Spørsmålrunde: om gjenbruk av bunad

Og jammen, et spørsmål om gjenbruk:

Tiåringen blir jo konfirmant en vakker dag om noen få år. Vi har min mormors gamle blå Romeriksbunad i slekta. Hun var født i 1920 - jeg tipper derfor at bunaden var ny i ca 1934, altså for 80 år siden. Den har holdt seg ganske godt, men må nok flikkes litt på noen broderier og selvfølgelig sys inn til en smal konfirmant. Hva mener du - er det en god ide at dette blir datterens bunad om noen år?
Hilsen Underveis

Ja, ja, ja! Bruk om igjen og om igjen. Jeg har akkurat sydd om en bunad nå, fra bestemor til barnebarn og det er stor stas for begge. Det er historier og følelser, fortid og fremtid. Det er slik det skal være.

Men - vær oppmerksom på lengden! Bunader var kortere før, og mange synes det blir litt snuppete rundt anklene. Så om tiåringen tegner til å bli høy bør dere vurdere å la henne bruke den nå istedenfor å la den henge og så blir den plutselig for kort. Det er en viss avstand fra broderi til kanten nede og det er sjelden mer enn en cm sømmonn øverst på stakken. I tillegg er det dette med fargeforskjell - farger endrer seg i årenes løp. Å sy ut og inn i side går fint og de rkan i verste fall skjøte inn litt stoff. Men et markant fargeskille et par cm fra kanten synes veldig godt, og ikke på den kledelige måten.

 Det er enkelt  å involvere konfirmantene som får ny bunad. Men også de som arver bør få være med på prosessen slik at de føler en tilhørighet til det som skal bli deres stasplagg. Prøv bunaden på henne, spør henne om hun vil ha den - la henne være delaktig.Ta gjerne en tur innom en forhandler og se på hvordan bunaden ser ut nå.  Er stoffet eller fargene annerledes, er broderiene grovere eller finere? jeg ser ikke bort fra at den gamle bunaden veier mindre enn en ny. Alt sånn kan være spennende.

Det lages jo mange nye bunader hvert år. Hva skjer med de gamle bunadene? Blir de kastet? Henger de bare på loftet? Blir de utslitte? Har du sett noen gjenbruksprosjekter basert på bunader?

Hilsen Ragna

Her er det mye å tenke på, men jeg tar likevel denne sammen med spørsmålet over. Det er fremdeles, i deler av Norge, vanlig at jenter får bunad når de blir konfirmert. Det er heller ikke uvanlig at noen vokser ut av denne bunaden, enten fysisk eller mentalt. Da skaffer noen en ny bunad og lar den gamle henge. Noen har nye generasjoner som kan overta, men om du ikke har noen  jenter i slekta eller de jentene som er der aldri kommer til å passe inn i din avlagte bunad kan du kanskje vurdere å selge? Jeg tror ikke så mange kaster bunaden sin, til det er de kanskje for kostbare? 

 Bunader kan absolutt bli utslitt, men det krever jevn bruk over tid. Skjorter og forklær må ofte byttes før selve bunaden, sko likeså. Noen fornyer seg med en ny sølje, eller skifter fra stoff- til sølvbelte. 
Det er rimelig å anta at det ligger en god del bunadtilbehør rundt i de tusen skap, i påvente av nye generasjoner. Noe av dette kunne kanskje blitt satt inn i nye sammenhenger, men hittil har jeg ikke sett gjenbruk basert på bunad. Bunadsølv på vanlige klær, ja. Silketørklær brukt til annet enn bunad, ja. Men et skjøteliv utenpå en kjole, eller en stakk satt sammen med en silketopp - det har jeg ikke sett. 
Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes. Kanskje hadde det vært spennende, kanskje ville jeg opplevd det som helligbrøde. Jeg vet ikke. 

Men uansett hva dere gjør;
Sett pris på det dere har!
Bunad er klær og tilbehør, men det er også mye mer.
her snakker vi tradisjoner, arv, omtanke, langsiktig investering, minner og håndverk.

spørsmålrunde: forkle til råndastakk

Neste spørsmål gjelder forkle med hardangerbroderi:

Jeg har lært meg å brodere hardangersøm, og har så lyst til å brodere et forkle til rondastakken min. Jeg har googlet og vært på Heimen og spurt, men finner ikke noen mønster/oppskrift som er egna. Vil gjerne brodere på lin, har ikke prøvd men det må da bli fint? 

Hvordan går jeg fram, har du tips om mønster og hvor jeg skal handle? 

Hilsen Lovise

Det var en gang, da en hardangerhybrid også ble kalt nasjonalen, at alle daler og drakter ville ha en liten del av moroa. Det dukket opp forklær med hardangerbroderi både her og der, og også i Nord-Gudbrandsdalen. Før dette var det et ganske bredt utvalg av forklær til råndastakken; svarte ensfargede, svarte med broderi, mønstrede, og vevde med striper. 

Jeg er litt usikker på når de hvite med broderi forsvant ut igjen. Mitt er fra siste halvdel av tredvetallet, så da var det nok vanlig. Men på sekstitallet var det ikke vanlig. En gang i mellom overtok de stripede ullforklærne hele markedet, og var ganske eneveldige omtrent til tusenårskiftet. 

Nå får man forklær i ull, silke og sateng, broderte eller ensfargede. 

Men de hvite har stagnert, de er opp til størrelse 12 år. Det er synd, for mangfold er fint og hardangerbroderi er vakkert over den stripete stakken. 

Men, det var det med mønster! Det er ikke så lett nei. Mitt tips er å finne en standardbord, ikke altfor høy, og bruke den. Som du ser på bildet over er det ikke akkurat borden over alle border som ble brukt, her var det mulighet for variasjon.

Jeg kan samtidig nevne at da jeg for noen tiår siden jobbet på Husfliden i Oslo hendte dette ved et par anledninger:

Kunde skulle ha hardangerbunad. Bunaddamen anbefalte kunden å gå hjem og lete gjennom lintøyet sitt for å om mulig finne et pent mellomverk som kunne brukes på forkleet.

Vips. Penger spart, broderi tatt vare på. 

