fasaden - rett og slett

Kjære dere der inne i Verdens Gang.
Dere er bekymret for at vi sliter oss ut i vår streben etter det perfekte og dere skriver om hvordan vi trekkes mot og slites ut av lykkejagende statusoppdateringer, nyvaskede blogger og bolleduftende tweets.
For å få en bukt med dette nye problemet oppmuntrer dere oss til å opprette  #bakfasaden på instagram og vise hvordan det egentlig ser ut.
Takk for omtanken for min mentale helse! Men de bildene kommer ikke herfra.

Og jeg tror ærlig talt ikke det er det vi trenger. Jeg blir ikke imponert eller inspirert av å se en kjøkkenbenk dekket av gårsdagens oppvask, eller et badegulv som svømmer i skittentøy. Jeg trenger ikke å se andres rot for å legitimere mitt eget, og jeg trenger ikke nærbilder av andres løse bukskinn for å føle stolthet over min egen ikke-helt-perfekte kropp. Hvis vi skal tenke slik baller det fort på seg;
Interiørblader? Kast dem, de viser ikke rotet, fotsporene eller de mismatchende pocetbøkene. Kokebøker? Usj, de viser aldri en utoverkokt saus, en svidd omelett eller et kumlokklignende sukkerbrød. Moteblader? Neineinei. Der er jo alle modellene pinnetynne, klærne er svindyre og huden glatt.
Og slik kan vi vel fortsette? Vi kan velge å bli deprimerte av fortreffeligheten vi møter på nett, i ukeblader og i samtaler med venninner og perifere bekjente. Sjansen er stor for at vi alle en gang i blant treffer noen som kan og vet bedre enn oss selv. Skal vi da avslutte vennskap, stå bak mål når poden spiller fotabllkamp og ikke sammen med de andre foreldrene, eller skal vi skifte butikk fordi vi føler det er viktigere å være velstelt på den ene siden av bygda enn den andre?
Når er nok nok? Og når skal vi bli voksne nok til å ikke la oss styre av andres preferanser innen concealer, vaskemiddel eller tv-serier?
Men kan det ikke være nok å bare puste dypt inn, bla om i ukebladet ( eller kjøpe et annet blad neste gang), finne en annen og mindre glasert blogg, bruke tid på å finne hobbier som du selv har glede av istedenfor å lese om andres vellykkede oppladning til Birken, New York Marathon eller IronMan?  Ærlig talt. Det finnes avknapper. Det står deg fritt å slå av, zappe, legge fra deg bladet, drikke pulverkaffe hvis du liker det bedre enn caffe latte med soya. Det er ditt liv.
Noen vil leve et liv med støv, andre uten. Noen synes det er viktig å ha fredagsbiff og spre slagord og kattunger på nettet, andre ikke. Noen må fortelle alle de kjenner hvor høøøyt de elsker dem ved hjelp av facebook, andre nøyer seg med å klaske sammen en smuldrepai på en ellers råtten dag.
Vi er forskjellige, vi har ulike verdier, interesser og ikke minst - vi har ulik oppfatning av hvordan og hvor mye dagene skal fylles.
For noen er det helt topp å halvduppe foran fjernsynet hver kveld, mens andre heller løper en tur. kanskje har den ene en stillesittende jobb og vil ha ut litt energi, mens den andre har vært høyt og lavt i åtte timer allerede? Om noen føler de trenger fire lag sminke, en halv kilo telys eller et ekstremt antall adjektiv i hver setning ja så la de få holde på. Og så kan vi andre, vi som er litt mer midt på treet opptatt av vedlikehold konsentrere oss om det vi liker.

Og forresten, har dere lest Støv på Hjernen av Eva Ramm? Husmorhelvetet på femtitallet...Vi trenger ikke facebook for å få dårlige tanker om egen utilstrekkelighet innen baking, steking, vasking og dasking. Vi må rett og slett bli litt rausere, med oss selv og andre. Kanskje vi rett og slett trenger å være modige nok til å vise selve fasaden uten å plusse på eller trekke fra?

Og til slutt. Ja, dette er lett for meg å si, jeg kan puste lettet ut. En av fordelene ved å være over førti år og sånn noenlunde på plass i eget liv er at du ikke trenger å bruke masse tid på nettet i jakten på det det perfekte liv. Hadde jeg vært tjue år i dag ville jeg kanskje gått meg vill i en rosa nettverden. Men da ville jeg hatt større utbytte av å se mennesker  fokusere på andre sider av livet enn å vise hvor rotete man faktisk kan ha det på en helt vanlig onsdag.

Det er  ingen andre som kan gi deg  oppskriften på et perfekt liv, den må du finne selv.
Og her, som når du lager mat eller strikker; plutselig mangler du en ingrediens eller du gjør en feil slik at resultatet ikke blir helt som forventet. Og selv om du underveis tror at alt er galt og føler at alt rakner, så vil du kanskje se til slutt at det var akkurat dette som skulle til for at det ble akkurat slik det skal.