tirsdag 27. februar 2024

hvem kan bli håndverker?






De fleste håndverkerne jeg kjenner er nevenyttige. I tillegg er de jevnt over ganske oppegående, noe som er en stor fordel hvis man skal drive eget firma eller være mer eller mindre ansvarlig for egen arbeidsdag. I tillegg er mange også i normalt fysisk god form, men jeg vil ikke si vi er mer rastløse enn en gjennomsnittlig nordmann.

Likevel virker det å være opplest og vedtatt at yrkesfagene passer best for de som blir rastløse, de som kjeder seg, de som ikke henger helt med i de teoretiske fagene. Og jeg lurer på hvorfor vi har endt opp med denne teorien?  Er det egentlig rabbagastene, de rastløse som passer best i håndverksfagene? Er det å være i stadig bevegelse den viktigste kvalifikasjonen forå bli en god urmaker, rørlegger eller bunadtilvirker? Eller er ønsket om å bruke hender og hode en vel så viktig kvalifikasjon?
Jeg tok mitt første svennebrev i 1995 og mitt andre i 2004. Etter det har jeg hatt en lang, variert og utviklende karriere (i mangel av bedre ord). Jeg har drevet egen systue, vært med i prøvenemnd siden 2005, deltatt i læreplanutvalg, jeg er medlem av klagenemnd og underviser på videregående skolenivå i tillegg til å holde faglig relaterte kurs for entusiaster og glade amatører. Alt dette krever evne til planlegging, evne til å sitte stille over tid og ikke minst en viss forutsetning for å holde fokus.  Egenskaper en skolerådgiver ville nikket anerkjennende til og varmt anbefalt høyere utdannelse med mulighet for master. Omtrent det som for så vidt skjedde da jeg skulle velge linje på videregående en gang på åttitallet. Problemet, for rådgiveren altså, var at jeg heller ville lære å sy. 
Nå skal jeg ikke påberope meg voldsom vilje i en alder av 16 år, så jeg tok allmennfag med helt greit karaktersnitt  og begynte deretter prompte på VG1 søm og tekstilforming. 
I dag møter jeg mange damer på pluss-minus femti år som gjerne skulle valgt annerledes. Flinke damer med høyere utdannelse og gode jobber, men som alltid har drømt om å ha et mer kreativt yrke. De ville lært å sy, blitt gullsmeder, keramikere eller snekkere, men de ble sortert som for skoleflinke og dermed sterkt anbefalt å skaffe seg en «skikkelig utdannelse». 
Jeg lurer ofte på hvordan livene deres hadde blitt om de hadde fått støtte og heiarop hvis det hadde blitt lagt til rette for at de kunne valgt yrkesfag. Og jeg lurer på hvordan rådgivingen i den norske skole og de tusen hjem er i dag. For selv om vi er enige om at Norge trenger håndverkere er jeg ikke så sikker på om norske familier synes de selv trenger håndverkere i sin midte. Det virker som det er vel og bra at ungdom velger yrkesfag, men enda bedre om det er naboens unger som tar det 

Jeg håper at alle dere som skal veilede en ungdom i valget av fremtidig yrke husker at det er den indre drivkraften som er viktig når man velger yrke, og at også de som sitter stille og gjør leksene sine kan ha gode forutsetninger for å bli håndverkere. 

3 kommentarer:

  1. Åse Margrete Bakken27. februar 2024 kl. 12:08

    Jeg kjenner meg godt igjen i denne. Jeg falt i kategorien skoleflink og endte som 21-åring opp som lærer, og alle var glade og fornøyde. Bortsett fra jeg, som egentlig fant mest glede i praktiske og kreative aktiviteter. Disse har fulgt meg hele livet, parallellt med lærergjerningen. Når jeg for 14 år siden, etter 45 år som lærer, fant veien til Rauland, og i første omgang kreativ maskinstrikking hos Marit Buseth, følte jeg at jeg var kommet «hjem», og gråt av glede over at jeg endelig fikk drive med det jeg helst ville.

    SvarSlett
  2. Jeg tror desverre det også handler om økonomi. Det er jevnt over vanskelig, om ikke umulig å tjene seg skikkelig feit og "rik" på håndverk, bare se på reaksjonen til litt for mange når man sier prisen for å justere en bunad. I akademiske fag er det en mye større selvfølge at utøver skal sitte med en god betaling for tjenesten de utfører. At en regnskapsfører/lege/jurist tar opp mot en firesiffret timespris er ikke så uventet, men en bunadstilvirker som tar 500kr i timen er for mange hårreisende mye.

    Hvorfor utdanne seg til et yrke der man for evig er dømt til å tjene middels ok kontra et yrke der man har muligheten til å tjene nok til to hytter og ukentlig entrecôtemiddag.

    Mvh. Bunadstilvirker som heller vil tjene middels greit men gleder seg til å jobbe enn ukentlig entrecôtemiddag.

    SvarSlett
  3. Ble utdannet sosiolog i tyveårene, men skiftet over til kokk og er storfornøyd over valget, selv om lønna ikke ble stort bedre.

    SvarSlett