ei signa stund

Morfar som døde før Fruen ble født pleide hver dag å takke sin kone for god mat ved å gi henne en klem og takke for at hun stelte så godt for familien. Og om det var ekstra god mat på bordet kunne han lene seg tilbake og lykkelig si det var ei signa stund.
 Uttrykket har blitt hengende igjen, men brukes heller i andre sammenhenger enn over søndagsmiddagen. Nå går vi inn i en måned som skal fylles med slike lykkestunder, kos og gode samtaler. Vi tenner lys, drikker kakao og håper sviblene skal oppføre seg som potensielle blomster og ikke ende som inntørkede sjalottløk. Vi snakker om hva vi ønsker oss av gleder og gaver, vi er sammen og vi venter.
Vi vet vel knapt nok hvor godt vi har det.

dagens innsats

Kanskje er det noen vordende bunadtilvirkere der ute som synes Fruen skriver for lite om det daglige liv på systua? 

Fruen tenker innimellom at man burde skrive mer om hva man faktisk fyller dagene med. Men sånn som dagen i dag, hva skal man egentlig berette om følgende?

sydd stikning i hals på kjole, klippet og påbegynt montering av bunadskjorte, knyttet omtrent 220 knuter på sjal til nordlandsbunad.

På en skala fra en til ti, hvor ti er høy og positiv poengsum; hvor interessant er dette når man ikke har en eneste kundetelefon å sprite opp dagsrapporten med?

( personlig Fruen synes sånne dager ligger under fem)

nettvett for alle

Vi har snakket mye om nettvett med de søte små, om viktigheten av å ikke oppgi personlig informasjon til ukjente på nett og ikke minst - aldri avtale å møte disse nettbekjentskapene i det virkelige liv. For vi har jo alle lest om hvordan det kan gå. Dette har vi snakket om, vi har håpet og trodd at det går inn og at de skjønner alvoret i det vi sier. For en ting er å advare dem, noe helt annet er å vite hvor konkrete vi skal være, hva vi skal fortelle om hva som i verste fall kan skje.

Man kan imidlertid slappe helt av i lykkelig visshet om at informasjonen har nådd helt inn.
For i går kveld, da Fruen gledesstrålende fortalte Høvdingen om muligheten for å en kveld før jul møte noen av disse hyggelige damene man har truffet gjennom de såkalte sosiale medier, da hørte vi skrekken i Queenies stemme og hun kom ilende ut på kjøkkenet ( det er forresten imponerende hva de hører når de egentlig ikke trenger lytte..):
Om mor trodde hun fikk lov til å treffe sånne mennesker hun bare hadde truffet på nett, og om hun ikke visste hva som kan skje? Hallo? Dette kunne jo være farlig, og hvordan kunne man vite at dette er snille mennesker? Alle sier jo det? Ingen legger ut at de egentlig er sinte og slemme...

Det var hakket før hun tilbød seg å bli med som vokter og beskytter, men så fikk hun se et par blogger, hun fikk vite at noen har man møtt før , da hjalp det. Men det som tippet vektskåla i riktig retning var visning av den stoppenåla som ligger i bunnen av Fruens ene veske...Den er lang og spiss ( Fruen regner forresten ikke med at det blir bruk for den).
Vi har vært gjennom noe lignende før ettersom de søte små er lett oppgitt over Fruens tendens til å snakke med fremmede, og selv om det kan være frustrerende å bli stilt så ettertrykkelig til veggs av sitt eget avkom så er det også godt å se at de følger med og at ihvertfall noe av det man sier blir lagret på den mentale harddisken.

nisseglede?

Det skulle være en liten jobb...To brikker på 20*20 cm, ferdig faldet og med påtegnede nissepar. De lå tekkelig og stille i en restekurv og ventet på rette vedkommende, og Fruen tok de med hjem. For noen år siden. Er det fire år, eller fem?
Den ene er ferdig, den andre har ligget til modning en stund. Det er rart hvordan man aldri lærer at påbegynte broderier aldeles ikke tar nålen i egen hånd og fullfører seg selv...
Selvsagt kan man unnskylde seg med at det egentlig ikke finnes noe sted å legge nissene, men selv om det eneste opplagte ( men kanskje ikke så fine ) stedet pr i dag er på Høvdingens høytalere så er det en dårlig unnskyldning. At man begynner å gå tom for garn er heller ikke noen god grunn ettersom garn kan skaffes.
Nei, det er vel heller så at man atter en gang har gått i fella og kjøpt noe bare fordi det er billig...

Oppdatering!
Det løste seg på en aldeles genial måte. Den ferdige brikken er i dag levert til utstilling. Og siden enhver iherdig husmor ( ahem ) selvsagt har to matchende brikker, en på hver høytaler, så kan man med lett hjerte pakke ned den påbegynte til neste år. Lurt?

sur

Det er noe med disse søte små, de som ikke er så små lenger og som ikke kommer ilende til mor hver gang livet går dem imot. De slenger sekker i gangen, de svarer, eller helst svarer de slettes ikke.
De sitter i mutt stillhet ved matbordet og ser ut som om de bærer all verdens sorger på sine skuldre. Og det er så lett å antyde at de virker noe gretne, at det kanskje ville hjelpe å bare smile biiiiitelitt.
Det hjelper stort sett aldri.
Og her en dag smalt det et svar som fikk Fruen til å tenke seg om. Akkurat ordrett kan det ikke siteres, ettersom Fruehuet tidvis lekker som en sil og oppbevarer kunnskap flekkvis og delt. Men budskapet var klart;
Når du spør på den måten og sier at jeg er sur. Da blir jeg sur.
Og man må med skam erkjenne at akkurat det kjenner man seg igjen i. For om man har sittet her en dag, sprettet sømmer, fulgt opp lekselesing som ikke alltid går som meierismør ut av butikkhyllene, og generelt føler seg litt frustrert, da er man ikke mild og myk når Høvdingen kommer hjem. Og det hjelper definitivt ikke om Fruens lite sprudlende vesen blir påpekt. Snarere tvert imot - man freser tilbake og resten av kvelden ligger an til å bli en gretten affære.
Selvsagt kan ikke de søte små strykes medhårs hele tiden, og noen ganger kan og bør vi spørre hva som plager dem. Men sannelig, heretter skal Fruen prøve å unngå den vanlige og godt innarbeidede vinkling hvorfor er du så sur?
Men akkurat hvordan man skal spørre, nei si det? Kanskje best å bare holde kjeft...