PS. Jeg vet at filmen Fante-Anne ikke er en drakthistorisk stilstudie. Men samtidig; dette er ikke profesjonelle skuespillere, dette er bygdefolk som kler seg opp i finstasen sin. Så litt stilhistorie er det. 

spørsmålrunde: nordlandssølv

Første spørsmål gjaldt bunaden på bildet - nordlandsbunaden:

Fine nordlandsbunaden. Jeg tror jeg ofrer å ha den på i år da jeg blir alene med ungene på 17 mai, henning skal jobbe. Føler jeg trenger noe jeg lettere kan springe etter Yme i.. Men jeg lurer på, hva er korrekt plassering av søljer der? Den lille øverst eller nederst. I min familie er vel jeg den første som har bunad og på Hennings side er de litt uenige.. Og er det krise og helt forbudt å bruke sånn kjede for å holde sjalet på plass??
 hilsen livet i casa didriksen

Og ikke lenge etter kom det et svar i kommentarfeltet:

I Norsk Bunadleksikon er den store avbildet øverst og den lille nederst over livet. I tillegg på ett av bildene, en ekstra sølje i "sprekken" på livet. Det er og brukt kjede til å holde sammen/ holde fast sjalet på det ene bildet, kun brettet inn under livet på det andre bildet.
Ha en fin feiring!
hilsen anonym

Det vil ofte være lokale variasjoner i bruk av sølv. I noen bygder har "alle" den store sølja nederst, mens det andre steder er en uskreven lov at lillesølja er lengst ned. Sistnevnte er det vanligste, og vel også det som går igjen på "offisielle " bilder og anbefalinger.
Det er viktig å huske følgende:
Jo bedre økonomi vi får som samfunn, jo mer sølv har vi på bunadene våre. Opprinnelig var det ikke to søljer og tre spennesett på nordlandsbunaden og sjalsfestet er av relativt ny dato. Og siden mange brukere av nordlandsbunad har gått rundt med sjalet på snei, eller opplevd å miste hele frynsestasen, ble sjalsfestet raskt populært.
Du trenger det ikke. Noen syr hemper på innsiden av livet som de putter snippene inn, andre lar bare sjalet ligge løst innbrettet i livet.
Jeg har sett noen eldre bilder hvor nordlandsfrøknene har fjongt knyttede sjal, det var faktisk ganske fint. Men jeg tror likevel ikke det er noe jeg skal agitere voldsomt for å få innført.
Og angående den der tredje sølja, den det refereres til fra bildet i Bunadleksikonet - den er ikke ikke vanlig. Glem den.

Og apropos dette med bunadbruk når man har småbarn: Jeg støtter deg helt og fullt. Høvdingen jobbet 17.mai da Woody var halvannet år og særdeles lett på foten. Det året brukte jeg ikke noe av pengene jeg hadde sneket ned i bunadskoa ( dette var før jeg sydde stikklomme i splitten på bunaden min)....Jeg løp. Og løp. Og løp. Og nei, jeg sendte ikke bare ømme tanker til han som satt et annet sted...

spørsmålrunde: om oppbevaring

Hei!

Jeg lurer på: hva er dine beste oppbevaringstips? Jeg regner med at du som er proffs har enda fler dingser og dongser enn meg, hva slags system har du? Enhetlige bokser med tydelige etiketter, umake sjarmerende blikkbokser i forskjellige (ikke stabelbare) fasonger, store (stygge?) fiskeutstyrsbokser etc.
Og er alle nåler, knapper, bånd, oppskrifter etc på en plass, eller trenger en en nålepute ved hver potentiell syplass? 

Hva er den beste løsningen når en skal ta med håndarbeidet på tur og trenger litt av hvert...
Jeg bor på liten plass og prøver hardt for å få oppbevaringen å gå opp for meg, takknemlig for tips!
Takk for super-koselig blogg, gleder meg til bunadssesong og 17 mai!
Hilsen anonym

Nja. Hva skal man svare...her burde jeg selvsagt late som alt er på stell, at stoffene har tellekanter og hektene er sortert etter størrelse og farge.
Men vet dere, det er ikke slik det er. Ihvertfall ikke nå.
Jeg har ting i blikkbokser, skuffer, hyller og poser. Jeg har lister og notisbøker. Jeg har dagplan, ukeplan og et ganske lyst sinn. Jeg har en egen skuff for inspirasjon, to skuffer for restestoff. En hylle for alt mulig og et skap for i-produksjon og skal-i-produksjon.
Jeg har stort sett bunadbånd samlet et sted og andre bånd et annet sted. Knappene på et sted, nei faktisk to, broderigarn i bomull, ull, silke og lin er sortert. Jeg har tre knappenålsesker jeg drasser rundt og for tiden er det fire målbånd og to linjaler jevnt fordelt.

Det kunne vært det glade vanvidd, men det er det ikke. Det er et system i bunnen, et system basert på at jeg er den eneste som skal hente, finne og bruke det som befinner seg i skuffer og skap. 

I tillegg er systemet basert på at jeg har sånn noenlunde god hukommelse, og at jeg aldri beholder noe jeg ikke trenger av kundenes bunader. Altså, om en bunad skal syes ut trenger jeg mest sannsynlig ikke skjorte, løslomme, cape eller forkle ( hvis det har knytting). Jeg trenger heller ikke bunadposen for oppbevaring. Dette sender jeg med kunden hjem og så kan de passe på det selv.

Når jeg skal på tur tyr jeg til en av to:

håndarbeidsposen jeg har hatt siden barneskolen eller en handlepose i plast. Sistnevnte er ikke det spor sjarmerende, men plastposer er vanntette. Nåler, tråd, saks og annet sytilbehør har jeg i etui og i en gjennomsiktig plastpose, type brødpose. Lett å se! 

I stua har vi to puffer med lokk. De er i utgangspunktet ganske lette...Jeg tømmer de for garn, strikkepinner, prøvelapper og dommedagsprosjekter med ujevne mellomrom. Det er utrolig hvor mange kilo garn man kan klemme sammen på et relativt lite område!

spørsmål om bunad?

En arbeidsuke til første runde med konfirmasjoner. To arbeidsuker til litt flere konfirmasjoner.Tre arbeidsuker til 17.mai.

Jeg tror vi gjør det enkelt i dag; jeg går på jobb og så blir jeg der. 

Det dere kan gjøre er følgende:

Still meg spørsmål om bunad, bunadtilbehør, skikk&bruk og vask&stell. 

Kort sagt gi meg inspirasjon og ideer til fornuftig blogging i tiden fremover. Hvis ikke kan det fort bli mange fine bilder av sol som går opp og sol som går ned, blomster i motlys og kaffekopper med og uten duk.

Så, godtfolk, fyr løs og så skrives vi!

balanse

                         

                               

Jobb og fritid. 

Bunad og blomster.

Gode lukter, gode smaker, gode opplevelser.

Jeg har sagt det før, men jeg gjentar meg selv med stor glede og lett hjerte:

livet er slettes ikke verst!

