Mer enn ti ting?

Eier du mer enn ti ting eier tingene deg...

Men hvor skal man begynne å rydde? Og hva kan fremstå som fullstendig unyttig i dag og grunnleggende essensielt i morgen? 

Dessuten ( forteller jeg meg selv) skal systuer inneholde litt av hvert og enda mere til. 

date nights- fra reality-tv til realitet?

Noen nyheter er mer oppkvikkende på morgenkvisten enn andre. I dag for eksempel, forslaget om ukentlig date night...Ærlig talt, minister Horne, tørk de amerikanske såpeboblene ut av øynene og se deg om. Du er i Norge. Vi dater ikke på denne måten.
men om vi nå seriøst skulle vurdert å innføre en slik kveld, hvilken kveld skulle det vært?

For under har vi satt opp en ganske vanlig og ikke spesielt stressende uke for en ganske vanlig og ikke spesielt stresset familie:

mandag:
16.45 Høvdingen kommer hjem
17.00 Middag for de som er hjemme
17.30 Fruen reiser på jobb
18.15 Høvdingen kjører Woody og kompis på fotballtrening
og hentet Queenie hos venninne på vei hjem
21.15 Fruen kommer hjem fra jobb. Da sitter Høvdingen med siste rest av dagens arbeid

tirsdag
16 Middag for de som er hjemme
16.45 Queenie skal kjøres til spilletime med venninne.
18.00 Bunadprøving med kunde og kundens mor

onsdag
16 Middag for de som er hjemme
16.45 Woody og kompis kjøres til fotballtrening
18.30 Queenie kommer hjem fra venninne

torsdag
16.45 Middag
17.15 Queenie kjøres til barmarkstrening, med skisko, staver og drikkeflaske. 17.25 hjem igjen for å hente hjelm.
18.30 Hente Q på barmarkstrening. Handle mat i mellomtiden.
Høvdingen er bortreist på jobb, kommer hjem fredag ettermiddag.

fredag
16.30 Woody leveres på toget for å besøke kompis
17.15 Queenie kjøres til fotballtrening
18.45 hente Queenie
19.30 Middag for de som er hjemme

Lørdag
9.00 Fruen drar på jobb
16.45 Fruen kommer hjem

Søndag 
9.15 Fruen drar på jobb
12.45  Queenie skal i bursdag
15.00 hente Queenie i bursdag
17.00 Fruen kommer fra jobb
18.15 hente Woody på toget


I tillegg skal det vaskes klær, huset skal støvsuges og moppes mildt en gang i blant. Mat skal lages, lekser bør til tider følges opp. Bikkja skal luftes. Vi voksne skal trene litt. Og noen uker er det to kveldskurs, ikke bare det ene på mandager. Noen uker er Høvdingen borte fra tirsdag til fredag. Noen uker er det foreldremøter og utviklingssamtaler og fotballkamper og mammakveld og spontan tur til legen med den ene eller den andre.

Om vi har det travelt? Nei, ikke mer enn andre. Det går helt fint, vi stresser sjelden og ungene kan stort sett velge hva de vil være med på av aktiviteter. Men som dere ser, det er sjelden vi kjører både til og fra. Vi samarbeider godt med andre foreldre som har barn på samme aktiviteter.
I tillegg har vi fremdels den fordelen at Fruen jobber mye hjemmefra og kan lage tidlig middag et par dager i uka. Vi spiser ikke middag sammen hver dag, men vi spiser middag hver dag.
Og når det er helg og vi ikke skal noe som helst,  Og i høst har vi hittil hatt EN helg hvor det ikke skjer noe som helst, da er det faktisk usannsynlig godt å bare kollapse i sofaen sammen med ungene. Det å skulle stikke på kafé eller tapasbar bare for å date og prioritere kjærligheten ville ikke fungert.
For, vi er to voksne i huset. Og vi kunne sikkert ha datet og sett hverandre dypt inn i øynene mye mer.

Men vi er også en familie i dette huset. Og nå som ungene ikke blir lagt kl 19.00 hver kveld ( eller noen kvelder i det hele tatt ) så er det ikke gjennomførbart å date hver uke.
Vi er nemlig ikke bare to voksne. Vi er foreldre. Det betyr at vi  ønsker å være sammen med ungene våre en og annen kveld, og ikke bare i bil til og fra diverse treninger.

Men bevares, minister, hvis du har noen gode innspill på når vi kunne klemt inn den der date nighten, så be my guest! Du kan hjertens gjerne passe hus, unger, bikkje og vaskemaskin mens jeg spiser sushi og ser henført på Høvdingen uten å tenke på om sønnen spiller GTA og om dattera sminker seg fra øyebrynene og ned og om de husker å gjøre leksene sine og spise fornuftig.
Vi hadde sikkert hatt godt av det, alle sammen.

frønsete i kantane?

Det har blitt noen kurs etter hvert...Ved opptelling i helgen viste det seg faktisk at man , siden den spede start for syv år siden, har holdt ganske mange kurs.
Så da bør man vel snart slutte å dø bittelitt hver gang man får deltakerlister og bekreftelse på at kursstart går som planlagt? For, innerst inne, vet man jo at damer ( ja, det er helt ok å skrive damer for 99 % av de som går på kurs innen bunadsøm eller andre tekstile teknikker er damer ) som bruker tid på å lære å sy flossekant, brodere smøyg, klippe etter mønster, foldelegge stakker eller rynker forklær kommer på kurs fordi de er interessert og vil lære. De er ikke utplassert fra et diffust kontor med det lugubre formål å gruse en kurslærer...

