdom velger yrkesfag, men enda bedre om det er naboens unger som tar det 

Jeg håper at alle dere som skal veilede en ungdom i valget av fremtidig yrke husker at det er den indre drivkraften som er viktig når man velger yrke, og at også de som sitter stille og gjør leksene sine kan ha gode forutsetninger for å bli håndverkere.