Spa meg ikke ned i utide

I går fortalte forsiden på A-magasinet meg at spabursdager for barn ned i treårsalder er en trend. I går kveld ble dette debattert på tv. Og spørsmålet er selvsagt - trenger barn spa? Trenger de ansiktsmasker, fotpleie og fargebad? Trenger de å være i et rolig miljø med eteriske oljer, fokus på skjønnhet og velvære, og dempet belysning for å finne roen i en hektisk hverdag?

Nei. De gjør vel strengt tatt ikke det.

På den andre siden - trenger vi voksne det? Trenger vi syrebehandlinger, oppkvikkende bad og mykgjørende eller oppstrammende innpakninger?

Nei, vi gjør vel strengt tatt ikke det.
Men du og du så godt det er!




Ja. Jeg har rynker. Inntil videre er det flest når jeg smiler. Jeg har grått hår. En pigmentflekk på kinnet,  minner meg daglig på å lære ungene å bruke solfaktor.  Tennene kunne sikkert vært hvitere, men de er fremdeles uten hull. Jeg kunne sikkert fjernet både rynker, flekk og fregner. Jeg kunne bleket tenner og løftet øyelokk.
Men hvorfor? Er det så grusomt å bli eldre? Vi lever lenger og lenger, samtidig skal vi se ut som vi er toogtyve hele livet.

Jeg har ikke noe som helst i mot hverken spabehandlinger, pen hud eller glatte legger. Jeg kan godt oppmuntre barna mine til å ta vare på sin egen hud. Jeg har ingen problemer med at en tiåring koser seg med fet fotkrem, fuktmaske og agurkskiver over øynene.

Men jeg vil velge det selv. Som foreldre er vi det som så flott heter foresatte. Det vil si at vi er foran våre barn. Vi er ikke ved siden av dem og vi er ikke venninner som deler alle opplevelser og hvisker hemmeligheter. Vi skal gå foran og være tydelige. Vi skal snakke med våre barn, vi skal lytte til dem og vi skal oppdra og veilede slik at de blir mennesker andre liker å være sammen med.
Vi skal i det hele tatt gjøre veldig mye for å gi dem en god framtid.

Men, vi skal også gi våre barn en god samtid, en god barndom. Vi skal unne dem å være barn- bli skitne, ha skrubbsår på haka og ketchupflekker på sokkene.

Men tilbake til fenomenet spabursdag:
Noen ganger må du støvsuge undersiden av sofaen etter en barnebursdag, og samme hvor blankt gulvet var før gjestene kom så må det definitivt vaskes når de har gått også. Det er ikke alltid like lett å aktivisere ti-femten barn, det kan bli gråt og tenners gnissel, brussøl på gulvet og konfetti i plantene. Det er fristende å ha utebursdag, bowling, fotball, bondegård, badeland og nå altså - spabursdag.
Og hva gjør vi, hvis dattera blir invitert på spabursdag? Og ja, jeg skriver datter for jeg har en vag fornemmelse av at dette ikke er et alternativ til guttas piratparty?
Er dette bare kos og hygge og en relativt enkel løsning på det store spørsmålet - hva finner vi på for den håpefulle i år? Eller gir vi barna våre et bilde på hvordan kvinner skal være?


Og hva sier vi egentlig til døtrene våre, når vi gir dem fri tilgang til sminke, hudpleie, frisørtimer, lyse striper og hårkurer? Sier vi, så fint at du tar vare på deg selv? Eller sier vi, samme hva du gjør så kan du alltid gjøre litt til?

                                             
 

Sminke skal være morsomt og fargerikt. Det skal være slik at når du henter seksåringen hos en venninne kan du ikke ta henne med i butikken på vei hjem. De skal leke og lære, prøve og feile. men la dem gjøre det på et privat bad, ikke et polert spa.


Så konklusjonen er vel:
Ta gjerne med barnet ditt på spa om det føles viktig og riktig for deg. Men la det være opp til hver enkelt familie å velge når barn skal introduseres for denne del av livet.

om å jobbe alene

For en tid tilbake dukket denne kommentaren opp:

Ønsker meg et innlegg om fordeler og ulemper med å jobbe alene?

Jeg skal svare etter beste evne, og fullstendig basert på egne erfaringer. La oss begynne med ulempene:

- rett og slett det å være alene.  I mitt tilfelle kan det noen ganger oppstå tvil om hvilken vei folder skal legges, om hekter og krok er den beste løsningen, om en stakk bør heves en eller to centimeter. Ikke store avgjørelser, men slikt man ofte kan ønske et ekstra sett med øyne til å avgjøre. Og , det er ikke alltid kundens øyne er like nøytrale som en annen med sømerfaring.

- det blir fort litt stille. Jeg hører radio og lydbok, men hvem skal jeg snakke med?
- Manglende motivasjon. Åjada. De der dagene hvor du egentlig ikke har lyst til å jobbe, men ikke har tid til å ha en rote-rundt-dag. De dagene dukker opp i de fleste jobber ( tror jeg). Da savner jeg å ha en kollega som finner en enkel jobb og setter meg i gang.

- du må gjøre alt selv. Det finnes ingen som kan trå til hvis du blir syk eller om du har kjørt deg fullstendig fast med en arbeidsoppgave eller en kunde.  Du må bite tennene sammen og gjøre det selv. Da skriver jeg ekstremt detaljerte lister for å ha gleden av å krysse ut elendighet etter elendighet.

- firmagoder! Det hadde jo vært stas med en påskjønnelse til jul...Når du jobber alene mister du fellesskapet du får på en arbeidsplass. Du mister julebordet, sommerfesten, vinlotteriet og påskeegget. Dette kan man selvsagt leve helt fint uten, eller man kan kjøpe påskeegget og vinen sin selv. Og selv om jobb ikke skal være ensbetydende med hygge, så er dette med trivsel og sosialt samvær en viktig del av livet for de aller fleste.

kaffepause alene? ikke alltid like stas...da blir det pause foran pc-en!

Se der. Dette var det negative. Jeg valgte å begynne med det, for å kunne avslutte med det positive:

- Rett å slett å være alene! Jeg kan gå på jobb med bronkitt og omgangssyke uten å være redd for å smitte noen. Og når jeg jobber alene har jeg heller ikke ansvar for andres spisetider, fritid, planleggingsdager og ferieønsker. Jeg styrer skuta selv. Superdeilig!

- fjernkollegaer! Dette er en av årsakene til at jeg holder ut, og dette sier jeg til alle som vurderer å gjøre som meg; altså flytte jobben hjem og satse på eget håndverk. Skaff deg en du kan ringe, eller to.  Jeg har en fjernkollega som også jobber som bunadtilvirker. Hun er en god støttespiller i arbeidssituasjoner. I tillegg har jeg en venninne som jeg også var lærling sammen med ( for noen tiår siden). Vi har gode rutiner på ringing og teksting.  Disse to, og selvsagt også andre, gir meg det faglige påfyllet jeg mistet da jeg valgte å sitte hjemme og sy.

- rote-rundt-dagene! Det er en link litt lenger oppe i teksten slik at du kan lese mer om dette fenomenet. Da jeg valgte å si opp fast jobb og stabil inntekt var det ikke bare  fordi jeg hadde så brennende lyst til å være selvstendig håndverker. Det var også fordi jeg ønsket å ha mer tid til mann og barn.

- Friheten til å si nei! I starten sa jeg ja til mange jobber bare for å tjene penger og fylle arbeidsdagene ( og for å være kjekk og grei). Nå sier jeg nei til skifting av glidelås og reparasjon av treningstøy. Inntjeningen er så stusslig og jobben så demotiverende at jeg heller vasker kjøkkenskap.

- Alt i alt er det å være sin egen sjef og ha mulighet til å styre dagen sin selv en fantastisk mulighet til å være mer til stede. Akkurat hvor takknemlige ungene er for at mor er hjemme og selskapssyk  når de kommer hjem fra skolen er variabelt og behovet for te og skravlestund er ikke alltid jevnt fordelt... Men de siste syv årene har det meste av tannlegebesøk, legetimer, aktiviteter på ettermiddager og utviklingssamtaler gått glatt og uten diskusjoner av typen du gjorde det sist og ærlig talt, dette må du ha tid til.

Og til slutt:
Jeg hadde aldri i verden holdt ut hvis jeg bare hadde hatt hjemmejobben! jeg er overhodet ikke typen på å sitte alene og sy. For meg har det å holde kurs og ta vikartimer i videregående skole gitt meg den balansen jeg trenger. Jeg tror ikke det er spesielt sunt å sitte mutt putt alene dag etter dag, uten annet selskap enn bikkja på dagtid og mann og barn på kveldstid. Det er sunt og lurt og fornuftig å komme seg litt ut og få inspirasjon, motstand og kontakt med likesinnede.
Ikke det at jeg ikke får motstand her hjemme altså, vi har tross alt barn på 11 og 15 år, men jeg mener de faglige diskusjonene som gir meg lyst til å lære mer, tenke nytt og revurdere gamle holdninger.

Broderi og lydbok. Det høres kanskje ikke ut som jobb, men det er det!

sang fra systua

Det hender, ikke så rent sjelden, at potensielle kunder omtaler jobben som skal gjøres som liiiten. Dette stemmer sjelden overens med virkeligheten. For eksempel har det null og niks å si om du syr inn eller ut overdelen av bunaden hvis du ikke gjør noe med stakken ( og her snakker vi ikke sømmonn i sider, men justering av folder, rynker eller piping ).
Så, klok av skade, gir man aldri pris pr. telefon på slike enkle små fiksetrikse jobber.

I dag skjedde imidlertid noe helt usedvanlig - den liiiille jobben viste seg å være nettopp det. Liten.
Gledelig, overraskende, hyggelig. Kryss i taket og tjolahopp. Faktisk så bra at jeg deler et dikt:

Alle damer vil så gjerne

vera vakre og moderne,

og til meg dei alle går 
sommar, vinter, haust og vår.

Somme vil ha kjolen vid,

somme stutt og somme sid

og eg måler tyet rett,

klipper, prøver, snøgt og rett

syr med stutte, jamne sting

mange vakre fine ting.

Noen drømmer fra autovernet ble virkelige...jeg ble faktisk sydame. Bortsett fra at jeg syr bunad da. Men da jeg var 11 år visste jeg vel ikke at det var et fag. Eh, da jeg var 11 år var det ikke et fag. Det ble det først mange år senere. Bunadtilvirkerfaget ble lagt inn under lov om fagopplæring i 1997, for å øke arbeidets anseelse , formalisere kunnskap og bevare tradisjonshåndverk.

om autovern og vårlyse kvelder

Fire frøkner rundt et bord, åtte gestikulerende hender, store ord flyr over bordet. Følelser som skal lande, liv som skal leves.

Og jeg tar meg i å tenke - kan man savne noe man ikke vil ha tilbake?

Det å være ung, glemme seg selv mens man sitter i timevis;  på et kaldt autovern, huskestativet ved den gamle skolen, hengende over sykkelstyret, på en stein, eller en sjelden gang ved et kafébord med en sur kaffe på deling. Sitte der med den ene, hjertevenninnen, hun som vet så mye om deg og du så mye om henne at et uvennskap aldri kan oppstå. Det å kunne kollapse i hysterisk fnising over nesten ingen ting, uten at noen tror du har klikket helt eller er full midt på lyse dagen.
Og apropos det siste...kan man savne lukten av vår og fersk sigarettrøyk og den lett gjærete smaken av alkohol som hverken vil opp eller ned? Kan man savne å stå ved en ribbevegg i et halvmørkt lokale og håpe, vente og be om å bli sett?

Den tiden hvor den minste lille detalj kunne få hele din eksistens til å falle i grus og et eneste blikk eller et utsagn kunne føre til endeløse drøftinger av typen tror du, vet du, tenk om, åååå, nei, det går ikke, men likevel...Og samtidig som en filleting ( sett i ettertid) kunne vippe deg fullstendig av pinnen kunne du være så uendelig stri og sikker i din sak, så helt og fullt overbevist om at du og du alene satt med løsningen. Ikke bare på dine problemer, men på det hele.
Jeg tar meg i å savne de endeløse samtalene om alt og ingenting. Samtalene vi hadde før vi fikk mann, barn, huslån,sprengte blodkar ved neserota og karrièrer som fortoner seg å være i blindgater.  Jeg tar meg i å, plutselig, som lyn fra klar himmel, savne det å gå ut av døra om morgenen og med et lite blaff i magen vite at i dag, skjer det. I dag skal verden endre seg. Og skjer det ikke i dag så skjer det ihvertfall i morgen!
Den ukuelige optimismen, troen på at det alltid løser seg og at det man ikke kan snakke seg ut av kan man vel for skams skyld smile seg ut av. Det å være ung og helt og fullt og fullstendig overbevist om at livets kamper ikke handlet om stort mer enn om hvorvidt du kan dra på fest neste lørdag og om du rekker å kjøpe ny bukse og få den godkjent av venninnene før nevnte kveld.
 