Som i helgen...Stor klump i magen torsdag fordi det er kurs lørdag og søndag. Har jeg forberedt meg nok, vet jeg hva jeg driver med, hva skal vi gjøre, tenk om alle er flinkere enn meg til alt...

Litt mindre klump fredag etter å ha gått gjennom planen en gang til. 

Fremdeles klump lørdag morgen. Men bilturen går greit, parkering likeså ( to første kjennetegn på at kurset blir bra). Og etter litt kaffe og prat med studieleder i det lokale husflidslaget er man egentlig helt klar.

Og på kurset...Hyggelige damer som stiller spørsmål, som vil lære, som kan noe og vil kunne mer.

Vi syr floss, vi vever floss, vi prøver ut sting på forskjellige underlag og med ulike tråder.

De lærer. Og jeg lærer. Jeg lærer hele tiden at for meg er det enklere å vise. Jeg kan snakke meg blå, jeg kan snakke i timevis, eller jeg kan vise. Se her, sy sånn. Dette fungerer. 

Ikke at jeg ikke skal snakke altså, det må man jo. Men dette er det som så fint kalles handlingsbåren kunnskap. Og det må vises, det er nettopp handligsbåret.

Hvis du har superlyst til å prøve deg på vevd flossekant så skal jeg på ingen måte prøve å forklare dette. jeg kommer heller ikke til å legge ut noen pedagogisk oppbyggelig videosnutt. Derimot kan jeg tipse om at det er godt forklart i boka "Håndplagg" av Heidi Fossnes. En bok som er en skattkiste av nydelige bilder, modeller og inspirasjon. 

Men jeg kan si at det som plutselig dukket opp på kurset, var at helt  i starten; når du skal finne ut av dette med å veve og skille opp og skille ned og snurre tråd og alt det der...så kan det være vel så enkelt å ikke bruke den lille papplata som vev men å bare bruke fingrene. 

Og ja, jeg skulle ønske at det var jeg som oppdaget det. Men det var det altså ikke, så takk til Pia som skjønte dette! 

Og, Forresten...mens vi satt der og snakket sammen og sydde og diskuterte håndarbeid og hva svenskene gjør som vi burde gjort og lignende...så dreier samtalen uvilkårlig inn på blogger, ettersom mye av inspirasjonen kommer derfra, og da sier den ene at på hennes blogg...du vet, man må jo spørre. Omtrent som i gamle dager, hvem er  du dattera til da? Bortsett fra at nå er det hvilken blogg er du da?
En ting er det bildet vi får av de bloggerne vi følger, noe annet er dette å møte dem på ordentlig. Er de like hyggelige? Like flinke & kreative? Like perfekt hud ( det hender jo jeg sveiper innom noen bloggedamer som er ganske hvasse på photoshop...).
Men  Asalmanakk , hun er hyggelig! Og flink! Og følger dere henne ikke allerede? men så gjør det da!

Så alt i alt hadde jeg vel ikke trengt å være så frønsete i kantane før kursstart. Det holder at jeg frynset opp vottekanter...
Men på den andre siden tror jeg det er bra å være litt stresset, litt skjerpet. Den dagen jeg plutselig tror jeg kan alt og føler meg ekstremt godt forberedt og uovervinnelig, det er vel da hun kommer, gribbenillen fra den navnløse kontoret...Hun som skal avsløre meg som en udugelig og uvitende kurslærer...

Prosjekt pynt

Eller, dekor av håndplagg...

Det er hva lørdag og søndag skal brukes til og det er derfor Fruen for tiden er ivrig opptatt av å finpusse flossekantene sine. 

Ja, for å sitere Høvdingen blir man retten og sletten litt frønsete i kantane...

Flere bilder og flere detaljer kommer. 

Og til dere som ikke skal bruke helgen på å tilegne dere kunnskap : nyt høstværet! 

Seriøs bunadtilvirker

Tenk deg at du leverer bunaden din inn til en bunadtilvirker. Bunaden du er glad i, som du har hatt lenge og som du har tenkt å ha enda lenger...

Etter en ukes tid får du, sent en kveld, en tekstmelding fra damen som bearbeider bunaden din. Tekstmeldingen lyder slik :

Here comes honey boo boo

Ikke noe mer. Skal man svare? Er dette en invitt? Har sydama svelget knappenålene sine og fått fylt hjernen med små luftbobler? 

Eller har hun feilsendt en melding som egentlig var ment for sønnen? Sønnen som i likhet med mor og søster ble lett hektet på denne litt avskyelige men samtidig fornøyelige serien da vi var i USA i sommer...

Tenker du på at sydama kanskje gruer seg dypt og inderlig til du kommer for å prøve vest og knebukse? Og at den meldingen du fikk etterpå , "beklager, sendte til feil telefonnummer" heller ikke var på topp ti lista over kule ting man gjør en sen kveld? 

Livet på systua, del tre

I en perfekt verden ville det for tre uker siden ha kommet penger for vel utført jobb og vi ville pustet lettet ut og tenkt at jada, der var den kunden ute av verden ( min systueverden altså, ikke bokstavelig talt skyflet over til de evige jaktmarker). 