rystet og berørt

Det var en fin dag, Fruen og Queenie hadde vært på årets husflidsmesse og handlet småsaker og spist kake. Vi hadde ordnet diverse andre småærend og glade og fornøyde satt vi forsvarlig fastspent i bilen og ventet pent på å svinge ut på forkjørsvei. Og da smalt det, og ikke bare litt. Det smalt slik at det ringte i ørene og brillene fløy av Fruens nese. Og etterpå - stillhet.
Det skjer så fort, det skal ikke mer til enn en litt uoppmerksom sjåfør og så er uhellet der. En bil som er kjørbar men ikke spesielt pen å se på, to skjelvne sjåfører og en blek men fattet frøken som besluttsomt spiste seg gjennom det vi skulle hatt som fredagssmått mens damene skrev skademeldinger, ringte sine respektive for å få svar på slikt man egentlig vet men glemmer midt i all rystelsen ( type hvilket forsikringsselskap, hva slags bil har jeg egentlig, og hvorfor øvde vi ikke på å fylle ut slike skjemaer i ro og mak hjemme ved kjøkkenbordet).
Vel hjemme kan man roe seg ned med kaffe, skjelve litt fra topp til tå og late som man er en stålkvinne. Men det siste ble raskt avslørt da en meget molefonken Laika kom ut i stua etter å ha inspisert matskåla. Der hadde Fruen fylt rikelig på fra boksen på kjøkkenbenken. Bare så leit at man hadde tatt kaffepulver og ikke hundemat...
Og vi vet det jo, det er kjedelig med en bil som ser ut som et halvt uttrukket trekkspill, men det kan fikses. Det viktigste er at vi i bilen er like hele ( og at den andre sjåfører tok på seg all skyld...)

dagens tips

I dag er det en måned til vi får en tenåring i huset, og under en måned til adventskalenderen henger ribbet på kjøkkenveggen og  alle julegaver er åpnet og forhåpentligvis godkjent. 

Det vil også si at om under en uke skal nevnte kalender henge klar og spekket, det bør være en vag plan om hva vi gjør når og førsteutgaven av ønskelister bør overleveres koordinator ( Fruen).

Vi bør finne ut hva vi skal bake, huske at det lønner seg å bruke engangshansker når fargen blandes i marsipanen slik at fjorårets grønne Hulkenfingre unngås, og pepperkakehuset bør få en fin og hundefri plass slik at den grønne Hulkensnuten fra et tidligere år unngås...

Det som er sikkert, er at vi i år som i fjor skal unngå smeltet sukker når huset skal bygges. For selv om det er langt mellom de virkelige gode husmortipsene fra Fru Storlien så skal dette gjentas:

Smelt Smørbukk-karameller til en boblende masse, dypp delene som skal settes sammen i denne massen og klem de sammen. Slik får man et solid byggverk, unngår svidde fingre og vond smak på huset.

Etter at gullsmedonkelen kom med dette tipset for noen år tilbake har ihvertfall vår  husbygging blitt en mye hyggeligere affære. Det er slutt på at Fruen med røde fingre og svart sinn står over en panne med smeltet og sprutende sukker mens de søte små er sendt i eksil. Og som en ekstra bonus; det er plent umulig å bruke opp hele posen med karameller på å bygge et hus...

takke, bukke, neie

Takk for gode ord og fine tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Dette har ligget til modning lenger enn en ost, det er vanskelig å skrive om og noe Fruen ugjerne setter fokus på.
Men på linje med å ta en jobb som telefonselger er dette også en øvelse i å barske seg opp og innrømme visse feil og mangler. Og ettersom ingen kom med kommentarer a la du høres faktisk ut som en lallende idiot når du snakker, så er det visst ikke så farlig å fortelle, en gang iblant, om det som ikke er like rosenrødt ( finfint ord å skrive, mindre fint å uttale).

De vanskelige ordene

Det var en gang en veslevoksen jente som begynte i første klasse. Hun kunne lese, hun kunne skrive og alt lå an til at skolegangen skulle være en lystseilas. Men så viste det seg at selv om mye var på plass, så var det noe jenta ikke kunne. Hun kunne ikke si R, noe alle andre gjorde med den største selvfølge.
Det ble lagt ned mye tid hos logoped, og jenta øvde på fløyteblåsing, tungerulling og intens lesing av Andre Bjerkes morovers. Men det hjalp ikke, jenta klarte ikke å si R.
Og andre syntes det var morsomt. Det var morsomt at en som hadde lest bibelen fra første til siste side før hun begynte i fjerde klasse, som var snusfornuftig og skoleflink og som skrev særoppgave om Selma Lagerløf i femte klasse måtte ut av klassen hver uke for å prøve å lære å si R.
Etterhvert skjønte jenta at det lureste hun kunne gjøre var å si minst mulig, bli stillere og stillere og snakke lavt og mumlende. For hvis ingen skjønte hva hun sa var det vel ingen vits i å forsøke heller.
Å ta telefonen og presentere seg ble et mareritt, visse ord ble unngått med flid. Hun silte alle setninger for å luke ut potensielle lattervekkende ord, som rabarbra, trær, spark og ja, den lista kan fort bli lang.
Hun valgte bort alle drømmer om å søke journalisthøyskolen, for hvem ville ansatt en journalist som ikke kan snakke. Hun valgte bort deltakelse i aktiviteter som krevde at man snakket foran flere enn de nærmeste vennene og hun brukte enormt mye energi på å late som om alt var greit...
Det var aldri mobbing, men det var små stikk som festet seg i et barnesinn. Og det var en voldsom skamfølelse fordi hun ikke mestret noe så tilsynelatende enkelt.
På videregående løsnet det litt, ikke det å si R, men det ble i det minste litt mindre farlig å snakke i timene. Telefoner og å snakke foran folk ble fremdeles unngått med flid og setninger ble silt og sortert slik at vanskelige ord kunne byttes ut med enklere.
For eksempel kan man si sliten og ikke trøtt eller man kan si stillongs og ikke strømpebukse.
Så ble jenta voksen og flyttet på hybel, hun begynte som lærling og det å unngå telefoner ble stadig vanskeligere.
Så gjorde hun et valg. Dette gikk ikke, man kan ikke leve et liv der det å ringe et sted og presentere seg med fullt navn er uaktuelt. Så, hun begynte som telefonselger...
Og det virket, den verste telefonskrekken forsvant. Men fremdeles var det uaktuelt å stå foran en forsamling og snakke, si noe mer enn ja og nei eller kanskje.
Men, det er dette livet da. Det blir ikke alltid slik vi tror eller frykter.

Nå er jenta voksen, hun kan holde foredrag om faget sitt, hun kan holde kurs og snakke foran mennesker. Hun tør til og med å si navnet sitt foran en forsamling. Og selv om det alltid ligger en liten skrekk i bakhodet, en skrekk for at noen skal begynne å le og kommentere at jammen sier du romeriksdrakt på en veeeldig merkelig måte, så fortsetter hun å utfordre seg selv.
Det er ikke så mange andre måter å leve på.
Og om noen stusser på alternativ uttale av ord som drakt, broderi eller franske knuter, så smiler man lett og skylder på gjenklang av dialekten fra Barndommens dal... Eller forkjølelse...
Men rabarbra, det sier Fruen ugjerne.

Og i bakhodet ligger en tanke; tenk om noen hadde sagt til jenta da hun var ni- ti år at dette går helt fint, rett deg opp og snakk slik du snakker. Det er godt nok, vi forstår deg. Hvor hadde hun vært hen i dag da?

new cat in town

Dere aner ikke hva som skjedde her forleden kveld...
Vi bor i en stille og rolig gate med mennesker, hunder og katter ( og en og annen kråke men de skal jeg ikke si noe mer om akkurat nå, bortsett fra at jeg jobber med den saken...)
Vi lever i fred og harmoni. Ingen parkerer der de ikke skal, vi holder oss til våre egne kildesorterte søppeldunker og vi hilser når vi møter hverandre.
Men noe har likevel plaget meg en stund. Jeg har kjent en udefinerbar lukt rundt husveggene. En  sånn lukt som jeg ikke liker men som jeg likevel kjenner en uforklarlig dragning mot ( omtrent som unger og pc-spill). jeg snuser og snøfter og har ikke helt klart å skjønne hva dette er for elendighet her i mitt eget revir. Men her en kveld da jeg kom tassende ut, en riktig ufyselig, mørk og tåkete kveld var det og jeg var varm på magen etter å ha stekt meg langsomt foran ovnen. Planen var at  jeg skulle late vannet kjapt og effektivt og liste meg stille inn igjen og opp i et sofahjørne.  Så ser jeg at noen har glemt igjen en pelslue, en real bf, på rekkverket ute. Jaja, den var fin og lodden, tenkte jeg, den kunne nok gjort susen i buret mitt.
Men så hørte jeg en lyd, en lav lyd som om noen prøvde å ikke puste samtidig som de skulle stenge inne et realt nys. Og så så jeg at det svarte, lodne som lå der og så ut som det eide hele huset - det var ingen gjenglemt lue. Det var en katt!
En stor, svart og eplekjekk katt , på mitt hus, akkurat tre centimeter over min naturlige spenstsone. Men er jeg dum? Neida, jeg klatret opp på en halvfull vedsekk, og jeg skrek. Jeg skrek som en mann i havsnød.
Jeg hoppet og spratt, bjeffet og skrek og til slutt tok kattekreket til vettet og løp så fort den kunne.
Og det var fort gitt.

Men dette sier jeg dere; vel betyr det ulykke når en svart katt går over veien. Men jammen betyr det ulykke for en svart katt å komme i veien for Laika, the caterminator.
Og så gikk jeg inn med hevet hode, mens svarte f satt i toppen av et tre og ikke kom seg ned.

Eller, den gikk jo ned etter hvert, mens jeg satt i vinduskarmen og knurret illevarslende. Og siden har vi ikke sett den mer her, men ifølge ryktene trives den for tiden aldeles utmerket i den andre enden av gata.

Juleverksted

Huhei som det går...
For tiden planlegges det juleverksted for en skoleklasse. Hittil er det to ting som er klinkende klare;
datoen og det kjedelige faktum at vårens ommøblering passer godt for en familie på fire men gjør det vanskeligere å plassere en hel klasse rundt omkring i stua...
Og hva skal vi lage?
Det er en fordel at assistent numero uno liker aktiviteten, noe som effektivt fjerner muligheten for å brodere korssting. Makramé gjorde vi en gang med Woodys klasse, det gjør vi ikke en gang til.
Jaja, Fruen klipper og limer og planlegger. Det blir nok bra, barnevennlig og hyggelig.

heltene kommer til byen

Et flittig lest, fettete og generelt slitent eksemplar av denne boka flytter rundt i huset. Det dukker opp ved toalettet, i stua, på nattbordet og på kjøkkenbenken. Queenie, som er av den observante sorten, fikk derfor los da hun så et reklameinnslag med damene på en diffus fjernsynskanal. Straksens øynet hun muligheten for å fjonget opp sin grånende mor, og det ble heftig agitert for at man skulle melde seg på.

Og det må innrømmes, dette er damer man med glede har sett kle av og på engelske damer. Man har ledd når de har vrengt klesskap, ristet i gjeddemager og stønnet misunnelig når en andemor blir en svane. Og man har drømt;  tenk om det var meg, tenkt om noen ville gitt meg en overhaling, funnet ut hva jeg kler, gitt meg sminketips og vist meg hvordan jeg ser voksen og elegant ut istedenfor happy-hippie med bustehår og nedtråkket skjørtefald. Og da det begynte å dukke opp reklameinnslag der norske kvinner ble oppmuntret til å melde seg for overhaling, da rykket det litt i Fruen.

Men å komme på tv, bli stengt inne sammen med et avslørende speil, få høre sannheten om hvor idiotisk det er å spare på lassevis med klær sånn i tilfelle man går ned noe i likhet med en gråstein, det er lite fristende. Og skrekk og gru, tenk om de tvangsfarger håret mitt? Her trasker man rundt som lykkelig gråmelert, tenk om damene smalt en rødmaling fruehuet og lot det stå til?
Og ikke minst, hensynet til han som har begynt på ungdomsskolen...Det aner Fruen at en som helst ikke viser seg ved mors side innenfor kommunegrensene ikke ville tatt bølgen om mor deltok i den slags på fjernsynet.

Men , det skal sies. I går, da Queenie ble kjørt til skolen gikk det opp for mor at frøkna har et poeng. For om man frivillig forlater et ikke-brennende hus iført følgende;
blomstrete tresko, Ulvangsokker, grønn og nuppete ullkjole ( om ikke fra før Kristi fødsel så i det minste fra før Woodys ), grå og nuppete ulljakke og iført sminke fra dagen før...
da er det kanskje på tide med en skaptømming og en liten gjennomgang av What not to wear?
Og så får vi heller sitte ringside når heltene fra fjernsynet inntar norske byer og snappe opp et tips eller to?

trøsten om høsten

Når de slipper meg av syne

finner jeg en kroppsvarm dyne

Alt det hvite rimet ute
ser jeg fra en nysydd pute

Når det durer i nyfyrt ovn
sier instinktet  - legg deg og sovn

Ingen mygg og ingen flue

surrer rundt mitt fagre hue

Ja, inne er alt fint og flott

og jeg liker høsten godt

Men  når jeg ute sitter på huk
er drømmen klar -  en fiberduk

om å legge bånd på livet

Det finnes jo en hel del bunader i vårt langstrakte land. Faktisk noe sånn som firehundre alt i alt. Heldigvis finnes det sømforklaringer for de aller, aller fleste. Men det er ikke alltid det er nok, for eksempel ikke når man har sydd samme modell før og er aldeles bombesikker på hva som skal hvor og rekkefølgen i det hele.

Da kan følgende skje;
Man sitter på sin systue og nyter synet av fiks ferdig Roglandsbunad klar for henting. Man beundrer livstoffet og fløyelskantene. man ser på broderiene og sølvet som er sydd på. Man vet at det er noe som ikke stemmer, noe som definitivt var annerledes på den forrige man monterte, og den man monterte før den igjen.
Og så ser man det;  de sølvagramanene som er på ryggstykket og rundt halsåpningen, og som man merkelig nok har halvannen meter for mye av... De har man ikke for mye av likevel. Ihvertfall ikke hvis man syr de på rundt ermåpningene også slik det klart og tydelig står blått på hvitt i det kjekke heftet som fulgte med materialpakken.

Ikke akkurat kjempestas å ringe kunden og avtale ny tid for henting...

hvite løgner

Det er i sannhet ikke lett å være mor, og derfor tyr man noen ganger til diverse halvsannheter og enkelte, men svært få, usannheter.
Den slags bør det ryddes opp i med jevne mellomrom slik at barn ikke altfor bombastisk påstår at taco betyr noe sånn som kan bare spises på fredag, eller at det er en sammenheng mellom mors postkassesjekk sent julaften og gavesekk fra reisenissen ved døra litt senere ( mange, mange år siden sistnevnte).
Nå har vi atter en gang latt oss styre av markedskrefter og kjekke eks-alpinister reklameinnslag i fjernsynet og gått til innkjøp av søte vitaminbjørner. Dessverre leser noen i huset bare deler av teksten, nemlig smaker godt og går glipp av det som angår daglig inntak.
Etter at mor i ren desperasjon antydet at man kan utvikle bryster av å skyfle i seg en boks på en dag er vi nå i følgende situasjon:
 En ser seg i speilet med øyne fylt med gru, en ser seg i speilet med øyne fylt av glede.

Og den tredje ser ned i en tom boks og lurer på om det ikke går an å lage disse bjørnene bittelitt mindre fristende...

veier å gå

Men inni er vi like het det i en av de oppbyggelige sangene vi lærte i småskolen. Budskapet gikk vel strengt tatt ikke på hvordan vi velger å leve våre liv, men likevel har denne sangen snurret og surret i fruehuet de siste dagene.
For det er tydelig at vi gjerne vil mene mye om hvordan liv skal leves. Noen mener det å bake og pynte cupcakes er viktig og riktig, andre mener dette setter likestillingen tilbake til for lengst svunne tider.
Det finnes blankpolerte og høyglansede hjem der middag står på bordet til fast tid hver dag, og det finnes hjem der middag inntas når de fleste er hjemme en eller annen gang i løpet av ettermiddagen. Noen mener det ene er løsningen, andre mener det andre er løsningen og lykken.
Men hvorfor må vi være enige, eller hvorfor må vi bruke så mye energi på å fortelle andre hvordan de skal legge livets kabal for seg og sine?

Vi er ikke like. Vi har forskjellige mål og drømmer. Noen utdannelser gir mulighet for å melde seg ut noen år, andre yrker krever stadig tilstedeværelse. Noen har valgt å endre retning totalt, og realiserer seg selv gjennom mer kreative aktiviteter enn hva de kunne gjøre via jobben de er utdannet til å utføre. Og hva så om noen kan lage bugnende bloggbakverk, eller ta stemningsfylte bilder av lys og roser, eller legge ut adjektivsprutende fredagsoppdateringer på facebook? Er det så farlig?
Her i huset er det langt mellom telysene og en vellykket fredagskveld kan like gjerne bestå av kollektiv kollaps foran hver vår skjerm som av dype samtaler over tacofatet.
Det er morsommere å skrive om kunder og hunder enn om grå stunder, og lettere å smile og si Jo takk, bare bra når noen spør hvordan det står til.
Man er da tross alt fra en fjellbygd, og slipper ikke gud og hvermann tett innpå seg...

Det er hyggelig med engasjement og meningers mot. Men det er ikke dermed sagt at det som passer for meg er like riktig for deg. Og det er ikke heller alltid slik at det som føles riktig for deg som enkeltmenneske er riktig for den du er i et fellesskap.
I mitt hode er dette viktig, det å kunne roe seg ned, tenke over livet og hva som har størst verdi. For meg selv. Ikke for andre. Og jeg takker gjerne min mor som gav meg ideen om at likestilling ikke betyr at alle gjør nøyaktig det samme, men at vi har frihet til å velge og å foreta valg basert på hva vi selv ønsker og ikke hva andre forventer.

for fartsfylte dager

Tjolahopp! På tide å pusse støvet av disse og hoppe elegant ( eller noe lignende) ut i verden!

nedbrent lys eller utbrent mor?

Når skal vi egentlig leve?
Som mor til ikke fullt så små barn lenger er det dette man tenker på når diskusjonen om cupcakedamene rusler og går.

Det begynner å bli noen år siden man selv leverte i barnehage og på tidlig-sfo. Det begynner å bli noen år siden ettermiddager og kvelder bestod av hjemreise fra jobb, håpet om å nå middag med familien eller i det minste legging av den minste. Det begynner å bli noen år siden man satt strigråtende i en garderobe og innså at dette livet ikke var verdt innsatsen.
Og ja, det kunne vært flere pensjonspoeng. Det kunne vært mer stabil inntekt og mulighet for spontane utskeielser litt oftere.
Men så tenker man; hvor lenge lever jeg? Og hvorfor i alle dager skal jeg jobbe vettet og livsgleden ut av meg og spare opp til en pensjon som ligger tiår frem i tid, en pensjon jeg forsåvidt ikke vet hvor lenge jeg vil ha glede av?
Livet mitt er her og nå og det ønsker jeg å leve.
Og det aner meg at det er en del av oss mødre som ønsker nettopp dette; å være delaktig i sitt eget liv. Vi har valgt å få barn, noen har brukt tid på å få barn og vi skal ( selvsagt i fellesskap med partner) ha gleden av å se de søte små vokse opp og bli selvstendige mennesker. Og om vi nå ønsker å ta del i den prosessen selv, ha tid til å forme dem også i uka og ikke bare i helgene - hva er så galt med  det?
For noen år siden skrev aviser og den kulørte presse om utbrente mødre, nå skriver de om mødre som heller brenner lys. Hva er det verste?
I morges så jeg de søte små traske av sted mot skole, med egensmurte nister i sekkene de selv pakker. Frokostasjetter og bestikk stod skylt på benken, skittentøy i kurv på badet. Med arbeidsplass hjemme kunne jeg selvsagt lagt inn tid til å gjøre dette for dem. Men det gjør jeg ikke. I det lange løp tror jeg de er bedre tjent med at vi setter av tid til å lære de å ta ansvar for seg selv. Nå er det jo fullt mulig at de ville vært like ansvarsbevisste om jeg skulle løpt ut døra samtidig med dem om morgenen. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det er lett, veldig lett, å bare overta et ansvar fordi det tar kortere tid å gjøre det selv.

Og hvorfor, hvorfor kan ikke voksne oppegående kvinner få lov til å velge selv? Det er langt, ikke bare i år men også i utvikling, mellom livene våre oldemødre levde og livene vi lever i dag. Den store forskjellen, synes jeg, er at vi har mulighetene til å velge og vi vet hva vi velger bort. Og om vi nå velger våre barn og familielivet fremfor karrière og arbeidsliv? Det er ikke sikkert det er så dumt.
I vår tid, hvor svangerskap kan planlegges og antall barn begrenses; er det ikke naturlig at mange ønsker å bruke tiden sammen med eget avkom? Og så kan vel staten være lykkelige, der de sitter og gnir på oljefondet sitt ettersom det er slik at jo mindre vi jobber jo mindre får vi i i sykepenger og pensjon?

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på dette; jeg vil heller ha nedbrente lys på kjøkkenet hver kveld enn å møte et utbrent speilbilde hver morgen.

bloggtørke

Kanskje kunne siden vært blank, blank som fruehuet.

Eller man kunne blogget om det man ikke blogger om;

hvor lei man kan bli av å ikke ha fast inntekt, hvor lei man kan bli av en dårlig karakter på en prøve, hvor lei man blir av bikkjekreket som bjeffer verre enn en buhund, hvor misunnelig man kan bli på han som kan stå tidlig opp og dra på jobb før de søte små er ute av dynene.

Man kunne blogget om å føle seg tung og grå, de flisete neglene, lottorekka som aldri går inn. Man kunne blogget om irritasjonen fordi alle andre har så mye kulere liv, får spennende jobbtilbud og roser på døra.

man kunne rett og slett la småligheten og sutringa få like fritt spillerom her som inni fruehuet.

Kanskje best om siden hadde  vært blank ja...

hvorfor være vikar?

Med tanke på forrige skriveri, en sann orgie i sånne litt leie situasjoner man lett kommer opp i men som det er vanskeligere å karre seg ut av, er vel dette et godt spørsmål..
For, hvorfor i all verden skal man forlate en kjent og kjær systue og begi seg ut i det store ukjente og prøve å hanskes med dagens ungdom?

Jo, blant annet fordi det å møte ungdom som stort sett er lærevillig, som stort sett gjør det de skal når de blir bedt om det ( om ikke alltid på første forsøk) det er en berikelse.
De vil så gjerne. De vil lære å sy, de vil vite hvordan man gjør et skjørt smalere, et erme videre. De vil strikke luer, hekle skjerf. De vil bli noe, om ikke sydamer, så ihvertfall noe skapende.
Og man kan snakke seg blå, vise og peke, forklare og forklare og bare bli møtt med et tomt blikk. men så. plutselig går det inn og man ser at de skjønner, de er enige. Og når tre jenter sitter og legger opp et skjørt for hånd, fordi de endelig har latt seg overbevise om at det blir penere enn en maskinstikning - da er det stas å formidle fag.

Og så er det alt det andre. Luksusen i å ikke være faglærer og ha ansvar for samtaler, oppfølging, karaktersetting og faglig innhold. Man kan ta det litt roligere, la dem henge bittelitt på facebook, la dem snakke litt om fest og fart og russebuss.
Noen ganger sporer samtalen fullstendig av og kryssesting forsvinner til fordel for planlagte tatoveringer og drømmer om botox. Det å kunne sitte slik og snakke med disse unge, de som er noen få år eldre enn ens egne barn - det er en gylden anledning til å forberede seg på ungdomstiden til de søte små.
For det er ikke lett å være mor og skulle forberede seg på det som venter rundt neste sving. Så når man kan få informasjon slik, nesten via omveier, bør man jo bare ta imot.
Og dermed vet man at det å avvise venneforespørsler på facebook ikke synes hos den som spør, man vet at gutter med sminke er helt ok og ihvertfall klart å foretrekke fremfor pizzatryner og man vet at det finnes miljøer her i kommunen man håper de søte små aldri kommer i kontakt med...
Men i sitt stille sinn tenker Fruen, kan det haste så fryktelig. For disse jentene, som man med sitt hav av erfaring anser for å være de reneste barn, de vil så forferdelig gjerne bli voksne. De snakker om kjærester, hytteturer, hvor mange barn de skal ha og hvilke plastiske operasjoner de drømmer om.

Jo, sånn alt i alt, når man har vært med lenge nok til å unngå fallgruvene hver time, da er det aller mest hyggelig. Og litt slitsomt. Og en uventet bonus er gleden hos de søte små. Ikke fordi mor sprer det glade sømbudskap, men fordi de en sjelden gang får oppleve dette;
luksusen i å komme hjem til tomt hus og bare henge foran fjernsynet, i motsetning til de fleste dager der en selskapssyk mor henger rundt og vil snakke, snakke, snakke.

Hvordan overleve som vikar?

Det fine med å være vikar i ny og ne er at man slipper billig unna det meste av ansvar for karaktersetting, anmerkninger for snusing/spising/drikking og sminking i timene. Eller altså, iherdige vikarer med ambisjoner om å ta den forjettede ped-en ville vel tatt ansvar for den slags. Fruen er mer av den oppfatning at så lenge de jobber får man leve med pudder og pærer på pulten.

Men dog, et sted går grensen. Og, om noen av dere lesere skulle la dere friste til å være vikar ( uten ped) så styr unna disse måtene å starte en samtale på:

1. Jo altså, jeg har svennebrev som buntmaker. Vet dere hva det er ? 

Åhja, det visste de gitt og resten av dagen fikk man gråtkvalte blikk og snufsende kommentarer om myk mink og steinhard samvittighet.

2. Ærlig talt, trenger du all den sminken? Er det ikke kaldt med så lite klær?

Hallo, tror du at du er morra mi eller?

3. Dere vet, alle kan ikke bli designere.

Hæh, skal vi bli sånne kjipinger som bare sitter og syr til vi spyr? Underforstått, sånn som deg?

4. I dag skal dere jobbe med det gyldne snitt. Dette er jeg helt blank på, men dere har visst hatt om det forrige uke? Ikke det? Ok, gå på biblioteket og les en time og kom tilbake etter pausen.

Ja, gjett om de kom tilbake...særlig...

5. Kan dere vise meg prøvelappene dere har sydd hittil?

De fleste som har gått på en sømlignende linje husker sikkert prøvelapphelvetet kvelden før innlevering av permer. Så hvorfor man midt i et semester gidder spørre om å få se samlingen er en gåte.

Men til slutt, av mitt hjertes godhet skal det deles en glitrende oppdagelse;  nemlig hvordan man skal få ungdommen nu tildags til å jobbe;
 si de forjettede ord - dere kan gå hjem når denne oppgaven er ferdig!

på systua

På systua er det radio, det er lys, strykejern og symaskin. Det er bunader og andre klær,  det er en god stol og en mindre god stol. Det er esker med knapper, ruller med bånd.
Det er skuffer og skap, fylt med det man skal jobbe med og det man skal la seg inspirere av.
Og heldigvis ( og hysjhysj); innerst i midterste skuff, plassert slik at man rekker de både fra sitteplass og ståplass; en boks med hardboiled candies innkjøpt i Riga i sommer.

Dessverre kan ikke Fruen skryte på seg ekstrem viljestyrke og en dag - et drops. At det fremdeles befinner seg sukkerholdige saker i boksen skyldes nok helst at den har vært glemt i ganske mange uker.

en god mor?

Jeg tilbringer dagen i sofahjørnet mens jeg tenker over de store spørsmål her i livet.
Jeg tenker på om en cupfinale for hunder hadde vært mulig eller om vi alle ville stått i konstant pølsekø. Jeg tenker på hvor fint det skal bli når snøen legger seg. Jeg tenker på om noen snart skal miste den der ribba på gulvet, eller i det minste en potet.
Men mest av alt tenker jeg på hvordan det hadde vært å være mor? Jeg tror jeg kunne blitt en øm og kjærlig utgave, et strålende forbilde som aldri ble lei av å leke med barna mine. Men for å bli mor må det være en far med i bildet, og han har jeg ikke funnet ennå...
Vi trodde det var håp, vi fant en artsfrende med maskulin fremtoning her i nabolaget. Dessverre viste det seg å være en hormonell frøken...Så, jeg jakter videre. På nett, i grøftekanter og bak busker og trær.
Så om noen vet om en kjekk og grei fyr som kunne passet for meg; I´m in the moood for luuuv!

Det har vært litt motvilje mot dette prosjektet her i huset, men ettersom jeg på flere måter har vist meg moden for ansvaret har de begynt å vurdere det seriøst. Jeg tror også de har et lønnlig håp om at jeg da, når jeg har opplevd the real thing, vil la diverse kosedyr være i fred...

perler på en snor

Lørdag i november...Duskregn og tåke ute, rastløse sjeler inne. Det er så lett å havne foran fjernsynet eller i mutt taushet foran hver sin datamaskin. Forslag etter forslag forkastet. Fruen har mest av alt lyst til å skyfle i seg resten av snopet fra en meget vellykket Halloweenvandring.

Løsningen blir å dra frem perleboksen og sette i gang.

Og jammen ble det hyggelig 

( helt til man oppdaget at den lystige har vrengt, ikke sjelen, men mageinnholdet utover en seng )

hva skjer med yrkesfagene?

Det er ikke lett å overleve som bunadtilvirker, og for å spe på lønna er det fint å kunne holde kurs og være lærervikar på Design og Håndverk i den videregående skole. At det i tillegg er fint og viktig å komme seg ut blant folk og få litt nye impulser og ha litt flere enn den faste kjernen å snakke med er en annen side av saken og skal ikke belyses her og nå.
Men når man er vikar, og skal hjelpe ungjentene ( for det er flest jenter på disse linjene) kan man få seg en og annen vekker. For eksempel når de skal sy skjørt; og vikaren foreslår å ha en linning eller et belegg i livet istedenfor å bare brette ned en cm og sy. Da vil man gjerne ha et svar, ikke bare et tomt blikk.
Eller når de skal lage mønster og ordet bevegelsesvidde er et ukjent begrep. Nå er det selvsagt slik at ungdommen nå til dags vil ha klær som er skinny ´n´skimpy og knapt nok egnet til å nyse i, men en gang i fremtiden skal de kanskje lage klær til noen som vil ha muligheten til å sitte ned eller løfte en arm, og da må de vite hvor det skal legges til noen ekstra centimeter.
Men dette lærer de ikke. De lærer heller ikke nevneverdig mye om tekstiler, eller om  sømtekniske finesser.
Og så kan man spørre seg selv - hvorfor?
Er det ikke behov for dette lenger, er dette kunnskap vi ikke trenger? Eller, er det ikke med i læreplanen?

Da Fruen begynte på sømlinje, for godt og vel tyve år siden, fantes fremdeles de gamle yrkesskolene. Der gikk de som ville lære et håndverk fra bunnen av, og de som ikke kom inn på allmennfag eller handel og kontor. Noen fortsatte som lærlinger og endte med fag- eller svennebrev, andre tok tilleggsfag for å få generell studiekompetanse og studerte videre.
Dette ble det slutt på da man på høyere hold besluttet å øke yrkesfagenes anseelse. Og det ble gjort ved å øke mengden av allmennfag på disse linjene, og ved å slå sammen flere fag i et grunnkurs.
Og når politikere i dag jamrer seg over frafallet på yrkeslinjene og ikke fatter hvorfor det er vanskeligere å skaffe lærlingeplasser nå og stiller seg uforstående til hvorfor det er slik - da tenker jeg at kanskje burde noen og enhver sette seg ned og sammenligne læreplaner før og nå. Det hjelper ikke om du etter to år på design og håndverk er godt oppdatert på samfunnsfaglige spørsmål hvis du ikke vet hvordan du flytter et snitt eller hvordan du legger opp et skjørt uten at kanten bulker og slår seg.
Og det er ihvertfall ikke veldig interessant for en liten bedrift, og de fleste bedrifter som kan være aktuelle læreplasser for småfag er små, å få en ung lærling inn som skal tilegne seg nok fagkunnskap i løpet av to år til å, ikke bare kunne ta svennebrev, men også bidra til en viss inntjening til bedriften. For det koster å ha en lærling, det tar tid å undervise, og da ønsker de fleste sjefer å få litt igjen for strevet.

Noen fag har fått særløp, altså at de har lenger læretid. Kanskje burde flere fag fått denne muligheten?
For slik det er i dag, at elleve fag skal ha samme toårige løp i skole for så å kunne starte lærlingeløpet, det fungerer ikke. Joda, både en salmaker, en modist og en bunadtilvirker benytter seg av nål og tråd. Men utover det er det flere ulikheter enn likheter, og det er heller ikke mulig for lærerstaben på en linje å gi fullgod opplæring til så mange fag, eller i det hele tatt å kunne bidra med nok informasjon om alle de fagene man kan velge mellom til at de i det hele att blir aktuelle utdannelser for elevene.
Dermed ender flere med å bruke denne linja som et pusterom, en del av en helt annen utdannelse eller de tar påbygging og ender med generell studiekompetanse.
Om man da har hevet yrkesfageens anseelse? Nei...
men man har oppnådd noe annet, som er ansett som viktig og riktig nemlig å gi hvert menneske mulighet til å ta høyere utdannelse. Og det er vel og bra, men det var vel ikke det som var målet?
Det finnes, nå som før, mennesker som ønsker en yrkesutdannelse. Det finnes mennesker som vil jobbe med hendene. Det finnes mennesker som ser at det alltid vil være behov for håndverkere, uavhengig av oppgangstider og nedgangstider. Dette er ikke nødvendigvis noe man på grunn av lav intelligens blir tvunget inn i ettersom alle andre muligheter til utdannelse faller bort. Dette er et valg, og et like legitimt valg som det å bli lege, askjemegler eller ingeniør.
men vær så snill, dere der på toppen, dere som bestemmer over norsk skole - la oss få en gjennomgang av dette systemet før det er for sent. I dag finnes det bedrifter som kan ta inn lærlinger og som besitter den kompetansen som trengs for å bedrive fagopplæring. Det er ikke noen selvfølge at slike bedrifter finnes om noen tiår.

Ring og ring

Ring, ring og Fruen griper telefonen med et lønnlig håp om at det er fra Norsk Tipping. Derimot er det en fløyelsmyk røst fra en ansatt i en større norsk bank.  Den hyggelige damen forteller at hun har en kollega som har sååååå lyst til å snakke litt med Fru Storlien.
Og, ja man innrømmer det - Fruen trodde først det var en potensiell kunde. Men neida.
Disse damene ønsket å invitere Fruen til et lite møte, for å snakke om hennes finansielle situasjon.
( det er fort gjort, forresten )
Det var imidlertid ikke Fruen det minste interessert i, og gav sånn passe klart uttrykk for at man trives riktig så godt der man er og ikke ser noen som helst grunn til å bytte. Og da kom spørsmålet som gjorde dypt inntrykk:
Om Fruen ikke er interessert i å få et overblikk over sin egen økonomiske situasjon?
Og det må innrømmes, den telefonen kom på et dårlig tidspunkt, men svaret var kanskje litt i overkant krast likevel:
Tror dere jeg er fullstendig uansvarlig og sitter her uten den minste idé om min egen økonomi? Jeg er da vel i stand til å lese informasjon jeg får tilsendt, og om jeg vil bytte så gjør jeg det fordi jeg vil. Ikke fordi du vil.

Det er sikkert ikke drømmejobben, å ringe rundt og invitere folk til møter hvor man skal selge bankløsninger. Det er sikkert enda verre når den som tar telefonen er gretten og akkurat har brukt altfor mange penger på å anskaffe ringen man tross alt har drømt om i femten år...
Det med ringen har overhodet ingen sammenheng med dårlig humør - den er en sånn salighetsting som gjr selv den gretneste kvitreblid som en lerkefugl. Og Queenie gleder seg til hun blir voksen og Fruen gammel, slik at hun kan overta den ( bedre kompliment kommer ikke fra den kanten)

bake-kake-bismak

Vårt første felles hjem; en hybelleilighet med minikjøkken og en komfyr som definitivt hadde sett bedre dager...
Fruens første bakeprosjekt på egen hånd; et sukkerbrød.
Alle tips fra mor i Barndommens dal ble fulgt til punkt og prikke og overlykkelig satt man ved kjøkkenbordet og så vidunderet heve seg over alle støvleskaft. I ren ekstase åpnet man ovnsdøra for å bivåne miraklet på nært hold. Og en halvtime senere smuglet man et velduftende kumlokk ned i søppelkassa i bakgården.
Det har jo tatt seg opp noen hakk, man åpner ikke lenger ovnsdører i utide og kaker med rårand er det færre av. Men i forrige uke, da Fruen skulle være übermom og lage pikekyss med tre pikebarn på ni år,  skar det seg og kumlokket dukket opp i minnet. Ingen ting ble stivt, bortsett fra Fruens smil, og det som skulle vært fluffy og fristende pikekyss endte med det noe mer passende navnet kusleik og hadde en umiskjennelig eim av melisoverdose.
Neste gang skal man gjøre alt riktig, med eddik, nyskurt bolle og ikke minst - et barnefritt kjøkken...

Alternativt fortsetter man i det vante; småkaker som ikke er basert på heving, formkaker med heldekkende glasur og nøye planlagt oppdeling for å skjule brister og brudd og nøyer seg med å nyte bildene i fantastiske kokebøker og inspirerende bakeblogger...

hva er en gammel / ekte bunad?

Det har gått flere bølger av bunadbegeistring over landet vårt, bølger der ønsket om en bygd - en bunad tidvis har vært større enn behovet for tydelig tilhørighet og lokal draktskikk. Noen daler har holdt strengt på gamle tradisjoner, både av respekt for disse tradisjonene og fordi de har vært lite påvirket av impulser utenfra. Man kan for eksempel se på Gudbrandsdalen, der det kom jernbane relativt tidlig. Dette førte til at det i hoveddalen kom turister i byklær og flere av de som reiste ut kom oftere tilbake. I sidedalene var det mindre gjennomstrømming av folk, noe som påvirket både dialektene som holdt seg lenger uten påvirkning utenfra og hvordan folk gikk kledd.
Det finnes en inndeling av bunadene våre, der fem kategorier forklarer forskjellen mellom de ulike draktene. Noen ville kanskje mene at en bunad i kategori 1 er finere enn en i kategori 5, ettersom førstnevnte er akkurat slik mange gikk kledd mens den siste kategorien er fritt komponerte drakter.
Men, de fleste bunadene våre er femmere, og mange synes de er de fineste ettersom de ofte er rikt brodert og oppfyller flere av nåtidens forventninger om farger som går ton-i-ton og mye sølv.
For det var ikke vanlig å gå med overbroderte klær, broderiene befant seg gjerne på et sjal, en løslomme, et forkle eller i som i Telemark - på sokkene. Heller ikke gikk alle emd hvite skjorter til hverdags, eller tre søljer og mansjettknapper i blankt sølv. Da som nå ble klesskikk tilpasset arbeidsdagen.
Noen, som Fruen, velger av ulike årsaker å fortsette å gå rundt i råndastakk i godt voksen alder, knytte på seg skaut og leve lykkelig med penger i stikklomme på innsiden av stakken eller trygt og varmt forvart i en sko, mens andre går over til brodert festbunad med snerten lue og løslomme hvor man kan oppbevare livsviktighetene. Det finnes ikke noe rett og galt her, det finnes bare frihet til å velge.

1. Bunader som representerer siste ledd i ei folkedraktutvikling.
Folkedrakta, særleg til fest- og høgtidsbruk, fekk etterkvart ny interesse og funksjon som bunad, utan å ha gått ut av bruk.

2. Bunader som har bakgrunn i ei folkedrakt som var gått av bruk, men som ikkje var gløymd. Til tross for at folkedrakta hadde gått ut av bruk, visste mange korleis den hadde vore i store drag. Til dels laga ein nye plagg etter dette og til dels brukte ein gamle plagg.

3. Bunader som er systematisk rekonstruerte på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg, frå same område, periode og drakttype.
Desse bunadane er rekonstruert frå ei folkedrakt etter at denne var gått ut av bruk. I rekonstruksjonsprosessen har ein nytta kjelder som fortel om drakttypen, t.d. skriftlege opplysningar, biletstoff og munnleg tradisjon.

4. Bunader som er laga på grunnlag av eit tilfeldig og mangelfullt gammalt draktmateriale. Dei delane ein ikkje fann førebilete til, har ein utforma i stil med resten av drakta.

5. Bunader som heilt eller delvis er fritt komponerte.
Enkelte av desse har trekk frå folkedraktmaterialet, medan andre har henta inspirasjon frå ulike typar gjenstandar eller plagg.

Oversikten over de ulike kategoriene er lånt fra hjemmesiden til Norsk Institutt for bunad og folkedrakt, det som tidligere het Bunad- og folkedraktrådet. 

Det hender kunder kommer med gamle bunader som skal syes om, bunader de mener er veldig, veldig gamle ettersom de er arv etter bestemor som ble født i 1905 eller deromkring. Da er det ikke alltid så hyggelig å fortelle at de står med en drakt som ble utarbeidet i 1957 og at ingen i slekta kunne vært i stand til å kle på seg noe lignende da kong Haakon steg i land på Honnørbrygga i 1907. Da kan man hånlig klaske bunadleksikonet i bordet og påvise opplagte brister i logistikken. Eller man kan snakke om løst og fast før man kommer inn på sannsynligheten for at bestemor anskaffet bunad til sønnens konfirmasjon, eller sønnesønnens dåp og ikke til sin egen dåp...