Historien er syltynn, tidvis nærmest tvilsom. Heltinnen skylder på andre, legger seg oppi det ene og det andre og er generelt lite sympatisk. Helten går fra farsfigur via steinansikt med halvåpen munn og smektende blikk til mister loverboy.
De andre karakterene har sine glipptak de også.
Men ærlig talt, Det er bare en film. Eller nei, ikke bare en film. Det er selveste Fante-Anne. Norges første spillefilm. Innspilt i Barndommens dal, smekkfull av råndastakker, stivatørklær og flotte forklær. Det er steder man har vært, bekker man har vasset i, hus vi har løpt forbi, gjerder vi har klatret over.
Og nei, jeg er ikke så gammel som Fante-Anne, men noen steder endrer seg saktere enn andre.
Jeg må bare beklage luguber kvalitet på bildene. Sånn blir det når statskanalen sender kvalitetsfilm midt på blanke søndagen. Vi kan vel kanskje kalle det minner med glitterkanter?
PS. jeg ser gjerne Synnøve Solbakken om igjen også. Før Flåklypa var den fast innslag på 17.mai i Barndommens dal. Høydepunktet burde vel vært Ingrids sang, eller når de unge elskende endelig får hverandre? Neida. Høydepunktet var når faren til en av venninnene dukket opp som ung og smilende tilskuer til livlig dans. Husker jeg ikke feil var rådgiveren med som felespiller.
Den er definitivt ikke på netflix...kanskje er den å oppdrive på dvd?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar