effektivt selvbedrag

Vanligvis, på forkleet til en Ørskogbunad, begynner Fruen med den store borden nederst. Den med de store blomstene som tar så lang tid men som likevel er morsom å brodere.

Og det er vel der problemet ligger, at den er morsom å brodere...

 For når man da vel og vakkert er ferdig med det morsomme så gjenstår åtte små motiv av den ene sorten, fire av den andre, seks av den tredje og en mengde heksesting både her og der.

Og det som lett skjer da, er at man tenker noe i retning av hei, nå er det verste gjort. Nå jobber jeg med noe annet en stund. Dermed blir forkleet liggende akkurat litt for lenge og så blir det gjerne bittelitt travelt helt på slutten.

Derfor prøver vi oss nå på en ny innfallsvinkel. Hittil er alle heksestingene sydd og alle de fortærende små motivene skal være på plass før det er lov å begynne på hovedborden. 

Bortsett fra gulltråden da. Den kommer til slutt uansett.

Så får vi se hvordan det går. Kortere tid tar det nok ikke, men kanskje vil man klare å jobbe jevnere med dette prosjektet? Om ikke annet ligger jo moroa og venter, nederst på stoffstykket. 

Hmmm. Kanskje minner det litt om barn og karameller? Noen er istand til å spare og spare på godbitene slik at de kan kose seg etter middag, mens andre gafler innpå og får all appetitt ødelagt. ..Hva som er lurest er vel opplagt for noen og enhver. Men hva som er morsomst? Tja, si det? Kattepine i timevis eller kortvarig lykke?

PS. Assosiasjonen var så god at jeg ikke tar den bort, selv om jeg innser at det der med karamellspising ikke bare gjelder små barn. Det gjelder også en viss bunadtilvirker med tidvis fraværende impulskontroll.