Da ville man ha sluppet å sende den litt stusslige påminnelsen forrige uke, den hvor man nevnte at arbeid utført med fordel kan betales innen rimelighetens grenser. Man var sterkt fristet til å nevne noe om at utført arbeid også kan hentes innen de samme grenser, men lot være.

Det er irriterende å ikke høre et ord når man sender en slik påminnelse. Ekstra irriterende er det når slike hendelser  ( de få gangene det skjer ) alltid er i perioder med laber inntekt. 

Mandag ettermiddag tok Fruen seg sammen og ringte for å etterlyse betaling. Og ble regelrett skjelt ut fordi man tok seg den frihet å ringe på et totalt ugunstig tidspunkt. 

Der og da var det svært fristende å brøle ut litt aggresjon. 

Hadde verden vært perfekt ville man fått penger og en blomstrende beklagelse dagen etter. 

Det skjedde ikke og man har sånn halvveis begynt å tenke ut hva neste steg skal bli. 

Så, litt overraskende, litt gledelig og totalt uventet kom pengene i dag. 

Hva man føler? Sjokk, vantro, lettelse. Irritasjon over at en enkelt kunde kan skape så mye frustrasjon.

Og forresten. Før du skjeller ut den du skylder penger og påstår at det er mye mas for lite penger så kan du alltids snu på det og tenke på følgende:

Hvis det er så lite kan du vel like godt bla opp med en gang? For da merker du det vel ikke i det hele tatt? Småpengene?

Nummer en, rød

I noen broderier er det mulig å fullføre en og en farge. Andre ganger må du jobbe med flere farger samtidig. Men selv når det i utgangspunktet går an å gjøre seg helt ferdig med farge etter farge kan man bli så lei av ensformigheten at det må legges inn noen andre farger her og der. 

Som i dag. Tre timer med rød nummer en er svært nær smertegrensen. Noen små svinger med nummer åtte hever motivasjonen mange hakk. 

Og i morgen er det tid for grønt. 

gjør-det-selv: perlepryd

Du trenger:

perler, solid tråd og nål som er tynn nok til at den + tråd kan tres to ganger gjennom en perle.

Det er ingen vits i å ha litt for tykk nål som du må presse gjennom. Jovisst er det mulig, men det er utrolig irriterende og tar mye lenger tid enn å lete gjennom nåleputa etter en mer egnet nål.

På denne modellen har vi brukt perler med stort hull og syntetisk snor fra hobbybutikk. Sistnevnte er uslitelig, noe som er en stor fordel når ivrige fingre skal stramme til "litt ekstra". 

Hvis du er usikker på hva som er "solid tråd", prøv å rive av tråden med bare hendene. Ryker den med en gang ? Ikke solid. Får du striper i fingrene og tråden er like hel? Solid. 

Hvis du skal lage perlebånd som syes fast på et underlag, f.eks. bunad er det mindre krav til slitetsyrke, da støttes arbeidet opp av bunnstoffet. 

Start med å lage en avslutning ( eller begynnelse ) på arbeidet; en stor perle, en sikkerhetsnål, et eller annet som gir litt tyngde og holder arbeidet på plass.
Ta tre perler inn på tråden.

La øverste perle være løs, mens du stikker nåla gjennom de to nederste perlene og strammer til.

Heretter skal du hele tiden ta to perler på tråden. Det er bare den aller første gangen du må ha tre.
Den siste perla innpå tråden skal det bare tres gjennom en gang, den skal ligge på utsiden. Slik får du sikksakkmønsteret. Og om du lurer på hvordan i all verden du skal få en fin sikksakk og ikke en spiral, så har jeg ingen god forklaring på dette. Det bare blir slik, enkelt og greit.

Og slik fortsetter det; to perler inn på tråden, nåla en ekstra runde gjennom de to nestøverste perlene. 

Gjentas til ønsket lengde et oppnådd. 

Det går mye tråd og det er ikke særlig fint med en skjøt i et armbånd. Må derfor opp hvor langt du vil ha det ferdige produktet og klipp tråden fire ganger lenger. 

Selvsagt kan du bruke fingrene til å plukke perlene opp fra bollen, eska eller hva nå enn du har  de i. Men minst like enkelt er det å bruke nåla til å hente opp perler med.

Og du - du vet de rørene med perler fra hobbybutikkene? Et slikt rør inneholder omtrent 1500 perler. Det kan fort bli veldig mye perler utover kjøkkenbord og kjøkkengulv. Jeg heller en liten mengde oppi lokket og bruker det som beholder. Det er lavt og velter ikke så lett. Og om det velter så er det ihvertfall færre perler som skal pilles opp. 

Og ja, siste tipset;

perler er dyrt. 

jeg har noen ganger vært på salg-på-salget og hamstret perlekjeder. Sjekk kjedebutikker, rene tilbehørsbutikker og andre steder som kan finne på å selge ut smykkene sine hver sesong. 

skatten min

Om du vil, kan du via små smutthull sjekke hva naboen, gamlekjæresten eller læreren til ungene  egentlig tjener og har i formue. Så sant ikke disse menneskene tjener såpass mye at de havner i avisa, ettersom dette defineres som nyheter på linje med statsråder og terrorister.
Nå skal visst de siste smutthull tettes og det skal bli slutt på gode nyhetsoppslag av typen på dette postnummeret tjener de mest eller dårligst.
Vi skal bli spart for fristelsen til å snoke, sjekke og undre. Vi skal bli spart for at andre snoker, sjekker og undres...