Jeg er inderlig glad for at ungdomstiden,  kort og intens, for lengst er overstått. Jeg har ikke noe behov for å dra tilbake, for å gjenskape den jeg var da.
Men når jeg hører småjentene fnise og hviske hemmeligheter så håper jeg de vil bruke noen lyse vårkvelder på å sitte på et autovern, eller en benk for å kanskje, kanskje, kanskje få et glimt av han der søte.
Jeg håper de vil bruke ungdomstiden, den de nå nærmer seg for fullt, til å sykle rundt, være fire stykker om en porsjon pommes frites, bruke to timer på å gå en kilometer skolevei. Jeg håper de vil bruke tiden ute, at ikke alt av avtaler og opplevelser skal gå via sosiale medier. Ikke fordi nettet aldri glemmer, men fordi minner er så mye mer enn flate bilder og tekst. Minner er lukt, smak, kalde tær, bukser som siger, gjenglemte votter og små, små smil i en kinokø.

Og jeg håper Queenie vil være like heldige som meg, som fremdeles kan fnise hemningsløst med hjertevenninnene. Forskjellen er at selv om vi fremdeles vet mye om hva som skjer i hverandres liv så er det ikke lenger en trussel, en potensiell ikke-angrepspakt, nå er det en trygghet.

Og selvsagt - at vi vet hvor dumt det er å tilbringe timer på vårkalde autovern...

for tiden uten dekning

Så sitter vi der uten fjernsyn og med slarkete internett. 

Vi leser, broderer, spiller spill, snakker sammen, drikker kaffe, ser på utsikten og hører på værmeldinger. Vi drikker enda mer kaffe, lager mat, vasker opp, leser litt mer, klør bikkja på magen.

Vi nyter de få glimtene av lynraskt nett og oppdaterer oss på verdensnyheter av variabel kvalitet. 

Vi planlegger sommerferie og snakker om hvordan det blir neste år når vi har en elev i den videregående skole.

Vi har så god tid at vi nesten blir handlingslammet. Og det er ikke bare de søte små som undres på hvordan i all verden vi overlevde før-i-tiden, da vi ikke hadde nett og ikke ble oppdatert på hele verden hele tiden...

Neida, det er ikke Ørskogbunad fra Sunnmøre hele tiden. Det bare virker slik...

tryggheten i å høre til

Det har vært en rolig påske, og noen vil kanskje tenke over at bildene ikke akkurat bærer preg av stor aksjonsradius. Og det stemmer. Påskeferie er hytteferie så sant ikke været slår seg helt vrangt. Men når påsken innledes med noe som minner mistenkelig om influensa er det fristende å holde seg nærmere hytteveggene enn hva normalt er. Ikke det at jeg pleier å halse fjellheimen rundt, men det er nå greit å komme seg over tregrensa en gang i blant.

Men, sånn er det når man går inn i årets travleste uker og vikarene ikke akkurat står i kø...Da pleies sår hals og gretten kropp i solveggen og i  de løypene vi gikk da de søte små var riktig små og søte. 

Så, nå er jeg frisk og fornøyd og klar for ny innsats. På systua vel å merke. 

Men mens jeg satt der da, i solveggen, med appelsinen min og tenkte over livet og sånn og hørte nyheter fra andre steder i verden så tenkte jeg litt forbi min egen fregnenese og innså at jeg er heldig. Heldig fordi jeg har et slikt sted å reise til. Ikke bare fordi det ligger så fint til, eller fordi det er strålende turmuligheter derfra, eller fordi det ikke bygges ut mer i dette området. Nei, mest av alt er jeg heldig fordi jeg har et sted med minner om glad barndom, frustrert ungdom, nyforelsket, nygift, nybakt mor, og sliten tobarnsmor. Jeg sover godt, jeg lar mascaraen ligge urørt og er helt og fullstendig hjemme.

Den tryggheten i å ha noe slikt  - den er god!

Fortsettelse følger

Snø, solkrem, ski og appelsiner. 

Med andre ord; same procedure as every year. 

gooood påske

God påske!

Bilde fra arkivet, fra den tiden da dobakken var lang og spennende.

påskepåminnelse

Tudelu!

Det er snart påske og jeg har et par kommentarer i den anledning:

Husk de firbente!

Sjekk såre labber hvis det er harde skispor eller skare vi kan tråkke gjennom. Smør potene med vaselin hvis du har glemt den skammelig dyre og spesialinnkjøpte potesalven hjemme.

Ikke la oss ete oss kvalme og kleine på restene av påskelammet. Husk, vi skal alle sitte lenge i bil en dag eller to etter dette og enkelte firbente har ikke vett på å slutte å stappe innpå i tide.

Du synes sikkert det er morsomt med lange nedoverbakker og strålende skiføre. Vi som halser ved siden av i bånd eller line har ikke like god glid. Jeg for eksempel har femten cm lange bein - det gir ikke all verdens skrittlengde.



Kommer dere til kald hytte og må gå med varme sko inne for å ikke fryse ihjel? Tenk på oss som må ligge på kaldt gulv...brrrr, sier jeg bare. Varm teppet mitt bittelitt i det minste, jeg er ingen grønlandshund.

Og sist men ikke minst -
jeg kan leve uten appelsiner. Det er virkelig ikke godt. Påskeegg derimot - det mottas med takk!


God påske to all of you from all of me!

xoxo, Laika


PS. Kos dere! Det skal jeg.

bøker og bilder

Det har blitt endel lydbøker nå i vinter. Både lydbok og radio er finfint selskap på systua, men siden det er vanskeligere å krangle med en lydbok gir det bedre flyt i arbeidet med en klassiker i bakgrunnen enn en oppkjeftig skvaldrepetter på radio.

For tiden er det Madame Bovary som holder meg med selskap. Akkurat hva jeg synes om ekteparet Bovary skal vi ikke gå nærmere inn på, rent bortsett fra at jeg antakelig ikke ville invitert de på middag særlig ofte. Men det avsnittet jeg spolte tilbake og gledet meg over tre ganger, er det hvor klærne til bryllupsgjestene beskrives detaljert. Og gjett om jeg gjerne skulle vært flue på veggen, eller heller påklederske, og sett hvordan livene ble snørt, buksene festet, hva slags kantiebånd de valgte, om det var hjemmevevd eller kjøpestoff, hvor pent det ble brodert ( eller valgte noen å kjøre på med litt lenger sting?)
 Klær og tekstiler er av det som ofte fenger meg i bøker. Ikke slik at dette må være hovedbudskapet, men når det skinner gjennom, når det beskrives i en bisetning hvordan de ulike klassene i samfunnet gikk kledd, måten klær ble sydd på - alt dette er fascinerende.
Jeg gleder meg når Jonas Lie skriver om kapteinsfruen på Gilje som stopper og lapper, når Sigrid Undset skriver om hvordan Kristin broderte og sydde pensko til lillesøster Ulvhild. Jeg tror jeg vet hvordan resultatet ble, samtidig som jeg ikke vet om mine bilder ville stemt overens med en eventuell filmversjon.

