mat og god mat

Når man er ung og nyforelsket og snakker om verdier man ønsker å gi videre til neste generasjon kan man jo alltids få seg en og annen  baksmell. For man er ikke alltid rørende enige om absolutt alt på denne jord.

Noen er mer opptatt av verdier og tradisjoner enn andre. Noen må ha ribbe på julaften , noen må ha pinnekjøtt og andre igjen synes det evinnelige gnålet om hvem-som-spiser-hva-på-julaften grenser mot hysteri. Noen værer en posesuppe på lang avstand mens andre heller takker Knorr, Mills og Toro for maten enn han der oppe. 

Vi er ikke alltid like enige her i huset heller. Men følgende har vi vært enige om fra første gang det ble nevnt:

våre barn skal aldri bli utsatt for hermetisk torskerogn. 

Og det har vi klart å holde. Ikke at det har bydd på store utfordringer altså...

Vi prøver å være sånn noenlunde bevisst på hva vi spiser. Vi kunne sikkert vært flinkere. Og vi kunne helt klart vært mer eventyrlystne ( vi snakker fremdeles om mat).

Vi ønsker at de søte små skal vokse opp med en viss kjennskap til maten vi selv vokste opp med. Det skal ikke være indisk, pasta eller tex-mex hver dag. Det skal være kokt torsk med potet, kjøttkaker i brun saus, lever og blodpudding. Ikke hver dag, men ofte nok til at dette også inngår i de søte små sitt matvokabular. Det trenger ikke være det beste de vet, men de skal ha smakt det. 

Så får heller vi voksne samarbeide litt diskret slik at vi slipper unna hvis det er noe som fortoner seg som relativt uspiselig. Undertegnede for eksempel, synes kompe er helt greit. Høvdingen synes lever er helt greit. Vi tar ikke bølgen, men vi ligger heller ikke i krampe på badegulvet. Men selvsagt, om resten av familien kan meske seg med dette uten oss så er det ikke noe galt i det...

De siste årene har vi kjøpt og partert en reinsdyrkalv. Det er stas.

I år skulle Fruen hente dette slaktet. Til oss og til to vennepar.
I tillegg hadde man bestilt fem tunger, to hjerter og to kilo lever. Alt vel så langt.
Høvdingen og den førstefødte er ikke veldig begeistret for tunge. Ingen av de søte små har smakt lever.
Hjerte er snaddermat som man kan spikke litt av og ha som spekemat. I små mengder.

Vel. Et eller annet sted underveis i bestillingen skjedde dette:
fem tunger og to hjerter ble fem kilo tunger og fem kilo hjerter.
Når da den som henter moroa ikke kontrollerer veldig nøye hva som blir plassert i bilen er det duket for full fryser. Svært full fryser ( en reinsdyrtunge veier ca 150 gram) .
Heldigvis har man klart å oppspore andre som også liker hjerter og tunger...

De to kiloene med lever derimot, de beholder vi selv. Og hvis man har klart å lodde stemningen riktig så er det helt greit å ha første levermiddag en dag husets menn er opptatt på annet hold...

Hm. Skjønner ikke det. Lever er da godt? Med saus, potet og mengder av løk?

Bare man husker å skjære den i skiver før den smelter helt. Eh nei, tine er vel riktig verb her.