Og midt oppi disse moralsk forargerlige skattetider tenker man tilbake på oppveksten i Barndommens dal...Der ble årets kommunale skattelister solgt på butikken i små, lurvete hefter. Overskuddet gikk til det lokale idrettslaget og "alle" var enige om at man støttet en særdeles god sak...
Akkurat når det ble slutt på dette har man ingen erindring om, og heller ikke hvorfor de forsvant. Fordi det ble ansett som ufint? Eller fordi informasjonen lå lett tilgjengelig på nett?

Og, var dette spesielt for vår lille bygd? Eller var det flere geskjeftige idrettslag som tjente noen slanter på spredning av allmennyttig informasjon ( eller hva man skal kalle det...)

For egen del må gjerne alle smutthull tettes. Hva naboer og andre man omgås eller ikke omgås tjener eller har i banken er uinteressant. Den eneste man har lyst til å sjekke akkurat nå, er en hvis navn skal være unevnt som synes det er unødvendig å betale for utført arbeid.
Men det er  en annen historie...

Lørdagskveld

Bare et lite tips herfra:

Hvis det ikke e  noe som helst å se på fjernsynet, ingen fristende filmer i hylla og egentlig ikke så mye å snakke om ;  Finn en bok i hylla, hør om noen i huset kan anbefale noe de har lest, rot gjennom stablene du skulle sortert og levert på loppemarked...Lesing fremstår tidvis som en sterkt undervurdert aktivitet men er helt klart mye mer avslappende enn tanketom lørdagsunderholdning i diverse tv-kanaler, eller tidkrevende serier man skal huske et ukjent antall ukekvelder. 

Og selvsagt er dette enklest når den ene av de ikke-fullt-så-leseglade er på jakt og den andre, han enda-mindre-leseglade har besøk og lokalt LAN-party i kjellerstua...

fra Voss til oss

 Dette er utgangspunktet...Slike bånd finnes på flere bunader fra Vestlandet, Voss, Fana, Ulvik og sikkert noen til.  Små, små perler i fiffig sikksakk ( takk til Bunadleksikonet for bilde...)



De hvite ( eller blanke ) perlene som brukes på bunader er mindre enn de svarte og grå som er vist her. Selvsagt burde man hatt med en prøve på disse også. Men vi får nøye oss med å slå fast at de er bittesmå. Dessuten er det mye morsommere ( og lettere) å lære noe med litt større perler slik at arbeidet vokser. Men hva skal man bruke dette til?
For hvem har vel ikke laget prøvelapper i sin ungdom? Fylt permer med mer eller mindre vindskeive lapper? Er det ikke bedre å lage noe du har nytte av?

 

Et armbånd kanskje? Eller flere armbånd? Hvorfor ikke?

Og de ungdommene som brukte kvelden i går på å perle armbånd etter gamle bunadstradisjoner de vet at om de en gang i tiden blir bunadstilvirkere så kan de faktisk lage perlebånd. Og om  de ikke bir bunadstilvirkere så har de liekvel lært en av mange perleteknikker.

For et par år siden sydde jeg skjøteliv i bomull med en klasse på Design og tekstil. Slike prosjekt, hvor jeg tar deler av bunadene ut av tradisjonell sammenheng, er for meg en viktig måte å bevare gløden og gleden over å jobbe som håndverker. Og jeg tror at vi ved å se bunadene og annen folkekunst som en viktig inspirasjonskilde kan levendegjøre tradisjonshåndverk slik at det blir mer synlig i hverdagen.

Vi har så fantastisk mye flott vi kan bruke, la oss inspirere av, lære av og glede oss over. Og folkekunst er ikke ment å være statisk, det skal utvikles. 

Og for ordens skyld og før nakkehårene deres reiser seg i unison bestyrtelse; jeg snakker ikke om en modernisering av bunadene i seg selv. Jeg snakker om å ta ut detaljer, elementer og teknikker som stadig færre behersker og gjøre dette mer tilgjengelig. Bruke andre typer stoff, større perler, andre typer garn. Og så kan man heller gå tilbake og lage det på den tradisjonelle måten når det trengs. 

fra bunad til hverdag

Mange av bunadene vi bruker til festklær i dag er basert på klær folk brukte til hverdag eller fest "i gamle dager". I noen draktområder holdt den lokale klesskikken seg lenge grunnet lokal stahet, liten inspirasjon fra omverdenen eller at de bodde isolert. Eller selvsagt, en kombinasjon av disse tre elementene. 

jeg ville nok ha reagert om jeg på en vanlig og litt grå høstmorgen møtte naboen iført komplett råndastakk på vei til jobb, eller om hun i kassa på nærbutikken hadde klemt seg inn bak kassa iført en beltestakk. 

Det er heller ikke vanlig å se broderte festbunader være hovedattraksjon i motereportasjer. Og de færreste, om noen i det hele tatt, ville vel la seg friste til å bruke hodeplagget fra bunaden til hverdags, eller gjøre en utringet kjole mer tildekket med en bunadskjorte inni? 

Søljene kan vi alltids bruke...En sølje, stor eller liten , med eller uten løv, er fin på en kjole, en jakke, en genser. Og silkeskjerf og sjal kan fint brukes til vanlig. 

Men så har vi alle de små teknikkene som finnes. Ikke på alle bunader, men noen her og der. Det skal fingres og flettes, smøyges og perles. Noen trenger kniplinger, andre vil ha nupereller. Noen trenger frihåndsbroderi mens andre følger en strengt oppsatt mal. Felles for alt dette er at noen må kunne det. Og for å kunne noe bør du gjøre det med jevne mellomrom, ikke bare en gang.

Så, hva gjør vi da? Vi som broderer, perler, monterer, striper og knytter? Skal vi la all kunnskap være bundet til dette ene - å produsere bunader og folkedrakter? Eller kan vi ha det litt moro med noe av det vi kan? Kan noen av teknikkene som står i fare for å forsvinne bevares bedre ved å få litt alternativ bruk?

Som for eksempel når man har laget 1.6 meter med perlebånd til livet på en Vossabunad. Det er ikke automatisk slik at det første du gjør neste morgen er å sette i gang med en ny runde. Du er mest sannsynlig ganske lei av tynne nåler og små perler som triller hit og dit.
Samtidig er det trist å vite at det kanskje er fire år til neste gang du kan lage perlebånd til bunad.

Kanskje bør vi bli flinkere til å utfordre oss selv, ta detaljene ut av den vante sammenhengen og lage noe nytt?

mat og god mat

Når man er ung og nyforelsket og snakker om verdier man ønsker å gi videre til neste generasjon kan man jo alltids få seg en og annen  baksmell. For man er ikke alltid rørende enige om absolutt alt på denne jord.

Noen er mer opptatt av verdier og tradisjoner enn andre. Noen må ha ribbe på julaften , noen må ha pinnekjøtt og andre igjen synes det evinnelige gnålet om hvem-som-spiser-hva-på-julaften grenser mot hysteri. Noen værer en posesuppe på lang avstand mens andre heller takker Knorr, Mills og Toro for maten enn han der oppe. 

Vi er ikke alltid like enige her i huset heller. Men følgende har vi vært enige om fra første gang det ble nevnt:

våre barn skal aldri bli utsatt for hermetisk torskerogn. 

Og det har vi klart å holde. Ikke at det har bydd på store utfordringer altså...

Vi prøver å være sånn noenlunde bevisst på hva vi spiser. Vi kunne sikkert vært flinkere. Og vi kunne helt klart vært mer eventyrlystne ( vi snakker fremdeles om mat).

Vi ønsker at de søte små skal vokse opp med en viss kjennskap til maten vi selv vokste opp med. Det skal ikke være indisk, pasta eller tex-mex hver dag. Det skal være kokt torsk med potet, kjøttkaker i brun saus, lever og blodpudding. Ikke hver dag, men ofte nok til at dette også inngår i de søte små sitt matvokabular. Det trenger ikke være det beste de vet, men de skal ha smakt det. 

Så får heller vi voksne samarbeide litt diskret slik at vi slipper unna hvis det er noe som fortoner seg som relativt uspiselig. Undertegnede for eksempel, synes kompe er helt greit. Høvdingen synes lever er helt greit. Vi tar ikke bølgen, men vi ligger heller ikke i krampe på badegulvet. Men selvsagt, om resten av familien kan meske seg med dette uten oss så er det ikke noe galt i det...

De siste årene har vi kjøpt og partert en reinsdyrkalv. Det er stas.

I år skulle Fruen hente dette slaktet. Til oss og til to vennepar.
I tillegg hadde man bestilt fem tunger, to hjerter og to kilo lever. Alt vel så langt.
Høvdingen og den førstefødte er ikke veldig begeistret for tunge. Ingen av de søte små har smakt lever.
Hjerte er snaddermat som man kan spikke litt av og ha som spekemat. I små mengder.

Vel. Et eller annet sted underveis i bestillingen skjedde dette:
fem tunger og to hjerter ble fem kilo tunger og fem kilo hjerter.
Når da den som henter moroa ikke kontrollerer veldig nøye hva som blir plassert i bilen er det duket for full fryser. Svært full fryser ( en reinsdyrtunge veier ca 150 gram) .
Heldigvis har man klart å oppspore andre som også liker hjerter og tunger...

De to kiloene med lever derimot, de beholder vi selv. Og hvis man har klart å lodde stemningen riktig så er det helt greit å ha første levermiddag en dag husets menn er opptatt på annet hold...

Hm. Skjønner ikke det. Lever er da godt? Med saus, potet og mengder av løk?

Bare man husker å skjære den i skiver før den smelter helt. Eh nei, tine er vel riktig verb her.

Empati? Blæh!

Å ja du, kjører på med tekster om å si noe pent om seg selv og later som du bryr deg? Hæh? Møkkakjerring. Det er det du er....Ja, for bryr du deg om meg? 

Hjelper du meg når jeg er i nød? 

med bisk hilsen

Indignerte Laika 

(som kom seg ut av knipa for egen labb)

si noe pent om deg selv

I en vikartime sa en av de unge elever følgende:
Nei du skjønner, jeg er ikke så veldig intelligent jeg så det der skjønner jeg ikke. Faktisk er jeg ganske dum.

Ofte lar man bare småsnakket til jentene flagre gjennom hodet og tenker ikke så mye over det. Der og da er det ofte viktigere å forklare hvorfor vi setter knappenåler på langs og ikke på tvers, hva som er vitsen med sømmonn og viktigheten av å løse en oppgave i henhold til oppgavetekst. Altså at om det står spesifisert at en plagg skal inneholde knapp&knapphull eller skjult glidelås så er det helt unødvendig å levere et plagg uten noen av disse detaljene. Du kan smile til krampa tar deg, men det blir ikke toppkarakter likevel.

Men akkurat denne gangen, etter at alle hadde flirt litt og og Fruen hadde kjent litt på at dette er faktisk ganske ugreit, var det tid for klassesamling med tema:

Hvis du snakker nedsettende om deg selv, kan andre få lov å gjenta det?

Jeg ønsket å ta opp dette;  hvis du sier at du er stygg, dum, teit, feit eller hva som helst annet negativt og  hvis du sier det om igjen og om igjen så blir det til slutt sant i ditt eget hode. I tillegg skaper du en aksept for at det er helt ok å omtale nettopp deg på denne måten.
 For hvis du kan si det selv - hvorfor kan ikke andre si det?
Ville det være greit om lærerne sier at du er dum som et brød? Eller at venninna sier du er småfeit? Eller at mora di synes du er et eller annet som hun ikke liker?
Blir man ikke lei seg om andre slenger dritt? Så vær så snill, dere unge som skal bli voksne og lykkelige. Slutt å snakke så nedsettende om dere selv. Slutt. jeg vil ikke høre det mer.
Og dere er ikke dumme. Det er ikke dumt å ikke kunne sy knapphull. Det som derimot er dumt er å late som du kan det. Spør om hjelp hvis du er usikker, vær ærlig mot deg selv. Benytt deg av sjansen mens du er ung og har en noe større tabbekvote enn du har som førtiåring.

En annen dag hadde vi bursdagskake og etterpå skulle alle si noe pent om en annen i klassen. Jeg lurer på om vi ved en gyllen anledning skal få disse jentene til å si noe pent om seg selv...men jeg er ikke helt sikker på om de tør...
Tør du?

PS. Skal jeg begynne?
Jeg er flink til å ( å gud, det er vanskelig). Jeg er flink til å...Ok. Jeg er flink til å være sammen med familie og venner. Jeg er ganske snill ( ikke hele tiden altså, men sånn passe). Og så er jeg flink til å kurse i bunadsøm.
Puh. Det ble nesten litt for mye. Nå må jeg ha kaffe ( og muligens sletter jeg litt av selvskrytet ).

Helg

Noen ganger er det ekstra deilig med helg..

Vi håper dere også senker skuldrene og lar humla suse! 

effektivt selvbedrag

Vanligvis, på forkleet til en Ørskogbunad, begynner Fruen med den store borden nederst. Den med de store blomstene som tar så lang tid men som likevel er morsom å brodere.

Og det er vel der problemet ligger, at den er morsom å brodere...

 For når man da vel og vakkert er ferdig med det morsomme så gjenstår åtte små motiv av den ene sorten, fire av den andre, seks av den tredje og en mengde heksesting både her og der.

Og det som lett skjer da, er at man tenker noe i retning av hei, nå er det verste gjort. Nå jobber jeg med noe annet en stund. Dermed blir forkleet liggende akkurat litt for lenge og så blir det gjerne bittelitt travelt helt på slutten.

Derfor prøver vi oss nå på en ny innfallsvinkel. Hittil er alle heksestingene sydd og alle de fortærende små motivene skal være på plass før det er lov å begynne på hovedborden. 

Bortsett fra gulltråden da. Den kommer til slutt uansett.

Så får vi se hvordan det går. Kortere tid tar det nok ikke, men kanskje vil man klare å jobbe jevnere med dette prosjektet? Om ikke annet ligger jo moroa og venter, nederst på stoffstykket. 

Hmmm. Kanskje minner det litt om barn og karameller? Noen er istand til å spare og spare på godbitene slik at de kan kose seg etter middag, mens andre gafler innpå og får all appetitt ødelagt. ..Hva som er lurest er vel opplagt for noen og enhver. Men hva som er morsomst? Tja, si det? Kattepine i timevis eller kortvarig lykke?

PS. Assosiasjonen var så god at jeg ikke tar den bort, selv om jeg innser at det der med karamellspising ikke bare gjelder små barn. Det gjelder også en viss bunadtilvirker med tidvis fraværende impulskontroll. 

sy selv, med glede

Takk for responsen på forrige innlegg!
Det er  kanskje ikke så synlig her, men i tillegg til kommentarer her kom det  gode innspill på facebook.
Dette innebærer at vårsesongen er rimelig klar og at man i tillegg til det sedvanlige ; bunadkurs dag og kveld og et helgekurs i søm,  setter opp et kveldskurs i søm.
Hurra! Kurs er stas!
Men tilbake til dette med tilbakemeldinger - det er viktig. En ting er hva jeg og husflidslaget  synes er fornuftig og hvordan vi synes kurstilbudet bør være. Noe helt annet er hva potensielle kursdeltakere synes er viktig. Hva dere vil lære og når dere vil lære. Mitt mål med sykursene er at stadig flere skal sy selv og oppleve gleden i det å skape noe ( det være seg en gympose, et kostyme, en tunika eller en grytevott). Det trenger ikke være så mye, eller så avansert.

I mitt hode er det med håndarbeid som med mye annet - du begynner i det ene enden og så opparbeider du deg gradvis en kunnskap du kan bygge videre på. Ingen ( forhåpentligvis) forventer å løpe maraton første dag med joggesko. Ingen forventer at en førsteklassing som nettopp har knekt lesekoden skal lese Krig og fred, eller at den som tok 25-meters merket i svømming i år skal delta i IronMan.