Når jeg leser at dypblå var de kongeliges sørgefarge i Tudortidens England tenker jeg at det er fordi blåfarge var så kostbart at det kunne bare de aller rikeste bruke og jo blåere jo bedre.

Og jeg tenker at gjennom bøker kan man lære så mye, nesten uten å merke det.

I dag hadde jeg besøk av en tante og en onkel - og i påsken skal jeg kose meg med en fagbok om teppet i Bayeux og en roman om hvordan det ble til. Ypperlig kombinasjon av fag og fiksjon!



Boken vant Danmarks skolebibliotekarforenings børnebogspris i 1989 og Nordisk skolebibliotekarforenings børnebogspris i 1997!

Hva liker du å lese, og lager du bildet i hodet mens du leser?

made for the movies

Historien er syltynn, tidvis nærmest tvilsom. Heltinnen skylder på andre, legger seg oppi det ene og det andre og er generelt lite sympatisk. Helten går fra farsfigur via steinansikt med halvåpen munn og smektende blikk til mister loverboy. 

De andre karakterene har sine glipptak de også.

Men ærlig talt, Det er bare en film. Eller nei, ikke bare en film. Det er selveste Fante-Anne. Norges første spillefilm. Innspilt i Barndommens dal, smekkfull av råndastakker, stivatørklær og flotte forklær. Det er steder man har vært, bekker man har vasset i, hus vi har løpt forbi, gjerder vi har klatret over. 

Og nei, jeg er ikke så gammel som Fante-Anne, men noen steder endrer seg saktere enn andre. 

Jeg må bare beklage luguber kvalitet på bildene. Sånn blir det når statskanalen sender kvalitetsfilm midt på blanke søndagen. Vi kan vel kanskje kalle det minner med glitterkanter?

PS. jeg ser gjerne Synnøve Solbakken om igjen også. Før Flåklypa var den fast innslag på 17.mai i Barndommens dal. Høydepunktet burde vel vært Ingrids sang, eller når de unge elskende endelig får hverandre? Neida. Høydepunktet var når faren til en av venninnene dukket opp som ung og  smilende  tilskuer til livlig dans. Husker jeg ikke feil var rådgiveren med som felespiller.
Den er definitivt ikke på netflix...kanskje er den å oppdrive på dvd?

Bunadsølv til barn

Det kan være hyggelig å gi bunadsølv i gave til dåp, bursdag og andre merkedager i barnas liv. Og ekstra hyggelig er det å gi noe barnet har glede av i mange år.

Derfor: Styr unna de aller minste barnesøljene. Joda, de er supersøte og helt perfekte på en ettåring. Men så blir de plutselig så veldig små, og da ender de ofte gjemt og glemt i et smykkeskrin. Kjøp heller den nestminste, bruk den litt nedpå brystet i starten og ha den som halsknapp/halssølje senere.

Det samme gjelder mansjettknapper. Ihvertfall hvis dere ikke er en familie som bruker bunad veldig mange ganger i løpet av et år; velg en enkel modell som barnet kan bruke minst til konfirmasjonsalder. Hvis du ikke gjør som meg og syr tinnknapper i skjorta, for å slippe å løpe rundt og lete etter tapte mansjettknapper på 17.mai...

Noen gir knapper til gutt. Da bør du være ganske så sikker på hvilken bunad han skal ha som voksen ettersom sølvknapper kan være vanskelig å få byttet og ingen nordlending med respekt for seg selv vil vel gå rundt med åttekantede knapper fra Rogaland i vesten og filigransknapper fra Telemark i trøya?

Til slutt, hvis dere har bunadsølv...bruk det!
Små søljer er fint på mer enn bunad. Og om du er redd for å miste den kan du enten sy sølja fast med et par sting på baksiden eller surre en sånn brun strikk rundt pinnen slik at den ikke glir ut så lett.

takk til mormor i Barndommens dal for fint fotografi. Det var ikke alltid like stas når hun kom med Rolleiflexen og skulle forevige oss. Nå derimot, er det en evig glede å ha disse albumene. 

Men jeg skulle ønske jeg også hadde hatt dådyrøyne og pannelugg da jeg var barn...Det er liksom ikke helt den samme schvungen over bollekinn og riskorntenner. 

Hva mister vi på veien?

Da jeg ble konfirmert hadde så godt som alle jentene i kullet den lokale bunaden og de aller fleste var vevd og sydd av samme dame. Noen hadde en annet, arvet versjon og et par hadde den broderte festbunaden.
Likt for alle var at vi, eller mødrene våre, kjente den eller de som hadde laget finstasen vår. Og at alle hadde bunad, noe annet ville vært helt uhørt i Barndommens dal på åttitallet.

Da jeg noen år senere satt på en utdannelsesmesse og markedsførte muligheten for å utdanne seg til bunadtilvirker var responsen gjennomgående denne Men det er jo ikke en jobb. Dette er sånn som bestemødre gjør.
Men når jeg spurte om de så for seg at deres mødre ville sy til sine fremtidige barnebarn var responsen tilsvarende unison - er du gal! Mamma sy? Og påfølgende hånlatter.
Og det er den veien det går. Håndarbeidet har, i den grad det fremdeles blir utført, gått fra å være en hjelp for å spe på slunken økonomi og magert utvalg i butikker til å bli hobby. Der våre formødre sydde lappetepper av utslitte klær kan vi gå i lappebutikker eller online og handle ferdige klippede biter som vi syr sammen igjen. Det blir ikke mange bunader av dette...
Selvsagt er det både bestemødre og mødre som syr bunad, de broderer og monterer og kjenner gleden ved å skape varige verdier. Noen vil det alltid være, det vil alltid finnes mennesker som ser gleden og verdien i å skape, i å lage noe som kan glede i flere tiår.
Men i det store og hele kan vi vel si at bunaden har forlatt kjøkkenbord og sofakrok og blitt industri.

Det er stadig færre som tar sømutdannelse og håndarbeidsfaget i grunnskolen er ikke hva det var før i tiden.  Dette medfører at det ikke bare blir færre som kan sy til egen familie, men det er heller ikke mange som søker de få stillingene som blir lyst ut. Ergo, ufaglært arbeidskraft som ikke har all verdens gullkort på hånden når det skal forhandles om lønn. Slik forblir lønningene lave og enda færre synes det frister å sitte på en systue.
Og hva skjer da? Joda. Sannsynligheten er stor for at ledelsen vil se på dette og tenke at nei, her til lands er det altfor lav rekruttering. Hvis vi skal overleve må vi flagge ut.
Og vips forsvinner enda flere arbeidsplasser og stadig mer kulturhistorie blir borte i dragsuget.

Vi skal ikke dvele ved det rent sømtekniske her. Vi skal ikke diskutere hvorvidt det kan sees om bunaden er sydd her eller der, eller om en bunad sydd i Kina automatisk er annenrangs fordi den er sydd i Kina.  Det vi skal tenke litt på, rettelse , det vi skal tenke grundig over er dette:

La oss si at du har en bunadskjorte etter bestemor.
En skjorte du er glad i og som du har et sterkt ønske om å kopiere og som er sydd før det ble vanlig med broderiplansjer og monteringsanvisninger. En ting er å sende den til naboen til en tante i Barndommens dal. Men ville det være like fristende å sende den halvveis rundt jordkloden og samtidig miste muligheten til å påvirke eventuelle valg?

Eller, la oss ta utgangspunkt i det fantastiske, men slitte, beltet til beltestakk som dere fant på et stabbur på Gvarv. Tenk så morsomt det hadde vært å få kopiert det beltet! Men kanskje kunne det blitt enda finere om du byttet om to farger? Hva med å sende de til Baltikum? Ville det ikke vært enklere å ta dialogen ansikt til ansikt med produsenten i hjembygda og ikke på skype, eller med en agent?

Og så var det dette med industri da. Det er forskjell på industri og det man lager hjemme, på den måten at det førstnevnte får et noe mer ensartet preg. Det er grunn til å tro at det på en fabrikk vil være større fokus på at de ansatte behersker to eller tre mønster og holder seg til de, mens man hos en lokal produsent muligens vil få flere varianter å velge mellom og kanskje en større variasjon i stingtyper, slitekanter og avslutninger.

Vi kan fortsette:
Det hender viljen er større enn gjennomføringsevnen og noen må gi seg halvveis i et broderi. Det finnes fremdeles noen som overtar slike jobber her til lands. Du tror kanskje det er piece of cake å gå inn og fullføre? Nei, ikke alltid. Overgangen bør være usynlig, du må tilpasse stingene dine til arbeidet som alt er utført. Tror du en fabrikk utenfor Shanghai ville juble over å få en ladning med slike jobber?

Slike, eller lignende, situasjoner kan du havne i når du skal anskaffe en bunad. Senere kan det hende bunaden må justeres. Noen av oss går opp ivekt, andre går ned. Begge deler fører til at bunaden ikke alltid sitter like pent. Hvis vi fortsetter å flagge ut bunadsømmen kan vi risikere at mye av kunnskapen om tilpasning også forsvinner. Og om du etterhvert må sende bunaden din til fjerne Østen for å få den ut fire cm i livet, åtte over bysten og ned to sm på høyre skulder så kan det hende du får den tilbake litt senere enn ønskelig.

Hver for seg er dette småjobber. Dette er ikke hendelser som ødelegger et liv eller setter dype spor i en familie. Men for hver bedrift som enten flagger ut eller som etablerer seg med det mål å produsere bunader i utlandet vil vi vinke farvel til enda en bit av kunnskapen om hva det er som gir oss vårt bunadmangfold. Vi sier nei til valgfrihet, variasjon og lokalhistorikk.
Synes du det er verdt det?

Så nei. Dette handler ikke bare om arbeidsplasser og potensiell økonomisk gevinst. Dette handler om kulturarv, tradisjoner, kvalitet og historie. Dette handler om å ta vare på tradisjonshåndverk.


PS.
Det jeg kaller Kinabunader produseres ikke bare i Kina. Bunader eller deler til bunad produseres i dag blant annet i Kina, Thailand, Baltikum, Ghana  og Bangladesh. Og i Norge.

Hvilket produksjonsted vil du skal stå oppført inni bunaden din?

Den følelsen

Du vet, når håret skulle vært vasket i går eller kanskje forgårs ( fordel med å jobbe mutt putt alene)..,og du bare må på den søndagsåpne butikken og tar håret i en kjapp og glatt hestehale?

Og så ryker strikken i festet mens du står i butikken. Det er da, i en shampooreklame, at du med et svisj kan riste på hodet slik at håret legger seg som en blank man. I det virkelige liv derimot, der blir hestehalen stående en stund før den sakte tipper over til den ene siden og blir liggende. Ikke all verdens svisj og svosj kan gjøre noe med den saken. 

Jaja. Jammen godt det er vår i det minste...

Norsk bunad, takk!

Vi stiller krav til komfort og design og synes det er stas og status å kunne betale litt ekstra for å få det aller beste. 

Vi snakker om økologiske råvarer, mat laget fra bunnen av og viktigheten av å handle lokalt, tenke globalt.

Men hvorfor dette ikke skal gjelde våre bunader,  det skjønner jeg ikke.
Skal vi virkelig sitte med nisselua i hånden og se alt av kultur forflates med det tynnslitte argument at ingen ting er jo egentlig norsk? Jeg er fullstendig klar over hvor lite lønnsomt det er å brodere en bunad. Jeg vet at ingen kan se om knutene på nordlandssjalet er knyttet i Narvik eller Nantong eller om forkleet er faldet i Vågå eller i Estland.
Selvsagt kan man lære opp mennesker i andre land til å utøve norsk tradisjonshåndverk, og i land med lavere lønnsnivå kan disse arbeidsutøverne få lavere lønn enn en norsk håndverker. Men hvorfor?
Hvorfor er det så inn i helvete viktig å spare seg til kulturell fant?

Det finnes fremdeles bunadproduksjon i Norge, og det vil nok alltid finnes en viss lokal produksjon. Men når såkalt store aktører står frem i media og forteller at de måtte flagge ut for å overleve tenker jeg - hva vil det si å overleve.
Er det å ha et distribusjonskontor i Norge definisjonen på et vellykket firma som formidler norske tradisjoner? Er det nok å fly fram og tilbake til en lavkostland hver sjette uke for å kvalitetssikre fremstillingen av bunader?
Hvorfor er det viktigste av alt å være stor og vellykket i økonomisk målestokk? Og hvem kommer denne overlevelsen til gode? Det norske samfunn? Kundene som stolte bærere av norsk-ish tradisjon? Generasjoner etter oss som vil slite med å rekonstruere tradisjonshåndverk når alle andre land har nærmet seg vårt lønnskostnader i den grad at utflagging ikke lenger er lønnsomt?

Det forundrer meg hvorfor dette temaet dukker opp hver vår - noen forklarer og bortforklarer sitt enorme behov for å produsere utenlands og forbrukerne blir høflig belært i at det dessverre er slik - det er få eller ingen som syr bunader i Norge nå lenger. Snufs. De flagger selvsagt ikke ut for egen profitt. Neida, selvsagt ikke. Her handler det ene og alene om å møte kundens behov.
Jeg vil gjerne si at nei, det kryr ikke av bunadtilvirkere i Norge. Det kryr forsåvidt ikke av tradisjonshåndverkere i det hele tatt. Det kan hende du må ta en ekstra telefon eller tre for å få faglig assistanse og det kan hende du må vente på tur. Omtrent som når du kontakter andre yrkesgrupper.
Men om du virkelig vil ha norskprodusert bunad så får du det til.

Temaet er tidligere nevnt i  innlegget her, her og også  her og Fruen antar at dette vil bli nevnt om igjen og om igjen. For dette er viktig. Vi trenger kunnskap, og arbeidsplasser innen tradisjonshåndverk her i landet.

Ikke fordi vi er bedre enn andre, det er ikke vi ikke, men fordi dette er en del av vår kulturarv.

Faglitteratur

En av fordelene ved å være bunadtilvirker er at man kan putte utrolig mye rart inn i avdelingen for faglitteratur, eller faglig relatert lektyre...Selvsagt bør man kunne drakthistorie. Og med drakthistorie følger ofte en viss interesse for hvordan tradisjoner og tekstiler vandret. Dermed kan man vinkle seg inn mot historie, politikk, religion, kunst, kongelige ekteskap, vær og vind og havstrømmer. Og ja, dere skjønner tegninga?

I tillegg er det en fordel å kunne brodere, eller i det minste ha kjennskap til broderi, og det er absolutt ingen ulempe å ha basiskunnskaper om vev- og masketeknikker. 

Bunadsølv og sko er egne fag, men ærlig talt. Det forventes jo at den du kjøper bunad av skal vite litt om sølv og behandling av sølv og hvorfor noen søljer  finnes over hele østlandet mens andre bare er å oppdrive i mer avstengte dalfører.

Så alt i alt. Jeg kan stort sett lese hva jeg vil og påstå at jeg har faglig utbytte av det.

Og selvsagt - det skader ikke å kunne litt kundebehandling heller og det finnes det også bøker om...

3.april 2014

Sy om. Sy inn. Sy ut.

Feste hekter og hemper. 

Møte blikket til turglad bikkje med beklagelse og et løfte om snart, i morgen, senere i kveld. 

Finne en gjenglemt boks med en stakkarslig liten bit.

Avslutte et kurs. 

Nå er det kveld.

Og ja. Det  er noe med en kunde også. Men det tar vi en annen dag.

Fru smilesint og andre kandidater for leggspark

Hun var smilende men sint, og hun stod med ujevne mellomrom og ventet på å slippe inn i forretningen med en gang vi åpnet dørene. Som troll i eske dukket hun opp med et aggressivt lite smil som avdekket ekstremt krote og jevne tenner. Hun hadde et hav av tid og et arsenal av spissfindige spørsmål om stinglengder & -bredder, nåltykkelser og personlige, faglige og kryssmuterte preferanser angående hekter i størrelse to eller tre.
Hun var en kunde som raserte enhver dag og som jeg på ingen som helst måte klarte å like. Hun fikk hjelp og svar på spørsmål. Hun fikk deponere og vi var på alle måter imøtekommende. Men samme hva vi gjorde, og om vi så hadde gått på hendene rundt kvartalet så ville det aldri vært godt nok. Særlig ikke når jeg stod bak disken. Hvis hun andre stod der var det smil og armklapp, tilnærmet fnising og olme sideblikk bortover mot meg som stod duknakket og sorterte sølvknapper.
Etterhvert overtok kollegaen dama helt. Smilesint er her, freste jeg, og forsvant opp på kontoret eller ned i hvelvet.

Det vil alltid være kunder som en kollega samarbeider godt med, mens du selv ender i en blindgate hvor alt blir galt. Eller omvendt. Kanskje er det bare deg den vanskelige kunden kan snakke med, mens alle andre i butikken er tanketomme fjols. Det skifter. Det kan handle om fagkunnskap, dialekt eller det udefinerbare som kalles kjemi. Noen mennesker liker du, andre ikke. Og noen mennesker liker deg kjempegodt, mens du mest av alt vil gå i hi når de nærmer seg.

Dette er greit nok i en butikk. Ikke slik at du skal vise kunden hva du synes, men om det virkelig skjærer seg så kan du få en annen til å overta. Men overalt i livet kan du risikere å treffe mennesker du mest av alt har lyst til å sparke hardt på skinneleggen. Selvsagt sjeldnere når vi blir eldre og får bedre impulskontroll, men de er der.
Noen ganger står de utenfor systua med en bunad du skal sy om...

Og hva gjør du da? Alene med en kunde du skal jobbe sammen med over tid, et menneske som du ikke klarer å veksle to setninger med uten å enten si noe helt hemningsløst upassende, fnise hysterisk, eller på andre måter virke helt blåst. Du kan være sikker på at om du for en gangs skyld skal stikke en kunde med de lange sknappenålene så vil det være denne. Om du glemmer en prøving er det denne kunden som står på døra den morgenen du har jobbe-først-dusje-senere-dagen.  Det blir aldri bra nok.

Da er det lov å savne et større arbeidsmiljø. Og det er lov å ringe en kollega på andre siden av Tigerstaden og lufte sin frustrasjon. Og når man har gjort det, kan man starte operasjon snu en kunde.

Hva det er?
Såre enkelt - lek at dette mennesket er utplassert av høyere makter, for eksempel en offentlig instans som skal innstille deg til håndverkernes Nobelpris og derfor sjekker din egnethet. Kjør på med sjarm, oppfølging og faglig urokkelighet.
Tro meg  - det virker.

Og om det ikke virker? Send ham eller henne videre ved første og beste anledning.

Og fru Smilesint? Hun så jeg på toget her forleden. Men hun så ikke meg, for jeg skled så langt ned i setet man komme kan. Dessuten er det ganske mange år siden jeg rødlugget og nysminket stod og solgte broderigarn og beltestøler der inne i Tigerstaden. Og om hun hadde kjent meg igjen? Det er ikke sikkert hun ville snakket med meg heller. For alt jeg vet husker hun meg som Frøken snurpetrut...