Slik er det med søm også. Begynn med å lære deg symaskina. Finn ut hvordan du syr rettsøm, sikksakk, revers og hvordan du endrer stinglengde. Og så tar vi det derfra. Ikke forvent å sy passepoilerte lommer i løstvevd silke på et begynnerkurs. Det eneste som blir passe spolert da er din egen motivasjon.
Og selvsagt ( med unntak av løstvevd silke ) sy noe du har lyst til å sy. Selv har man vage minner fra håndarbeidssalen i Barndommens dal og en rose- og hvitstripete sparkebukse i str. et år. I ettertid kan man se at det nok var en plan i dette plagget og at vi lærte mange små finesser på en lite stykke stoff. Det var bare dette med motivasjonen da...Bare tanken på barn var nok til å gi en ung frøken Storlien aversjon mot knappenåler og tråkletråd.
Vil du ha barn? Fint, sy sparkebukse.
Går du aldri med skjørt? Dropp omslagsskjørtet, det blir jo uansett bare hengende.
Trenger du en skopose? Sy en. Eller gi den til noen du kjenner ( men da bør den være sånn passe pen, særlig hvis du er mer enn åtte år ).

Motivasjon! Det er det det handler om. Sees vi på kurs?

Og ja, forresten. Vi tråkler ikke alltid for hånd lenger. Det går helt fint å sette stinglengde på maksimalt og tråkle med maskin.

Skal det være et sykurs?

La oss si at du sitter og surfer og jakter på et passende sykurs. Et kurs hvor du kan bli venn med symaskina som står innerst og nederst i kottet. Og så finner du et kurs og tenker at JA, hurra. Dette er akkurat det jeg vil, her kan jeg lære forskjellig småplukk og jeg kan bli tryggere på å klippe, nåle og måle.  Fint, ikke sant?

Men hva ville du foretrekke:

Er det best med et intenst helgekurs, hvor man har tre timer fredag kveld og så seks timer lørdag og søndag? 

Eller ville det være like fint med fire-fem onsdagskvelder ( eller torsdager) hvor dere jobber i tre timer og så har du muligheten for hjemmearbeid og oppsamling av relevante spørsmål til neste uke?

Hva er best? Hva er lettest å flette inn i alt det andre som skal skje i løpet av en uke? Hvilken læremåte synes du er ideell, intensiv eller spredd utover flere uker?

Eller er dette egentlig to ulike kurs? Et spark-i-gang helgekurs og et mer grunnleggende kveldskurs?

Og hvorfor spør jeg om dette? 

Joda, det er på tide å planlegge vårens kurs og når har det vært helgekurs i såpass mange år at det kanskje er på tide å finne en litt annen vinkling? Kanskje...Eller kanskje ikke. 

Alt har et navn

Som kurslærer er det viktig å huske hva de ulike stingene heter ( og hvordan de skal syes ). Attersting for eksempel, og kjedesting. Og det blir lett forvirring hvis kurslærer ikke husker at kontursting også kan gå under navnet stilkesting. 

Du bør vite forskjellen på en planlagt fransk knute og en mindre velkommen blåknute.

Men innomhus, på egen systue, da hender det at man legger av seg kurslærerhatten og er enig med seg selv i at heksesting er og blir vindskeive korssting...

Men om DU kommer på et broderikurs en gang eller i annen sammenheng henviser til heksesting som vindskeive korssting....Ja da er det selvsagt ikke her du har lært det...

Livet på systua, del to

Husker dere den kunden med så usigelig god tid? 

Vel, det har jo vært noen avtaler som plutselig ikke har passet, det har vært litt frustrasjon og det har vært fabuleringer om postoppkrav eller mms-er hvor undertegnede har presset seg inn i en viss bunad. 

Men i dag, kl 10.37 ( syv minutter etter avtalt tid og stigende puls her) kom kunden. 

Og kl 10.51 forsvant kunde & bunad ut døra. 

Den passer! Insisterte bunadtilvirkeren med myndig røst og et intenst ønske om å avslutte kundeforholdet. Men hva skjer? Om svigermor kan ringe angående opplegg av en bunad?

Det har sin sjarm å ha hovedarbeidsplassen i eget hus. Det gir frihet og råderett over egen tid. 

Men det hender man savner en kollega eller to, eller en disk å støtte seg til. For selv om de aller aller fleste kundene er hyggelige, høflige og stødige betalere, så er det den lille prosentdelen som skaper frustrasjon på systua. Og da hadde det vært godt å kunne stikke til lunsj akkurat når fru-smilende-men-illsint kom marsjerende inn, eller han med de lange underbuksene i ull skal prøve. Det er godt å ha en å fnise sammen med over symaskinene, en å være gretten sammen med når hun med jojo-vekta for n-te gang ikke passer i bunaden og antyder at det er deg det er noe gærnt med og ikke hennes egne vektsvingninger. 

Og det hender man savner, når noen klager på prisen, å kunne si sorry, det har ledelsen bestemt. 

( uten å gå nærmere inn på hvem som utgjør ledelsen av avdelingen) 

Og forresten. Jeg var selvsagt ikke tøff nok til å si NEI, nei og atter nei til at svigermor skulle ringe. Faktura fikk hun med også...

fasaden - rett og slett

Kjære dere der inne i Verdens Gang.
Dere er bekymret for at vi sliter oss ut i vår streben etter det perfekte og dere skriver om hvordan vi trekkes mot og slites ut av lykkejagende statusoppdateringer, nyvaskede blogger og bolleduftende tweets.
For å få en bukt med dette nye problemet oppmuntrer dere oss til å opprette  #bakfasaden på instagram og vise hvordan det egentlig ser ut.
Takk for omtanken for min mentale helse! Men de bildene kommer ikke herfra.

Og jeg tror ærlig talt ikke det er det vi trenger. Jeg blir ikke imponert eller inspirert av å se en kjøkkenbenk dekket av gårsdagens oppvask, eller et badegulv som svømmer i skittentøy. Jeg trenger ikke å se andres rot for å legitimere mitt eget, og jeg trenger ikke nærbilder av andres løse bukskinn for å føle stolthet over min egen ikke-helt-perfekte kropp. Hvis vi skal tenke slik baller det fort på seg;
Interiørblader? Kast dem, de viser ikke rotet, fotsporene eller de mismatchende pocetbøkene. Kokebøker? Usj, de viser aldri en utoverkokt saus, en svidd omelett eller et kumlokklignende sukkerbrød. Moteblader? Neineinei. Der er jo alle modellene pinnetynne, klærne er svindyre og huden glatt.
Og slik kan vi vel fortsette? Vi kan velge å bli deprimerte av fortreffeligheten vi møter på nett, i ukeblader og i samtaler med venninner og perifere bekjente. Sjansen er stor for at vi alle en gang i blant treffer noen som kan og vet bedre enn oss selv. Skal vi da avslutte vennskap, stå bak mål når poden spiller fotabllkamp og ikke sammen med de andre foreldrene, eller skal vi skifte butikk fordi vi føler det er viktigere å være velstelt på den ene siden av bygda enn den andre?
Når er nok nok? Og når skal vi bli voksne nok til å ikke la oss styre av andres preferanser innen concealer, vaskemiddel eller tv-serier?
Men kan det ikke være nok å bare puste dypt inn, bla om i ukebladet ( eller kjøpe et annet blad neste gang), finne en annen og mindre glasert blogg, bruke tid på å finne hobbier som du selv har glede av istedenfor å lese om andres vellykkede oppladning til Birken, New York Marathon eller IronMan?  Ærlig talt. Det finnes avknapper. Det står deg fritt å slå av, zappe, legge fra deg bladet, drikke pulverkaffe hvis du liker det bedre enn caffe latte med soya. Det er ditt liv.
Noen vil leve et liv med støv, andre uten. Noen synes det er viktig å ha fredagsbiff og spre slagord og kattunger på nettet, andre ikke. Noen må fortelle alle de kjenner hvor høøøyt de elsker dem ved hjelp av facebook, andre nøyer seg med å klaske sammen en smuldrepai på en ellers råtten dag.
Vi er forskjellige, vi har ulike verdier, interesser og ikke minst - vi har ulik oppfatning av hvordan og hvor mye dagene skal fylles.
For noen er det helt topp å halvduppe foran fjernsynet hver kveld, mens andre heller løper en tur. kanskje har den ene en stillesittende jobb og vil ha ut litt energi, mens den andre har vært høyt og lavt i åtte timer allerede? Om noen føler de trenger fire lag sminke, en halv kilo telys eller et ekstremt antall adjektiv i hver setning ja så la de få holde på. Og så kan vi andre, vi som er litt mer midt på treet opptatt av vedlikehold konsentrere oss om det vi liker.

Og forresten, har dere lest Støv på Hjernen av Eva Ramm? Husmorhelvetet på femtitallet...Vi trenger ikke facebook for å få dårlige tanker om egen utilstrekkelighet innen baking, steking, vasking og dasking. Vi må rett og slett bli litt rausere, med oss selv og andre. Kanskje vi rett og slett trenger å være modige nok til å vise selve fasaden uten å plusse på eller trekke fra?

Og til slutt. Ja, dette er lett for meg å si, jeg kan puste lettet ut. En av fordelene ved å være over førti år og sånn noenlunde på plass i eget liv er at du ikke trenger å bruke masse tid på nettet i jakten på det det perfekte liv. Hadde jeg vært tjue år i dag ville jeg kanskje gått meg vill i en rosa nettverden. Men da ville jeg hatt større utbytte av å se mennesker  fokusere på andre sider av livet enn å vise hvor rotete man faktisk kan ha det på en helt vanlig onsdag.

Det er  ingen andre som kan gi deg  oppskriften på et perfekt liv, den må du finne selv.
Og her, som når du lager mat eller strikker; plutselig mangler du en ingrediens eller du gjør en feil slik at resultatet ikke blir helt som forventet. Og selv om du underveis tror at alt er galt og føler at alt rakner, så vil du kanskje se til slutt at det var akkurat dette som skulle til for at det ble akkurat slik det skal.

Dagens bonus

Dagens bonus er når du begynner på en jobb som kom inn døra forrige uke og som du har avtalt pris på. 

Dette kan gå begge veier. Men når kunden synes prisen var lavere enn forventet og jobben tar kortere tid enn forventet...da snakker vi bonus. 

Og på fredag kommer den meeeeget opptatte kunden. Selv om det er høstferie. Forhåpentligvis. Noe kan jo dukke opp.